Feeds:
Innlegg
Kommentarar

/d/I dag, 4. mai 2017, er det akkurat 100 år sidan Daniel Jones for fyrste gong brukte termen «phoneme», altså fonem, i den tydinga som folk kjenner i dag. Ein hundreåring er sjølvsagt ikkje akkurat siste skrik lenger, men av ulike grunnar lærer ein framleis om fonemet her og der, og det er mange språkfolk som har eit nært og godt forhold til det. Fonemet er ein svært viktig del av historia til fagfeltet fonologi. Mellom dagens fonologar har fonemet likevel for ein stor del gått av moten.

Det er fleire grunnar til at fonemet gjekk av moten, men det kan oppsummerast med at språk rett og slett ikkje oppfører seg heilt slik som fonemmodellen skulle tilseie.

Noko av dette gjeld sjølve det å ha fonemet som eit mellomnivå mellom det leksikalske nivået (slik som ord og andre element er lagra i det mentale ordtilfanget) og overflata/allofonnivået/«uttalenivået». Andre sider av saka gjeld t.d. den meir allmenne førestillinga om kva ein språklyd eigentleg er for noko.

Eg har skrive ein ørliten artikkel om kva som ligg i dette meir i detalj, og kva som har skjett i dei hundre åra som har gått etter at fonemet kom til verda. Det skal seiast her at eg er korkje norsklærar, lærar eller norskfagleg av meg, men skal ein nå eit fagleg orientert publikum som ikkje allereie er godt kjende med stoffet, og som heller ikkje allereie er så spesialiserte at dei berre er interesserte i heilt andre ting, så er bladet Norsklæreren/Norsklæraren ein god stad. Så i nr. 1/2017 stod artikkelen «Når verktya endrar seg: hundre år etter fonemet». Som det høver seg, var dette sjølve jubileumsnummeret av bladet, ettersom Landslaget for norskundervisning fyller 40 i år, så det eine jubileet fekk verte markert med eit anna.

Artikkelen er attgjeven som resten av denne bloggposten. Det er avklart med opphavleg publiseringskanal at eg har lov til å leggje ut artikkelen på denne måten. Nokre få vil kjenne att delar av teksten: Ein tidleg kladd stod i studenttidsskriftet riss for tre år sidan, med eit opplag på 100 (eitt hundre). Takk til Jan K. Hognestad for råd om framstillinga i delar av den endelege versjonen (ein fotnote med takk fall ut då teksten kom på prent). Ein pdf av den prenta versjonen ligg her.

– – –

Når verktya endrar seg: hundre år etter fonemet

Av Jardar Eggesbø Abrahamsen
Opphavleg publisert i Norsklæreren 1/2017 s. 213–219.

Fonemet fyller 100 år i 2017. Dei fleste som har studert språk, har lært om fonem, men i fonologisk faglitteratur i dag finn ein knapt fonemet nemnt. Her skal vi sjå litt forenkla på noko av det som har endra seg sidan fonemets glansdagar.

Fonemet

Dei to lydane [tʰ] og [d] er ulike nok til at dei kan skilje mellom tydingane til dei norske orda [tʰiː] ‘ti’ og [diː] ‘di’. Då seier vi at desse lydane i norsk sorterer under ulike fonem, som vi gjerne kan transkribere praktisk som /t/ og /d/. Eit fonem har fleire allofonar, dvs. konkrete uttalar, som vekslar mellom å representere fonemet sitt. Til dømes har /t/ allofonar som [tʰ], [t] og meir til, avhengig av nabolydar og plassering i ordet, og avhengig av presisjonsnivå i presentasjonen vår.

Termen «fonem» har tradisjonar heilt tilbake til 1870-talet, men med eit noko varierande innhald (sjå Dresher 2011 for ein gjennomgang). I vår moderne tyding har fonemet sterke band til strukturalistisk lingvistikk, og skal ha vorte brukt om lydfamiliar med distinktiv funksjon fyrste gong den 4. mai 1917 av den vidgjetne britiske fonetikaren Daniel Jones (1881–1967), jf. Jones (1967:260f).

Fonemet i denne tydinga har hjelpt oss med å skilje mellom konkrete lydar (fonetikk) og strukturane i lydsystema (fonologi), og er såleis ei uhyre viktig oppfinning i den språkvitskaplege faghistoria.

Problem med fonemet

Likevel dukka det snart opp problem med modellen. Eitt av dei mest kjende er nøytralisering, når to fonem vert uttalte på den same måten. Til dømes er /g/ og /k/ ulike fonem, og kan skilje mellom adjektivet trygg med [g] og imperativen trykk med [k]. Nøytralisering av denne fonemskilnaden oppstår når /g/ i trygt og /k/ i trykt vert uttalte likt som [k] pga. t-en som kjem etter dei: Brannvesenet fekk katten [trykt] ned. Eit problem her var at når skilnaden mellom to fonem vert oppheva, slik at dei høyrest like ut og dermed ikkje lenger i seg sjølve kan skilje mellom tyding, så kjem dette i konflikt med korleis fonemet er definert og avgrensa som nettopp tydingsskiljande ulikskapar.

Ein fann løysingar på dette. Likevel fekk ein aldri heilt bukt med at skotta mellom fonema ikkje er vasstette. Om vi skal tillate oss å hoppe over detaljane: Til dømes vil ei stemtheitsveksling som i bøyinga try[g] – try[g]e – try[k]t (trygg, trygge, trygt) også handle om at ordet som del av bøyinga vekslar mellom to røter, fonemisk /tryg/ og /tryk/, eller eventuelt transkribert /tryg/ og /tryK/, der stor /K/ symboliserer eit nøytralisert fonem. Vekslinga mellom dei to røtene /tryg/ og /tryk/ i ulike bøyingsformer kunne då reknast som ei veksling mellom ulike fonem, sidan /g/ og /k/ er forskjellige nettopp på fonemnivået. Dette er det vi tradisjonelt kallar ei morfofonologisk veksling, for det handlar om eit samspel mellom morfologi og fonologi: Ordbøyinga fører til fonemveksling og dermed til at ordet vekslar mellom to fonologisk ulike røter. Så langt er alt vel.

Men på ei anna side finn vi samstundes den tilsvarande stemtheitsvekslinga mellom t.d. bergensk tve[ʁ]e og tve[χ]t (tverre og tvert), med stemd og ustemd skarre-r. No har det seg slik at stemd og ustemd skarre-r berre er to uttalevariantar (allofonar) av eitt og same fonem /r/. Dette bergenske tilfellet ville då vere ei reint fonologisk avhengig uttaleveksling (også kalla allofonveksling), sidan stemd og ustemd skarre-r ikkje er separate fonem. Den morfologiske rota /tvær/ er altså fonologisk konstant, og har dei same fonema heile tida, berre med litt forskjellig uttale i dei ulike bøyingsformene, avhengig av korleis nabolydane verkar inn. Vekslinga i uttale av fonemet /r/ er dermed ei sak for fonologiske uttalereglar åleine, og påverkar ikkje dei morfologiske forholda, sidan rota er fonemisk konstant.

Slike forhold skapte problem for analysemodellen. Eitt og same fenomen, i vårt tilfelle stemtheitsassimilasjon ved /t/, måtte forståast som to urelaterte prosessar, knytte til ulike nivå i språket: morfofonologisk fonemveksling i tilfellet «trygt», fonologisk allofonveksling i tilfellet «tvert». Og dette var berre eitt av problema med fonemmodellen, om enn kanskje det mest kjende problemet. Sjå t.d. Dresher (2011:256ff) og Carr & Montreuil (2013:79ff) for djupare drøftingar.

Slikt gav då ei uhaldbar forståing av korleis språk oppfører seg, og situasjonen hadde oppstått fordi modellen har eit fonemnivå mellom det leksikalske nivået (korleis orda er lagra i det mentale ordtilfanget) og allofonnivået (uttalen). I løpet av 1960-talet førte dette oss over i generativ fonologi, med Chomsky og Halle (1968) som klassikaren. Kort sagt finst ikkje det mellomliggjande fonemnivået lenger. Røter som trygg og trykk er lagra mentalt, i den «underliggjande repesentasjonen», med sine respektive /g/ og /k/ (skråstrek i formalismen tyder altså noko anna no enn tidlegare), men så kjem /g/ i visse fonologisk definerte situasjonar til overflata som [k], utan at dette får andre konsekvensar enn nettopp det.

Segment eller ikkje

Å avskaffe fonemnivået løyste ein del problem. Men fonologisk teori sleit framleis med ein annan arv frå faghistoria: segmentet. Eit segment er ei lydeining, i fonemmodellen altså eit fonem eller ein allofon. Tanken hadde vore at segmenta, fonologisk sett, kom på rekkje og rad som klart avgrensa lydeiningar, omtrent som bokstavar i alfabetiske skriftspråk. Kvart segment kan rettnok analyserast som oppbygt av massevis av såkalla trekk, slik som stemtheit, nasalitet og artikulasjonsstad, men desse trekka held seg på plass innanfor det segmentet som dei utgjer.
Trekkmatrise
Illustrasjonen her er ein tradisjonell såkalla trekkmatrise som viser fonologiske trekk som ein kunne rekne som involverte når vi skal lage segmentet /n/. Detaljane kan variere litt mellom analysane, og trekka har til dels andre etikettar enn den «stemde alveolare nasalen» som vi er vane med frå fonetikken. Men poenget her er at trekka held seg samla og innanfor segmentet, at eit segment er eit segment, og ferdig med dét.

Det er berre det at språk ikkje oppfører seg heilt slik.

John Goldsmith kom med sin autosegmentale representasjonsteori i 1976, og sjølv om mykje i fagteorien har endra seg sidan den gong, er hovudbodskapen framleis: Segmentet er ikkje ein bunt med trekk som alltid høyrer saman. Trekka, til dømes nasalitet, stemtheit og artikulasjonsstader, samarbeider om å lage det som vi oppfattar som segment, men trekka kan også leve sine eigne liv. I staden for éin streng med ferdige og klart avgrensa lydar kan ein enkelt sagt rekne med parallelle og separate men tidssamordna sjikt med lydbyggjesteinar, altså trekk. Dermed vert det klassiske segmentet litt tvilsamt.

Eit fenomen som illustrerer den sjølvstendige rolla til trekk godt, kan vere nasalar i lombardisk, eit romansk språk i Alpane, her Milano-dialekten. Vi skal sjå på korleis sjølve nasaliteten oppfører seg der, og skal ikkje bry oss om andre einskildtrekk (analysen min her er noko forenkla og utnyttar ikkje dei nyaste verktya, som ville ha gjeve ein nesten motsett prosedyre; takk til Jørgen G. Bosoni for milanesiske uttaledata):

Autosegmental figur av buNSpråket har ein litt spesiell nasal konsonant, la oss kalle han /N/, som i akkurat denne dialekten berre kan opptre i stavingsopptakt, dvs. til venstre for vokalen, og då med uttalen [n]. Hokjønnsforma av adjektivet ‘god’ er [ˈbuna] med [n] til venstre i stavinga [na]. Vokalen [a] her er bøyingsendinga for hokjønn. I hankjønn finst ikkje den endinga, og ein kunne ha venta [ˈbunː] eller liknande (lang [nː] av urelaterte grunnar), men det er ikkje dette vi får. Hankjønnsforma er i staden [ˈbũː] med nasal vokal. Mesteparten av den nasale konsonanten vert altså utelaten, men sjølve nasaliteten finst likevel, og legg seg på vokalen.

Ei klassisk segmentbasert tilnærming ville vere meir komplisert, for dersom nasaliteten t.d. er ein del av konsonanten, så må ein framleis forklare at det er den synkrone og fonologisk motiverte konsonantutelatinga som utløyser vokalnasalering. Med strengt avgrensa segment skulle det å utelate konsonanten også ha utelate nasaliteten, men det skjer jo ikkje her. Det viser seg òg at vokalen vert nasalert berre når konsonanten ikkje er der, dette heng altså saman. Når vi av ulike grunnar har former der ein nasal konsonant til samanlikning framleis er til stades, som i [ˈʃima] ‘fjelltopp’, [ˈʃimː] ‘fjelltoppar’, [ˈanː] ‘år’ (sg. og pl.) og altså [ˈbuna], får dialekten heller ikkje nasal vokal. Alt i alt lever nasaliteten sitt eige liv, og vekslar i former som [ˈbuna] og [ˈbũː] mellom å vere knytt til ein konsonant og å vere knytt til ein vokal, alt etter kva som er tilgjengeleg i den aktuelle posisjonen i stavinga.

Også norsk språkhistorie har døme på trekk som ikkje held seg innanfor segmentet sitt, t.d. omlydar, slik som eintalsforma strand mot fleirtal strender. I dag er dette ei reint morfologisk vokalveksling. Men den historiske bakgrunnen for denne vokalvekslinga finn vi i den urnordiske fleirtalsforma som kan rekonstruerast som strandiʀ. Det fanst ein fonologisk finesse på den tida som gjorde at den fremre vokalen /i/ i endinga påverka den bakre vokalen /ɑ/ til å verte uttalt som ein fremre vokal à la [æ]. Den regelen finst ikkje lenger, men dei historiske forholda er i dag gjenspegla av «e» i strender. På den tida var altså ikkje den fremre kvaliteten til /i/ avgrensa til sin eigen vokal. Liknande fenomen med vokalar som på visse vilkår påverkar kvarandre på avstand, finst i det synkrone språksystemet i mange nolevande språk.

Både einskildtrekk og grupper av trekk kan vere aktive i fonologiske prosessar i ulike språk, og det finst mange døme på slikt som vil vere vanskeleg eller meir omstendeleg å behandle i strengt lineære modellar, der ein lyd er ein lyd, finst på éin avgrensa plass, og ferdig med dét. Segmentomgrepet er likevel praktisk å bruke, og det finst gode faglege grunnar til å ta vare på det. Ikkje minst finst fenomen som metatese, altså lydomskifting, som då kross vart til kors i delar av skandinavisk, eller når born vil ta på seg stølvane. Skal segment skifte plass på slike måtar, treng vi at segmenta faktisk finst i språkstrukturen. Men vi veit altså at det fiks ferdige og klart avgrensa segmentet ikkje er heile historia.

Og om det då skulle verke framandt at lydane altså ikkje treng å vere faste og einskaplege klumpar med fonologiske trekk, så tenk på dette: I taleorgana finn vi den fonetiske kjelda til stemtheit på ein heilt annan stad enn kjelda til nasalering, osb. Det skulle ikkje overraske at ein kan finne spor av dette også i dei mentale representasjonane av lydsystemet, altså fonologien. Trekk- og segmentteori har forresten òg utvikla seg mykje dei siste førti åra, dette er ikkje dekt av gjennomgangen over.

Prosodi

Tonale vekslingar har vore viktige i fagutviklinga: Norsk er rettnok ikkje eit tonespråk, men har tonar. Tenk på den stigande tonen i vokalen i austlandsk sol, mot låg + høg tone i sola. Tonane her er ikkje knytte til vokalane men til stavingane, og i sol er låg + høg berre pressa saman på éi staving. Tonane lever altså sitt eige liv. Tonane er rettnok avhengige av å ha stavingar med lydar (segment) for å kunne høyrast, men dei kan fordele seg på desse stavingane avhengig av kor mykje lydmateriale som er tilgjengeleg. Det vert altså ein parallell til det lombardiske dømet med nasalar over.

Og sameleis som i dømet med nasalar over, så er det vanleg i tonespråk at ein tone overlever sjølv om stavinga (vokalen) skulle forsvinne, t.d. i ewe (Ghana): Possessivpartikkelen /ɸé/ er leksikalsk spesifisert for å ha ein høg tone, markert med akuttaksent i lydskrifta. Men partikkelen misser vokalen sin når substantivet etter byrjar på vokal, t.d. /awu/ ‘klede’, som berre har låge tonar. Dermed finst ikkje den stavinga lenger som skulle hatt høg tone. Men til saman vert dei to orda i fellesskap likevel uttalte [ɸáwu] i samanhengande tale, med høg tone frå den sletta vokalen, men no plassert fremst i substantivet (Motte 2013:80 og personleg). Vokalen frå det fyrste ordet vert altså utelaten, men tonen finn seg ein annan vert.

Med autosegmental teori fekk vi på kjøpet ei solid utvikling av prosodisk teori også meir generelt, altså trykk, tonar, moraer, stavingar og større prosodiske domene. Vi har fått verkty til å analysere trykkplassering, intonasjon (setningsmelodi) og meir. Det lombardiske dømet over var eit samspel mellom stavingsstruktur og segmentalfonologi.

La oss ta endå eit døme frå norsk: I mange norske dialektar uttaler ein den bundne forma båten som båt’n [¹boːtn̩] med stavingsberande [n] i siste staving, utan vokal. Det er derimot ikkje mogeleg å lage ei trykksterk staving utan vokal på norsk: Smått om *snn fekk eg *vndt i *tnna mi.

Dette òg er eit spørsmål for prosodien, i dette tilfellet det som fagsjargongen kjenner som ulike sonoritetstersklar for staving og fot (Zec 2003). Dette handlar om kor mykje klang, etter visse faglege definisjonar, som trengst for å få ei staving sånn generelt, kva som trengst for å få meir spesifikt ei trykkstaving, og eigentleg meir til. Slikt varierer frå språk til språk, men i norsk er det altså slik at trykkstavingane insisterer på å innehalde ein vokal (mykje klang), medan trykklette stavingar kan nøye seg med visse slags klangsterke konsonantar (mindre klang enn vokalar). Igjen har vi altså eit samspel mellom prosodi og einskildlydar.

Stoda i dag

Fonologisk teori har vorte stendig meir typologisk orientert, og dreg såleis vekslar på innsikter frå ulike språk – og på allmenn fonetikk og andre fag – for å forstå kva som skjer. Dei siste litt meir enn tjue åra har ein også byrja å gå bort frå fonologiske reglar (at /g/ vert til [k] i ordet trygt fordi /t/ dikterer det), og har teke i bruk eit optimalitetsteoretisk rammeverk (at /g/ vert til [k] fordi dette er den minst uheldige løysinga i den aktuelle situasjonen) med eit meir direkte forhold til dei innebygde kreftene i fenomenet menneskespråk, uavhengig av kva syn ein måtte ha på trekk og segmentstruktur.

Eg skal ikkje utdjupe teorien i dette, anna enn at det dreier seg om å kartleggje dei språkspesifikke styrkeforholda mellom ulike og presumptivt universelle krefter i språket som kan trekkje i kvar si retning. I dag kan ein knapt lese fonologisk faglitteratur utan å forhalde seg til optimalitetsteori.

Kvar vart det så av fonemet på vegen? Det finst framleis i kulissane, særleg på innføringsnivå og i språkfag der ein ikkje ser for djupt på den fonologiske materien. Fonemet kan nemleg vere nyttig til sin bruk, m.a. gir det praktiske innleiande oversyn over lydsystema i språk, og er ein viktig del av faghistoria. Ein må berre hugse at modellen hadde sine klare grenser og gav eit problematisk bilete av korleis språk oppfører seg. Slik vil det alltid vere med vitskaplege modellar, og også dei nyare teoriane og analysemodellane har sine utfordringar. Det skulle berre mangle.

Litteratur

Carr, Philip & Montreuil, Jean-Pierre 2013. Phonology. 2. utg. Houndmills: Palgrave Macmillan.

Chomsky, Noam & Halle, Morris 1968. The Sound Pattern of English. New York: Harper and Row.

Dresher, Elan 2011. The Phoneme. I Marc van Oostendorp m.fl. (red.): The Blackwell Companion to Phonology. Volume I: General Issues and Segmental Phonology. Wiley-Blackwell, 241–266. (På nett her.)

Goldsmith, John 1976. Autosegmental Phonology. Doktoravhandling, MIT. New York: Garland Press, 1979.

Jones, Daniel 1967. The Phoneme. Its Nature and Use. Tredje utgåve. Cambridge: W. Heffer & Sons.

Motte, Mercy 2013. Vowel Hiatus Resolution in Ewe. Masteroppgåve. Trondheim: NTNU, Department of Language and Literature. (På nett her.)

Zec, Draga 2003. Prosodic Weight. I Caroline Féry og Ruben van de Vijver (red.): The Syllable in Optimality Theory. Cambridge University Press, 123–143.

– – –

Tidlegare bloggpostar om fonologi med relativt fagleg vinkla innhald, men hakket meir popularisert enn dagens bloggpost, er mellom anna:

Skrik (20.11.2009) • Å gjere vestlending av statsministeren (15.12.2011) • Makaber onstag (23.4.2012) • Eit optimalt jubileum (1.7.2013) • Å gjere austlending av statsministeren (14.2.2016) • Meir her: språk

Når tisseklumpen i kattedoen ser ut som eit hjarte. ♥
Wenn der Urinklumpen im Katzenklo wie ein Herz aussieht. ♥
When the urine clump in the cats’ litter box looks like a heart. ♥
Kiam la pisbulo en la kata necesejo aspektas kiel koro. ♥

Hjarteforma tisseklump

Pang

Vi sat heime i sofaen og snakka. Plutseleg sa det pang. Eller knall. Det høyrdest ut som ein krutlappistol (for dei som er gamle nok til å hugse), berre mykje meir intenst. Og det kom frå området der skrivaren står oppstilt.

Kattane reagerte bekymra, og vi gjekk for å undersøkje saka. Skrivaren var avslegen og straumlaus, så det kunne i alle fall ikkje vere noko der som small, i alle fall ikkje noko elektrisk.

Pus har brukt å hoppe oppå skrivaren når ho skal vere rampete, så kunne det vere glasplata til skannerdelen som brast? Nei, glasplata var heil.

Og lampen attmed stod og lyste fredeleg. Ikkje lukta det brent frå lampebrytaren heller.

Så såg vi det: Nivoltsbatteriet bak på skrivarbordet hadde eksplodert. Smellet kom truleg då det trengde seg gjennom plasten som det låg i. Og det var varmt.

batteri300

 

Som kjent opplevde vi å ha Sverresborg Malerservice inne på kjøkenet vårt. Deretter var Tryg sentralt imøtekomande, før dei trenerte saka i rundt eit halvt år og til slutt stoppa heile greia, dikta opp ei ferdigbefaring, og kravde at burettslaget måtte inn som part dersom noko skulle skje.

Vi fekk eit møte med burettslaget i sommar. På grunn av omfanget på tilstandane meinte burettslaget at det ville vere større sjanse for at Tryg gjekk med på å gjere noko med det dersom vi gav slepp på noko av det som Sverresborg Malerservice hadde etterlate seg, slik at vi dermed liksom viste velvilje. Så vi avgrensa oss strategisk til å få utbetra dei vollgravene langs veggene som Sverresborg Malerservice hadde laga ved å støype golvlistene ned i golvet under golvavrettinga. I tillegg var det ein detalj med ein kraterreparasjon på golvet som ikkje var heilt tett. Vi sløyfa dermed slipt panelvegg, veggsprut av avrettingsmasse og tetting av sjanglande golvgliper under kjøkenbenken (som Sverresborg hadde lovt oss høgt og høgtidleg å tette).

Medan vi var på Sunnmøre i august, ringde telefonen. Det skulle kome ein handverkar frå eit profesjonelt firma. No måtte dette rettnok vente til vi var tilbake.

list200No i november skjedde det. Då var det eit år sidan Tryg sentralt byrja å trenere saka aktivt, og femten månader sidan Sverresborg Malerservice stod og skrøna til oss om så mangt. Reparasjonsarbeidet var gjort på éin dag. Vollgravene er no fylte og tetta, og oppå dei har vi fått lister som korkje treng silikonfuge eller vaskelist utanpå seg. Og vi fekk ikkje eingong tapetskade, som jo Sverresborg Malerservice hadde vore så redde for. Jau då, vi trur gjerne at Sverresborg Malerservice ville ha greitt å lage tapetskade, men dette andre handverkarfirmaet fekk det altså ikkje til.

Eg håper at denne bloggposten vart den siste i serien om brannen.

Sorg

(An English translation is given below. Click here.)

Eg skal ikkje seie så mykje kløktig og liksom-reflektert her. Det har eg ikkje behov for. Eg har behov for det motsette, å ha lov til å fortelje at nei, det går ikkje så heilt bra. Og at det skal få lov til ikkje å gå så heilt bra. Dermed vert denne bloggposten så personleg at han kan tippe over i det private. For dette er spørsmål eg har fått av og til i det siste: «Går det bra?» eller «Korleis går det?» Nokre av dei spør kanskje fordi dei kjenner svaret og orkar å høyre det endå ein gong: Sjølvsagt går det ikkje bra, og det skal det heller ikkje gjere. Ikkje eintydig bra, i alle fall.

Eg miste bror min for ti veker sidan. Heilt plutseleg. Han som alltid har vore der, sidan eg var tre, og som skulle vere der til vi vart gamle. Eg var så stor at eg hugsar at mor vår var gravid. Eg hugsar framleis det lukkelege andletet hennar då eg tok henne på magen for å kjenne barnet der inne sparke. Eg hugsar at han vart fødd og fekk namn. Og samstundes var eg så liten at vi fekk vekse opp saman. Han utgjer 43 år av livet mitt, sjølv er eg 46. Det var ingen eg kunne stole på slik som eg stolte på han. Vi kjende kvarandre slik som berre to brør i tosam oppvekst kan kjenne kvarandre.

No er eg åleine om å representere den fellesskapen som var oss to. Dette gjeld både leiken og det kjekke vi hadde saman heilt opp i vaksen alder, det gjeld livet i baksetet på ferieturane som små, samtalane vi hadde til langt på natt som ungdommar, og det gjeld det stygge som vi til dels fekk oppleve kvar på vår kant, og til dels i fellesskap. Vi vart utforma saman med kvarandre i den same støypeskeia. Då eg miste bror min, miste eg halve livet og halve hjartet mitt, halve fortida mi, halve notida og halve framtida mi. Eg miste halve meg og heile han.

Den fyrste tida kom gråten i krampar som ikkje kunne styrast. Gjerne på kjøkengolvet. Store, vaksne mannen. Det var berre å leggje seg ned. Puste kunne eg ikkje, krampane styrte alt. Etter kvart kom gråten anten så venta eller så kontrollert at eg i det minste kunne få meg ut til senga. Ikkje at det hindra akutt krampegråt og gauling i passasjersetet som heldt på å skremme sjåføren ut i grøfta. Og ikkje at det hindrar plutseleg skjelvegråt kvar som helst og som overrumplar også meg. Det er ikkje så mykje vakkert, sivilisert og ærverdig over dette. Det skal det heller ikkje vere.

Kvar syrgjer på sin måte. For meg var det avgjerande å få møte bror min, å få vere nær han med syskenkjærleik også i den tilstanden. Og med tårer og snòr, og mange ord som berre kona mi og ho med teieplikt var vitne til. Og bilete. Bilete av oss to saman med han i kapellet. Av han og meg. Og seinare av storebrors rå, ufiltrerte fortviling ved grava. Men også bilete frå tidlegare, frå livet, av han og familien, eller av oss to saman, medan vi feira jol eller nyttår, eller ved andre høve. Videosnuttar. Lydopptak med stemma hans. Eit dikt han skreiv som tenåring og som eg hugsar at han skreiv. Eit måleri han gav oss, så fullt av kjærleik og omtanke. Alt er med på å gjere det verkeleg. Det er vondt å leggje han att utandørs nede i jorda, men han er i alle fall saman med våre kjære.

Gards grav

Gard kviler i høgre delen av grava til beste- og oldeforeldra våre på Eggesbø-sida av familien. Den opphavlege gravsteinen står til venstre for den mellombelse krossen på biletet.

Sorga kjem i bylgjer, langsame eller brå, og bårene er ulikt høge og ulikt djupe. Dagane er ulike, og timane er ulike. Skuldkjensle? Eg er storebroren hans, eg skulle ha passa på han! Sjølvsagt er dette irrasjonelt, sjølvsagt kunne eg ikkje sitje ved senga til ein vaksen, gift familiefar 360 km unna i tilfelle noko svikta i kroppen hans. (Men eg kunne gjort slik eller slik.) Og overlevingsskuld som eldstemann med mindre familie? Eg har vel fått smake på dei fleste normale sorgreaksjonar, også slikt som ein sjeldan snakkar høgt om, og mykje som eg ikkje nemner her. Gråt er berre den mest synlege reaksjonen.

Det har gått litt meir enn to månader. Den mest akutte delen av sjokket er over. Eg byrja å få i meg litt mat igjen etter berre eit par veker. I det siste har eg av og til klart å utøve nokre vanlege heimeaktivitetar frå kvardagslivet. Gråten kjem som oftast meir varsamt enn før. Men elles er to månader å rekne som kort tid. Sorga har berre så vidt teke til.

Gråt er god medisin. Dei dagane eg ikkje har tid til å gråte, er dei tyngste, når jobben eller andre plikter kjem i vegen. Gråten kjem lettast på dei dagane eg klarer å fatte kva som har skjett. Og gråten hjelper meg med å flette det eg veit, saman med det eg føler, og saman med resten av det som skjer i livet, for der skjer det også slikt som er fint og som har stor glede i seg. Å ha det bra eller ikkje bra er ikkje ein eigenskap som ein plasserer på ein eindimensjonal skala. I gleda ligg også sorga og saknet etter han som skulle ta del i gleda. Som medisin og for samanflettinga si skuld vil eg gjerne halde fram med å gråte så lenge eg treng det. Om gråten er ei roleg tåre i sofaen, eller om han kjem med skjelvepust på senga, er ikkje så viktig. Sorguttrykket endrar seg naturleg med tida.

Og kvifor skriv eg denne bloggposten? Det er av den grunnen som eg nemnde i det fyrste avsnittet. Det finst eit press her i verda for å vere lukkeleg og sterk. Men eg vil ikkje låst som om alt er i orden berre fordi det har gått nokre veker. Eg vil ikkje blenkje med nypussa fasade og seie at det ordnar seg. Og eg vil ikkje nedtone eller skamme meg over at sorga mi er så kraftig, for ein bror har all rett til å syrgje, og til å syrgje tungt. Å lære seg å leve med sorg tek tid, sorg er alt anna enn vakkert, og eg veit at saknet vil vare til dess mi tid er komen og vi skal møtast igjen.

Eksterne nettsider om sysken som syrgjer:
Christina Hibbert: Siblings & Grief: 10 Things Everyone Should Know
P. Gill White, The Sibling Connection: Loss of an Adult Sibling
Wikipedia: Grief. Death of a sibling.

Eg gret då eg las dette essayet av Lynn Shattuck, fordi eg kjende meg igjen i så mykje (ikkje alt, men mykje): The Loss of a Lifetime: When an Adult Brother or Sister Dies. Ho har også ein lesverdig blogg.

– – –

In English: Grief

(This is a translation of the original text in Norwegian. I have made it for our friends who don’t understand the original language. Some of the stylistic and semantic nuances from the Norwegian text will be lost. English is also not my native language.)

I won’t write many clever or seemingly thoughtful words here. That is not what I need to do. I need to do the opposite thing, I need to be allowed to tell that, no, I am not all that fine. And that I am allowed to be not all that fine. As such, this post will be so personal that the contents may cross the boundary between personal and private. For these are questions I have heard now and then lately: ‘Are you fine?’ or ‘How are you?’ (In Norwegian, both of these would be equivalents of ‘how do you do’: an honest answer is not required.) Perhaps some of them ask because they know the answer and are willing to hear it once again: Of course I am not fine, and I should not be expected to be fine either. At least not unambiguously so.

I lost my brother ten weeks ago, all of a sudden. I lost the one who has always been there since I was three, and who was supposed to be there until we got old. I was big enough to remember even today that our mother was pregnant. I can still remember her happy face as I touched her belly to feel the baby kick inside her. I remember that he was born and was given a name. And at the same time I was young enough for the two of us to grow up together. He constitutes 43 years of my life, and I am 46 years old. There was noone I could trust the way I trusted him. We knew each other like only two brothers who grew up together can know each other.

Now I am the sole representative for the unity that was the two of us. This applies to our playing and having fun even into adulthood, it applies to life in the back seat during the holidays when we were small, our conversations late at night as adolescents and young adults, and it applies to the mean things that we experienced in part separately and in part together. We were formed together with each other in the same mould. When I lost my brother, I lost half of my life and half of my heart, half of my past, half of my present and half of my future. I lost half of me and all of him.

At first, my crying was spasmic. It might happen on the kitchen floor. Me, a grown-up man. There was no other way, I simply had to lie down. I could not breathe, the spasms controlled it all. At a later stage, my tears were either so expected or so controlled that I could at least make it to my bed. This did not prevent acute spasmic crying in the car, almost scaring the driver off the road. And it does not prevent the sudden crying that may occur anywhere, catching even me off guard. Nothing of this is beautiful, civilised or dignified. It is also not supposed to be.

Everyone grieves in their own way. To me it was of huge importance to meet my brother, to be close to him with brotherly love even now. With tears and snot, and with many words that only my wife and the undertaker witnessed. And photos. Photos of the two of us together with him in the chapel. Of him and me. And later of his big brother’s raw, unfiltered despair at his grave. But also photos from earlier, from life, of him and the rest of the family, or of the two of us, celebrating Christmas or new year, or at other occasions. Video clips. Sound recordings of his voice. A poem that he wrote as a teenager — I can remember that he wrote it. A painting that he gave us, with love and thoughtfulness. It all helps to make it real. It hurts to leave him outdoors, in the ground, but he is together with others that we love.

Gard’s grave

Gard rests in the rightmost part of the grave of our grandparents and great-grandparents of the Eggesbø branch of the family. The original headstone is to the left of the temporary cross.

My grief hits me in waves, slow or sudden, and the waves vary in height and depth. The days vary, and the hours vary. Guilt? I am his big brother, I should have looked after him! These are of course irrational thoughts. Of course I could not sit at the bed of an adult, married father 360 kilometers away in case something failed somewhere in his body. (But I could have done this or that.) And survivor guilt, being the older one with a smaller family? I soon got acquainted with most of the normal reactions of grief and loss, also those that one does not commonly talk about, and many that I do not mention here. Crying is just the most visible reaction.

A little more than two months have passed. The most acute part of the shock is over. I started eating somewhat more normally after just a couple of weeks. Lately I have at times been able to perform some common home activities from everyday life. Most often, my crying is more careful than before. But a period of two months is still a very short amount of time. My grief has just barely started.

Crying has a therapeutic effect. The days when I don’t have the time to cry, are the hardest ones, when work or other duties demand too much attention. It is the easiest to cry on the days when I manage to comprehend what has happened. Crying helps me to intertwine what I know with what I feel, and with everything else in life, because in life there are also great joys. Being fine or not is not measured on a one-dimensional scale. Along with joy there is also the loss and sorrow for him who should have taken part in that joy. For the therapy and the intertwining function I will keep allowing myself to cry for as long as I need to. It is not so important if this is a silent tear in the sofa or a trembling weep lying down. The expressions of grief change naturally over time.

And why do I write this blog post? I do it for the reason that I mentioned at the top. People are expected to be happy and strong. But I will not pretend that everything is all right just because a few weeks have passed. I will not sparkle with a polished façade and state that it will be OK. And I will not tone down or be ashamed of the fact that my grief is profound, for a brother has the right to mourn, and to do so heavily. Learning to live with grief takes time, grief is all but beautiful, and I know that I will miss him until we meet again.

External web pages on sibling grief:
Christina Hibbert: Siblings & Grief: 10 Things Everyone Should Know
P. Gill White, The Sibling Connection: Loss of an Adult Sibling
Wikipedia: Grief. Death of a sibling.

I cried when I read this essay by Lynn Shattuck, because I recognised so much of it (much, not everything) from my own situation: The Loss of a Lifetime: When an Adult Brother or Sister Dies. She also has a blog that is worth reading.

Bror min

No er det tysdag 16. august 2016. Dagane sidan laurdag har vore uverkelege, og livet og verda kjem aldri til å kome heilt i orden igjen. Ikkje for meg, kona mi og foreldra mine, ikkje for svigerinna mi, og ikkje for dei fire små nevøane mine.

Den snille, gode bror min, Gard Abrahamsen Tuur-Eggesbø, døydde uventa natt til laurdag, nokre dagar før han ville fylt 43 år.

Eg er så glad for at vi byrja å klemme kvarandre, og for at vi begge visste kor glade vi var i kvarandre. Snille, gode, nydelege, rettvise, hjartevarme, omtenksame, samvitsfulle lisjebroren min, det var ikkje slik det skulle gå.

Jardar og Gard

– – –

A rough translation, added on 8 October 2016: My brother

It is now Tuesday 16 August 2016. The days since Saturday have been unreal, and life and the world will never completely settle again. Not for me, my wife or my parents, not for my sister-in-law, and not for my four young nephews.

My good, kind brother, Gard Abrahamsen Tuur-Eggesbø, died unexpectedly on Saturday morning, a few days before his 43rd birthday.

I am so glad that we started hugging each other, and that both of us knew how much we loved each other. My kind, good, marvellous, just, big-hearted, caring, considerate little brother, this is not how it was supposed to be.

Vi har fått eit svar frå Tryg Forsikring. Dei som kjenner forhistoria, kan hoppe rett ned til neste mellomtittel.

Bakgrunnen

Tryg finansierte kjøkenreparasjonane våre etter brannen, fordi burettslaget var forsikra der. Dermed vart vi eigentleg ikkje rekna som part i reparasjonsarbeidet. Men reparasjonane gjekk ikkje berre bra. Vi reklamerte på delar av jobben til Sverresborg Malerservice. Mellom anna hadde dei støypt golvlistene våre ned i avrettingsmassen og spruta avrettingsmasse oppover veggene. Dette og meir er omtalt i Støv kan ikkje flyge oppover. På reklamasjonssynfaringa i august 2015 vart visse utbetringar lovde, men resultatet vart så som så.

Røynslene med Trygs lokale prosjektleiing gjennom ti månader i eksil var variert. Det var der vi fekk den fyrste konkrete informasjonen om arbeidet i bygningsmassen, medan ingen andre visste noko. Og den ukuelege optimismen på våre vegner skal vi seint gløyme. Men etter kvart fekk vi gjerne ikkje svar på slikt som vi var avhengige av å få svar på. Og det kunne vere skiftande vilkår for det eine og det andre, t.d. under heimflyttinga. Då vi ville oppretthalde reklamasjonen, gjekk vi utanom den lokale prosjektleiinga, og tok derfor i november 2015 kontakt med Tryg sentralt.

Der spurde vi om kva Tryg ville tilrå som løysing. Og frå sentralt hald var dei imøtekomande. Mellom anna fekk vi telefon om at dei hadde lese bloggposten om handverkararbeidet, og gjerne ville ordne opp, slik at vi kunne få oppleve ei hyggjelegare side ved Tryg. Men snart var vi inne i dei klassiske rundane med «send inn på nytt», «takk for din henvendelse» og ingenting. Etter nokre månader og ei meir målretta purring fekk vi til slutt beskjed om at dei allereie hadde ordna opp. Dei hadde nemleg kompensert for det som viste seg å vere noko anna, nemleg nokre stort sett førehandsavtalte utlegg.

I slutten av mars 2016 namngav eg endeleg Tryg, og skreiv om det m.a. i Kjøkengolvet og det som skjedde etterpå.

Svar frå Tryg

Opphavleg hadde vi altså spurt Tryg om kva dei ville tilrå som løysing. Men Tryg var framleis lite kommunikative. Så då det rundt eit par månader seinare, i mai, hadde gått oppunder eit halvt år på denne måten, føreslo vi sjølve ein veg vidare: Vi bad Tryg om å tillate at vi fekk råd frå kvalifisert hald om korleis arbeidet og dei ufullstendige utbetringane frå Sverresborg Malerservice kan utbetrast.

For nokre dagar sidan fekk vi svar:

Vedlagt følger referat fra ferdigbefaring i din leilighet. Tryg anser seg ferdig med saken. Om du har ting du vil reklamere videre på så må du ta dette opp med styret i borettslaget.

Så Tryg krev at det vert gjort eit styrevedtak dersom vi vil oppretthalde reklamasjonen på handverkararbeidet heime hjå oss, utført på Trygs prosjekt av handverkarar som vi sjølve låste inn.

For Tryg reknar seg dessutan som ferdige, og viser til ei «ferdigbefaring i din leilighet». Dei dokumenterer denne med eit referat. Referatet er datert 17. august 2015, det er ført av Trygs prosjektleiar, og refererer frå ei synfaring som fann stad 14. august.

Den 14. august 2015 var eit tidspunkt der kjøkenet hadde to gjenplugga vassrøyr som stakk opp frå golvet, saman med eit stengt avløpsrøyr. Det fanst enno ikkje ventilhòl for innluft, ikkje vindaugskarm og ikkje innreiing. Det hadde ikkje vore elektrikar der, og eit par typar veggarbeid låg framleis i framtida. Heller ikkje Sverresborg Malerservice var ferdige nok til å ha henta utstyret og avfallet sitt, som framleis låg på kjøkengolvet etter jobben i juli, og dei hadde allereie fortalt at det etter deira syn inngjekk også anna framtidig arbeid i samband med golvleggingsarbeidet.

Uferdig kjøken

Referatet sjølv nemner ikkje orda «ferdig» eller «ferdigbefaring». Referatet har overskrifta «Avklaringer», og fortel i fyrste punkt at dette var ei synfaring i samband med «mangler og klager», avgrensa til «de utførte malerarbeider på kjøkken».

Det dreier seg rett og slett om referatet frå reklamasjonssynfaringa etter m.a. avrettingsmassesprutinga og dei nedstøypte golvlistene. Referatet, som vi kjende frå før, spesifiserer nokre utbetringar for den delen av jobben som dette bestemte firmaet stod for på kjøkenet. Som fortalt i ein tidlegare bloggpost fekk vi på den synfaringa i praksis ikkje noko anna val enn å samtykkje i at firmaet fyrst skulle prøve å reparere delar av arbeidet sitt på sin eigen måte. Men som det står i referatet, så tok vi atterhald om vi kom til å godta resultatet.

Vi godtok ikkje resultatet, og noko av det som vart lovt og referatført i august 2015, har heller aldri vorte gjort ferdig. Det er dét saka handlar om. Noka synfaring for å sjå over sluttføringa deira eller anna arbeid har vi aldri hatt. Det siste handverkararbeidet som vart gjort inne hjå oss i regi av Trygs prosjekt, heilt urelatert til reklamasjonssaka, vart elles utført 9. oktober 2015, ei veke etter at vi hadde flytta heim.

Det overraskar vel ingen at å bu borte i månadsvis og aldri vite kva som skal skje, er noko av det samanhengande mest slitsame vi har vore borte i. Makthierarkiet i ein slik situasjon har i tillegg forsikringsselskapet på toppen og den evakuerte på botnen, og vi har såleis vore avhengige av deira velvilje. Det triste er i og for seg ikkje naudsynleg når den som har makt, bruker den makta til å endre vilkår og premissar undervegs, slik vi fekk oppleve nokre gonger. Det er frustrerande men ikkje naudsynleg trist. Det triste er når den instansen som har makta, veit så altfor godt at dei kjem unna med alt.