Feeds:
Innlegg
Kommentarar

(Click here for an English version of the blog post.)

I dag er fødselsdagen til Gard, bror min. Han ville ha vorte 44 år.

Gard var medviten om verdien av å vere tolerant og aksepterande mot andre. Så tidleg som i 1992 slo han fast (sjølv om han sa det på ein meir humoristisk måte) at dette er eitt av kjenneteikna på det å vere eit sant menneske.

Ei finurleg side ved denne tidlege filosofien hans handla om evna til å ha ein vid og tolerant musikksmak. Ja visst, dette var mellom det han nemnde i 1992, delvis som spøk, delvis alvorleg. Anten det var med overlegg eller ikkje, så vart det slik at spelelista med musikkvideoar på nettstaden hans gjenspeglar denne innstillinga. Kvar laurdag, og på somme andre utvalde dagar, viste Gard oss ein ny musikkvideo frå ein eller annan stad på jorda: pop, rock, folkemusikk, kva no sjangeren eller stilen enn var. Nye videoar på spelelista vart annonserte på Twitter, og tweeten vart også lagd ut på Facebook.

For eitt år sidan i dag, berre nokre få dagar etter at han døydde, overraska han oss med ein ny video og tilhøyrande annonsering på Twitter og Facebook, og dermed fekk vi oppdage at han hadde automatisert prosessen.

I november 2016 vart spelelista framleis automatisk oppdatert, men videoane vart ikkje lenger annonserte på Twitter og Facebook. Og den 4. februar 2017 tok også spelelista slutt. Den siste videoen var «Arrival» av Joe Taranto. («Arrival», for eit høveleg val. Nevøen hans, altså sonen min, kom til verda berre nokre dagar tidlegare.)

Som epilog til spelelista hans vil eg gjerne presentere to videoar der Gard sjølv er med, og som han sjølv har lasta opp til YouTube.

Den fyrste videoen er mest til å le av, og vert framført av han sjølv, meg og ein venn av oss. Den andre videoen er ein abstrakt elegi skriven og framført av Gard. Begge videoane er på engelsk, og var med i den tre timar lange «O.U.C.H. Home Vid’ III»-videoen frå 1993, som hadde dei to nederlendarane Stefan og Richard frå ST News som tilsikta publikum.

Vi Ar Nårvikjens

Vi to og Hans Arild Runde laga denne musikkvideoen i 1991. Nokre år seinare vart han faktisk kringkasta på NRK, om enn med sensurert handleddsskjering (i staden for å skifte ut klippet med noko anna, så bad vi dei om berre å leggje på ein tekstplakat med «sensurert»). Det var Hans Arild som komponerte musikken og spelte instrumenta, medan alle tre skreiv teksten, song han og redigerte videoen.

Det har gått mange år sidan dette, så for dei som ikkje klarer å kjenne oss att: Gard er den yngste i gruppa (nesten 18 på den tida), eg er han med skjegg (21 år), og tredjemann er Hans Arild (19 år).

I songteksten brukte vi dårleg engelsk, til dels «Norwenglish» og norsk. Vi ville nemleg gjerne imitere innstillinga «å, eg mååå syngje på engelsk» hjå folk som eigentleg snakkar andre språk. Videoen prøver generelt å gjere narr av dei kommersielle trekka og dei låge kunstnariske kvalitetane i nokre av dei musikkvideoane som vart sende på MTV. (Dagens ungdom veit det kanskje ikkje, men på den tida sende faktisk MTV musikk.) Grensa mellom parodi, ovundring og kritikk er ustabil gjennom heile videoen vår.

Også tittelen på songen gjenspeglar den parodiske tilnærminga. «Vi ar nårvikjens» vert uttalt [ˈviː ˌɑːr nɔr⁠ˈviːc͡çɛns] (vi ar nårvitsjens), dvs. på engelsk men med ein kraftig sunnmørsk aksent.

Gard skreiv ein gong ein presentasjon av videoen på engelsk, og la denne ut på ein nettstad som ikkje finst lenger. Presentasjonen hans byrja slik:

To make this music video, we spent about five weeks of summer vacation making three hours of raw footage (and a lot of other videos) and some really long nights editing. The editing equipment consisted of a VCR and a video camera. The VCR was able to record the sound track and the picture separately. However, it was very painful to synchronize the picture for lip sync.

Credits:
Hans Arild Runde: Composing song, playing all instruments (keyboard plus computer)
Gard E Abrahamsen: Video editing, computer graphics
Jardar E Abrahamsen: Rhyme, rhythm and basic insanity
All three: Lyrics, vocals, direction, camera

I ein tidleg kladd til denne bloggposten tok eg med heile presentasjonen hans av songteksten og slikt som skjedde under opptaka, saman med nokre kommentarar for eiga rekning, men dette vart rett og slett for mykje. Det kan likevel nemnast at noko av teksten alluderer til andre songar (og eit par band). Medan opningsorda «O alack» var inspirerte av William Shakespeare sånn generelt (og ikkje alluderer til ein song), så viste «Games are played in thousand homes» til songen «Games» av gruppa New Kids on the Block, og sjølvsagt til «i de tusen hjem» i ein songtekst av Bjørnson. «Beds are burning midnight oil» burde vere sjølvforklarande, medan «Hills and mountains by the sea» er «Millom bakkar og berg utmed havet». Det finst nokre referansar til.

Eg har elles ei lita tilståing å kome med. «English e et fattig språk, det. / Ryggjej verte sabla låke» er forståeleg for norskspråklege, og vert sunge på sunnmørsk, nærare sagt ein varietet av Herøy-dialekten som finst på granneøyane. Men vi ville ikkje servere direkte bannskap, så derfor valde vi ordet «sabla» i staden for «jævla» eller liknande. Tilståinga er at eg på eitt eller anna vis «gløymde» å nemne for Gard og Hans Arild at ordet «sabla» kjem historisk av ordet «Satan».

Fill the Streets

Både Gard og eg byrja å skrive dikt medan vi gjekk på vidaregåande, han nokre få år etter meg. Men medan eg skreiv med versemål og rim på den tida, brukte Gard fri rytme og ikkje rim.

Gards dikt «Fill the Streets» er eit eksperimentelt dikt, framført her med piano i bakgrunnen. Gard har notert ein stad at han skreiv dette diktet før 1. januar 1992. Vi to tok opp den siste scena, den med stearinlyset, på rommet mitt eit år seinare, nyårsaftan 1992, og vi redigerte videoen ferdig neste dag, 1. januar 1993.

Eg veit dette ikkje berre fordi eg hugsar det (og eg hugsar det), men også fordi dette er ein av dei aller siste videoane i O.U.C.H. Home Vid’ III. Og i eit sanntidsbrev som vi skreiv saman i dei tidlege timane den 2. januar 1993, fortel Gard i innleiinga: «I take my computer to the kitchen after having completed O.U.C.H. home-vid’ III».

I videoen «Fill the Streets» les Gard sitt eige dikt, og det er også han som speler piano.

Gard har ikkje vilja fortelje så mykje om si eiga tolking av diktet. Han ynskte at publikum skulle få oppleve det på sine eigne premissar. Eg vil respektere dette, og seier då heller ikkje korleis eg sjølv les diktet. Men eg trur dei fleste vil sjå det som ein slags klagesong eller elegi. Då han døydde, kom eg stendig tilbake til verselina «They die so young».

Dette poetiske verket var den fyrste videoen Gard lasta opp til YouTube. Det skjedde på fødselsdagen hans i 2006, for elleve år sidan i dag.

Dei to videoane i denne bloggposten viser dei kunstnariske ytterpunkta i Gards liv: den humoristiske og leikne enden av skalaen, og dei alvorlege, djupe, abstrakte ideane som aldri kan uttrykkjast eksplisitt.

Vi saknar deg, Gard. Spelelista di har teke slutt, men eg skal fortelje om deg så lenge eg lever. Eg saknar deg, lisjebror.

 
– – –
 

In English: An epilogue to the playlist

(I have written the English version of the epilogue because Gard had many friends around the globe, not least in Canada and the US, where he lived for some years. English is not my native language, and in addition, some of the nuances will inevitably be lost.)

Today is my brother Gard’s birthday. He would have turned 44.

Gard was conscious about the values of being tolerant and accepting towards others. As early as 1992, he stated (though he did so in a more humorous way) that this is one of the signs of being a true human.

One almost surprising side of his early philosophy concerned the ability to have a wide and tolerant taste of music. Certainly, this was among the things he mentioned in 1992, in part as a joke, in part seriously. Whether it was deliberate or not, the music video playlist on his website mirrors this attitude. Every Saturday, and on some other selected days, Gard presented us with a new music video from somewhere on the planet: pop, rock, folk, whatever the genre or style. Each new video was announced on Twitter, and the tweet was also posted to Facebook.

One year ago today, only a few days after he died, he surprised us with a new video, which was also announced on Twitter and Facebook, and so we discovered that he had automated the process.

In November of 2016, his playlist was still automatically updated, but the announcements on Twitter and Facebook had stopped. And on 4 February 2017, also his playlist came to an end. The last video was “Arrival” by Joe Taranto. (“Arrival”, what an appropriate choice. His nephew, my son, arrived to this world only a few days earlier.)

As an epilogue to his playlist, I want to present two videos where Gard himself was involved, and which he himself has uploaded to YouTube.

The first video is a huge laugh performed by himself, me and a friend. The second video is an abstract elegy written and performed by Gard. They are both in English, and were included in our three hour long “O.U.C.H. Home Vid’ III” from 1993, which had the two Dutchmen Stefan and Richard from ST News as intended audience.

Vi Ar Nårvikjens

The two of us and Hans Arild Runde recorded this music video in 1991. A few years later it was actually broadcast on national television in Norway, although with the wrist-cutting clips censored (instead of replacing the clips, we asked that they simply black them out and write “sensurert”, i.e. ‘censored’, on the screen). The music was composed and the instruments played by Hans Arild, while all three of us wrote the lyrics, song it, and edited the video.

Many years have passed since then, so for those who are not able to recognise who is who: Gard is the youngest member of the group (almost 18 at the time), I am the one with a beard (21 years old), and the third one is Hans Arild (19 years old).

For the lyrics, we used a terrible form of English, in part Norwenglish and Norwegian. The reason was that we wanted to mimic the “oh I need to sing in English” attitude of non-native speakers of English. The video in general tries to poke fun at the commercial characteristics and low artistic quality of some of the music videos broadcast on MTV. (Young people may be surprised to learn that MTV actually aired music at the time.) The boundary between parody, admiration and critisism is unstable throughout our video.

The title too mirrors our parodic approach. “Vi ar nårvikjens” is pronounced [ˈviː ˌɑːr nɔr⁠ˈviːtʃɛns] (vee are norveechens), which is how people from our district would pronounce “We are Norwegians” if we add an extra dash of Norwegian accent to it.

Gard once made a presentation of the video in English, and published it on a website that is no longer online. His presentation started like this:

To make this music video, we spent about five weeks of summer vacation making three hours of raw footage (and a lot of other videos) and some really long nights editing. The editing equipment consisted of a VCR and a video camera. The VCR was able to record the sound track and the picture separately. However, it was very painful to synchronize the picture for lip sync.

Credits:
Hans Arild Runde: Composing song, playing all instruments (keyboard plus computer)
Gard E Abrahamsen: Video editing, computer graphics
Jardar E Abrahamsen: Rhyme, rhythm and basic insanity
All three: Lyrics, vocals, direction, camera

In an early draft of this blog post I included his entire presentation of the lyrics and things that happened while we recorded the song, with a few comments of my own, but this was truly too much. It can be mentioned, though, that some of the lyrics refers to other songs (and a couple of bands). While the opening words “O alack” were inspired by William Shakespeare in general (and do not refer to a song), “Games are played in thousand homes” refers to the song “Games” by New Kids on the Block, and “i de tusen hjem” (in the thousand homes) of the Norwegian national anthem. “Beds are burning midnight oil” should be self-explanatory, while “Hills and mountains by the sea” is understandable only to Norwegians (Millom bakkar og berg utmed havet). There are also a few other references.

I also have a small confession to make. “English e et fattig språk, det. / Ryggjej verte sabla låke” translates as ‘English is a poor language. / The back begins to hurt a lot’. This is in our local dialect of Norwegian, or rather in a variety of our dialect spoken on the neighbouring islands. We didn’t want to be too explicit in our swearing, though, so we chose “sabla” (extremely) instead of words like “jævla” (bloody; literally: devilishly) or similar. My confession is: I somehow “forgot” to mention to Gard and Hans Arild that the etymology of “sabla” is actually “Satan”.

Fill the Streets

Both Gard and I started writing poems while in high school, I first, then he a few years later. But while I wrote with metre and rhyme at the time, Gard used free verse and no rhymes.

Gard’s poem “Fill the Streets” is an experimental poem, performed here with a piano in the background. Gard has noted somewhere that he wrote the poem before 1 January 1992. The two of us recorded the final scene, the one with the candle, in my room one year later, on New Year’s Eve in 1992, and we finished editing the video the next day, 1 January 1993.

I know this not only because I remember (and I do remember), but also because this is one of the very last videos of O.U.C.H. Home Vid’ III. And in a real-time letter that the two of us wrote during the early hours of 2 January 1993, Gard states in the introduction: “I take my computer to the kitchen after having completed O.U.C.H. home-vid’ III”.

In the video “Fill the Streets”, Gard is reading his own poem, and he is also the one playing the piano.

Gard has been reluctant to give any details on his own interpretation of the poem, as he wanted people to experience it on their own terms. I will respect this and won’t say how I read the poem; I still believe most of us will see it as some kind of lament or elegy. When he died, I kept thinking of the line “They die so young”.

This piece of poetry was the first video that Gard ever uploaded to YouTube. He did so on his birthday in 2006, eleven years ago today.

The two videos in this blogpost demonstrate the artistic extremes of Gard’s life: the humorous and playful end of the scale, and the serious, profound, abstract ideas that can never be expressed explicitly.

We miss you, Gard. Your playlist has come to an end, but I will keep telling your story for as long as I live. I miss you, little brother.

13. august

rose

Biletet er frå grava hans tidlegare i sommar.
The photo is from his grave earlier this summer.

/d/I dag, 4. mai 2017, er det akkurat 100 år sidan Daniel Jones for fyrste gong brukte termen «phoneme», altså fonem, i den tydinga som folk kjenner i dag. Ein hundreåring er sjølvsagt ikkje akkurat siste skrik lenger, men av ulike grunnar lærer ein framleis om fonemet her og der, og det er mange språkfolk som har eit nært og godt forhold til det. Fonemet er ein svært viktig del av historia til fagfeltet fonologi. Mellom dagens fonologar har fonemet likevel for ein stor del gått av moten.

Det er fleire grunnar til at fonemet gjekk av moten, men det kan oppsummerast med at språk rett og slett ikkje oppfører seg heilt slik som fonemmodellen skulle tilseie.

Noko av dette gjeld sjølve det å ha fonemet som eit mellomnivå mellom det leksikalske nivået (slik som ord og andre element er lagra i det mentale ordtilfanget) og overflata/allofonnivået/«uttalenivået». Andre sider av saka gjeld t.d. den meir allmenne førestillinga om kva ein språklyd eigentleg er for noko.

Eg har skrive ein ørliten artikkel om kva som ligg i dette meir i detalj, og kva som har skjett i dei hundre åra som har gått etter at fonemet kom til verda. Det skal seiast her at eg er korkje norsklærar, lærar eller norskfagleg av meg, men skal ein nå eit fagleg orientert publikum som ikkje allereie er godt kjende med stoffet, og som heller ikkje allereie er så spesialiserte at dei berre er interesserte i heilt andre ting, så er bladet Norsklæreren/Norsklæraren ein god stad. Så i nr. 1/2017 stod artikkelen «Når verktya endrar seg: hundre år etter fonemet». Som det høver seg, var dette sjølve jubileumsnummeret av bladet, ettersom Landslaget for norskundervisning fyller 40 i år, så det eine jubileet fekk verte markert med eit anna.

Artikkelen er attgjeven som resten av denne bloggposten. Det er avklart med opphavleg publiseringskanal at eg har lov til å leggje ut artikkelen på denne måten. Nokre få vil kjenne att delar av teksten: Ein tidleg kladd stod i studenttidsskriftet riss for tre år sidan, med eit opplag på 100 (eitt hundre). Takk til Jan K. Hognestad for råd om framstillinga i delar av den endelege versjonen (ein fotnote med takk fall ut då teksten kom på prent). Ein pdf av den prenta versjonen ligg her.

– – –

Når verktya endrar seg: hundre år etter fonemet

Av Jardar Eggesbø Abrahamsen
Opphavleg publisert i Norsklæreren 1/2017 s. 213–219.

Fonemet fyller 100 år i 2017. Dei fleste som har studert språk, har lært om fonem, men i fonologisk faglitteratur i dag finn ein knapt fonemet nemnt. Her skal vi sjå litt forenkla på noko av det som har endra seg sidan fonemets glansdagar.

Fonemet

Dei to lydane [tʰ] og [d] er ulike nok til at dei kan skilje mellom tydingane til dei norske orda [tʰiː] ‘ti’ og [diː] ‘di’. Då seier vi at desse lydane i norsk sorterer under ulike fonem, som vi gjerne kan transkribere praktisk som /t/ og /d/. Eit fonem har fleire allofonar, dvs. konkrete uttalar, som vekslar mellom å representere fonemet sitt. Til dømes har /t/ allofonar som [tʰ], [t] og meir til, avhengig av nabolydar og plassering i ordet, og avhengig av presisjonsnivå i presentasjonen vår.

Termen «fonem» har tradisjonar heilt tilbake til 1870-talet, men med eit noko varierande innhald (sjå Dresher 2011 for ein gjennomgang). I vår moderne tyding har fonemet sterke band til strukturalistisk lingvistikk, og skal ha vorte brukt om lydfamiliar med distinktiv funksjon fyrste gong den 4. mai 1917 av den vidgjetne britiske fonetikaren Daniel Jones (1881–1967), jf. Jones (1967:260f).

Fonemet i denne tydinga har hjelpt oss med å skilje mellom konkrete lydar (fonetikk) og strukturane i lydsystema (fonologi), og er såleis ei uhyre viktig oppfinning i den språkvitskaplege faghistoria.

Problem med fonemet

Likevel dukka det snart opp problem med modellen. Eitt av dei mest kjende er nøytralisering, når to fonem vert uttalte på den same måten. Til dømes er /g/ og /k/ ulike fonem, og kan skilje mellom adjektivet trygg med [g] og imperativen trykk med [k]. Nøytralisering av denne fonemskilnaden oppstår når /g/ i trygt og /k/ i trykt vert uttalte likt som [k] pga. t-en som kjem etter dei: Brannvesenet fekk katten [trykt] ned. Eit problem her var at når skilnaden mellom to fonem vert oppheva, slik at dei høyrest like ut og dermed ikkje lenger i seg sjølve kan skilje mellom tyding, så kjem dette i konflikt med korleis fonemet er definert og avgrensa som nettopp tydingsskiljande ulikskapar.

Ein fann løysingar på dette. Likevel fekk ein aldri heilt bukt med at skotta mellom fonema ikkje er vasstette. Om vi skal tillate oss å hoppe over detaljane: Til dømes vil ei stemtheitsveksling som i bøyinga try[g] – try[g]e – try[k]t (trygg, trygge, trygt) også handle om at ordet som del av bøyinga vekslar mellom to røter, fonemisk /tryg/ og /tryk/, eller eventuelt transkribert /tryg/ og /tryK/, der stor /K/ symboliserer eit nøytralisert fonem. Vekslinga mellom dei to røtene /tryg/ og /tryk/ i ulike bøyingsformer kunne då reknast som ei veksling mellom ulike fonem, sidan /g/ og /k/ er forskjellige nettopp på fonemnivået. Dette er det vi tradisjonelt kallar ei morfofonologisk veksling, for det handlar om eit samspel mellom morfologi og fonologi: Ordbøyinga fører til fonemveksling og dermed til at ordet vekslar mellom to fonologisk ulike røter. Så langt er alt vel.

Men på ei anna side finn vi samstundes den tilsvarande stemtheitsvekslinga mellom t.d. bergensk tve[ʁ]e og tve[χ]t (tverre og tvert), med stemd og ustemd skarre-r. No har det seg slik at stemd og ustemd skarre-r berre er to uttalevariantar (allofonar) av eitt og same fonem /r/. Dette bergenske tilfellet ville då vere ei reint fonologisk avhengig uttaleveksling (også kalla allofonveksling), sidan stemd og ustemd skarre-r ikkje er separate fonem. Den morfologiske rota /tvær/ er altså fonologisk konstant, og har dei same fonema heile tida, berre med litt forskjellig uttale i dei ulike bøyingsformene, avhengig av korleis nabolydane verkar inn. Vekslinga i uttale av fonemet /r/ er dermed ei sak for fonologiske uttalereglar åleine, og påverkar ikkje dei morfologiske forholda, sidan rota er fonemisk konstant.

Slike forhold skapte problem for analysemodellen. Eitt og same fenomen, i vårt tilfelle stemtheitsassimilasjon ved /t/, måtte forståast som to urelaterte prosessar, knytte til ulike nivå i språket: morfofonologisk fonemveksling i tilfellet «trygt», fonologisk allofonveksling i tilfellet «tvert». Og dette var berre eitt av problema med fonemmodellen, om enn kanskje det mest kjende problemet. Sjå t.d. Dresher (2011:256ff) og Carr & Montreuil (2013:79ff) for djupare drøftingar.

Slikt gav då ei uhaldbar forståing av korleis språk oppfører seg, og situasjonen hadde oppstått fordi modellen har eit fonemnivå mellom det leksikalske nivået (korleis orda er lagra i det mentale ordtilfanget) og allofonnivået (uttalen). I løpet av 1960-talet førte dette oss over i generativ fonologi, med Chomsky og Halle (1968) som klassikaren. Kort sagt finst ikkje det mellomliggjande fonemnivået lenger. Røter som trygg og trykk er lagra mentalt, i den «underliggjande repesentasjonen», med sine respektive /g/ og /k/ (skråstrek i formalismen tyder altså noko anna no enn tidlegare), men så kjem /g/ i visse fonologisk definerte situasjonar til overflata som [k], utan at dette får andre konsekvensar enn nettopp det.

Segment eller ikkje

Å avskaffe fonemnivået løyste ein del problem. Men fonologisk teori sleit framleis med ein annan arv frå faghistoria: segmentet. Eit segment er ei lydeining, i fonemmodellen altså eit fonem eller ein allofon. Tanken hadde vore at segmenta, fonologisk sett, kom på rekkje og rad som klart avgrensa lydeiningar, omtrent som bokstavar i alfabetiske skriftspråk. Kvart segment kan rettnok analyserast som oppbygt av massevis av såkalla trekk, slik som stemtheit, nasalitet og artikulasjonsstad, men desse trekka held seg på plass innanfor det segmentet som dei utgjer.
Trekkmatrise
Illustrasjonen her er ein tradisjonell såkalla trekkmatrise som viser fonologiske trekk som ein kunne rekne som involverte når vi skal lage segmentet /n/. Detaljane kan variere litt mellom analysane, og trekka har til dels andre etikettar enn den «stemde alveolare nasalen» som vi er vane med frå fonetikken. Men poenget her er at trekka held seg samla og innanfor segmentet, at eit segment er eit segment, og ferdig med dét.

Det er berre det at språk ikkje oppfører seg heilt slik.

John Goldsmith kom med sin autosegmentale representasjonsteori i 1976, og sjølv om mykje i fagteorien har endra seg sidan den gong, er hovudbodskapen framleis: Segmentet er ikkje ein bunt med trekk som alltid høyrer saman. Trekka, til dømes nasalitet, stemtheit og artikulasjonsstader, samarbeider om å lage det som vi oppfattar som segment, men trekka kan også leve sine eigne liv. I staden for éin streng med ferdige og klart avgrensa lydar kan ein enkelt sagt rekne med parallelle og separate men tidssamordna sjikt med lydbyggjesteinar, altså trekk. Dermed vert det klassiske segmentet litt tvilsamt.

Eit fenomen som illustrerer den sjølvstendige rolla til trekk godt, kan vere nasalar i lombardisk, eit romansk språk i Alpane, her Milano-dialekten. Vi skal sjå på korleis sjølve nasaliteten oppfører seg der, og skal ikkje bry oss om andre einskildtrekk (analysen min her er noko forenkla og utnyttar ikkje dei nyaste verktya, som ville ha gjeve ein nesten motsett prosedyre; takk til Jørgen G. Bosoni for milanesiske uttaledata):

Autosegmental figur av buNSpråket har ein litt spesiell nasal konsonant, la oss kalle han /N/, som i akkurat denne dialekten berre kan opptre i stavingsopptakt, dvs. til venstre for vokalen, og då med uttalen [n]. Hokjønnsforma av adjektivet ‘god’ er [ˈbuna] med [n] til venstre i stavinga [na]. Vokalen [a] her er bøyingsendinga for hokjønn. I hankjønn finst ikkje den endinga, og ein kunne ha venta [ˈbunː] eller liknande (lang [nː] av urelaterte grunnar), men det er ikkje dette vi får. Hankjønnsforma er i staden [ˈbũː] med nasal vokal. Mesteparten av den nasale konsonanten vert altså utelaten, men sjølve nasaliteten finst likevel, og legg seg på vokalen.

Ei klassisk segmentbasert tilnærming ville vere meir komplisert, for dersom nasaliteten t.d. er ein del av konsonanten, så må ein framleis forklare at det er den synkrone og fonologisk motiverte konsonantutelatinga som utløyser vokalnasalering. Med strengt avgrensa segment skulle det å utelate konsonanten også ha utelate nasaliteten, men det skjer jo ikkje her. Det viser seg òg at vokalen vert nasalert berre når konsonanten ikkje er der, dette heng altså saman. Når vi av ulike grunnar har former der ein nasal konsonant til samanlikning framleis er til stades, som i [ˈʃima] ‘fjelltopp’, [ˈʃimː] ‘fjelltoppar’, [ˈanː] ‘år’ (sg. og pl.) og altså [ˈbuna], får dialekten heller ikkje nasal vokal. Alt i alt lever nasaliteten sitt eige liv, og vekslar i former som [ˈbuna] og [ˈbũː] mellom å vere knytt til ein konsonant og å vere knytt til ein vokal, alt etter kva som er tilgjengeleg i den aktuelle posisjonen i stavinga.

Også norsk språkhistorie har døme på trekk som ikkje held seg innanfor segmentet sitt, t.d. omlydar, slik som eintalsforma strand mot fleirtal strender. I dag er dette ei reint morfologisk vokalveksling. Men den historiske bakgrunnen for denne vokalvekslinga finn vi i den urnordiske fleirtalsforma som kan rekonstruerast som strandiʀ. Det fanst ein fonologisk finesse på den tida som gjorde at den fremre vokalen /i/ i endinga påverka den bakre vokalen /ɑ/ til å verte uttalt som ein fremre vokal à la [æ]. Den regelen finst ikkje lenger, men dei historiske forholda er i dag gjenspegla av «e» i strender. På den tida var altså ikkje den fremre kvaliteten til /i/ avgrensa til sin eigen vokal. Liknande fenomen med vokalar som på visse vilkår påverkar kvarandre på avstand, finst i det synkrone språksystemet i mange nolevande språk.

Både einskildtrekk og grupper av trekk kan vere aktive i fonologiske prosessar i ulike språk, og det finst mange døme på slikt som vil vere vanskeleg eller meir omstendeleg å behandle i strengt lineære modellar, der ein lyd er ein lyd, finst på éin avgrensa plass, og ferdig med dét. Segmentomgrepet er likevel praktisk å bruke, og det finst gode faglege grunnar til å ta vare på det. Ikkje minst finst fenomen som metatese, altså lydomskifting, som då kross vart til kors i delar av skandinavisk, eller når born vil ta på seg stølvane. Skal segment skifte plass på slike måtar, treng vi at segmenta faktisk finst i språkstrukturen. Men vi veit altså at det fiks ferdige og klart avgrensa segmentet ikkje er heile historia.

Og om det då skulle verke framandt at lydane altså ikkje treng å vere faste og einskaplege klumpar med fonologiske trekk, så tenk på dette: I taleorgana finn vi den fonetiske kjelda til stemtheit på ein heilt annan stad enn kjelda til nasalering, osb. Det skulle ikkje overraske at ein kan finne spor av dette også i dei mentale representasjonane av lydsystemet, altså fonologien. Trekk- og segmentteori har forresten òg utvikla seg mykje dei siste førti åra, dette er ikkje dekt av gjennomgangen over.

Prosodi

Tonale vekslingar har vore viktige i fagutviklinga: Norsk er rettnok ikkje eit tonespråk, men har tonar. Tenk på den stigande tonen i vokalen i austlandsk sol, mot låg + høg tone i sola. Tonane her er ikkje knytte til vokalane men til stavingane, og i sol er låg + høg berre pressa saman på éi staving. Tonane lever altså sitt eige liv. Tonane er rettnok avhengige av å ha stavingar med lydar (segment) for å kunne høyrast, men dei kan fordele seg på desse stavingane avhengig av kor mykje lydmateriale som er tilgjengeleg. Det vert altså ein parallell til det lombardiske dømet med nasalar over.

Og sameleis som i dømet med nasalar over, så er det vanleg i tonespråk at ein tone overlever sjølv om stavinga (vokalen) skulle forsvinne, t.d. i ewe (Ghana): Possessivpartikkelen /ɸé/ er leksikalsk spesifisert for å ha ein høg tone, markert med akuttaksent i lydskrifta. Men partikkelen misser vokalen sin når substantivet etter byrjar på vokal, t.d. /awu/ ‘klede’, som berre har låge tonar. Dermed finst ikkje den stavinga lenger som skulle hatt høg tone. Men til saman vert dei to orda i fellesskap likevel uttalte [ɸáwu] i samanhengande tale, med høg tone frå den sletta vokalen, men no plassert fremst i substantivet (Motte 2013:80 og personleg). Vokalen frå det fyrste ordet vert altså utelaten, men tonen finn seg ein annan vert.

Med autosegmental teori fekk vi på kjøpet ei solid utvikling av prosodisk teori også meir generelt, altså trykk, tonar, moraer, stavingar og større prosodiske domene. Vi har fått verkty til å analysere trykkplassering, intonasjon (setningsmelodi) og meir. Det lombardiske dømet over var eit samspel mellom stavingsstruktur og segmentalfonologi.

La oss ta endå eit døme frå norsk: I mange norske dialektar uttaler ein den bundne forma båten som båt’n [¹boːtn̩] med stavingsberande [n] i siste staving, utan vokal. Det er derimot ikkje mogeleg å lage ei trykksterk staving utan vokal på norsk: Smått om *snn fekk eg *vndt i *tnna mi.

Dette òg er eit spørsmål for prosodien, i dette tilfellet det som fagsjargongen kjenner som ulike sonoritetstersklar for staving og fot (Zec 2003). Dette handlar om kor mykje klang, etter visse faglege definisjonar, som trengst for å få ei staving sånn generelt, kva som trengst for å få meir spesifikt ei trykkstaving, og eigentleg meir til. Slikt varierer frå språk til språk, men i norsk er det altså slik at trykkstavingane insisterer på å innehalde ein vokal (mykje klang), medan trykklette stavingar kan nøye seg med visse slags klangsterke konsonantar (mindre klang enn vokalar). Igjen har vi altså eit samspel mellom prosodi og einskildlydar.

Stoda i dag

Fonologisk teori har vorte stendig meir typologisk orientert, og dreg såleis vekslar på innsikter frå ulike språk – og på allmenn fonetikk og andre fag – for å forstå kva som skjer. Dei siste litt meir enn tjue åra har ein også byrja å gå bort frå fonologiske reglar (at /g/ vert til [k] i ordet trygt fordi /t/ dikterer det), og har teke i bruk eit optimalitetsteoretisk rammeverk (at /g/ vert til [k] fordi dette er den minst uheldige løysinga i den aktuelle situasjonen) med eit meir direkte forhold til dei innebygde kreftene i fenomenet menneskespråk, uavhengig av kva syn ein måtte ha på trekk og segmentstruktur.

Eg skal ikkje utdjupe teorien i dette, anna enn at det dreier seg om å kartleggje dei språkspesifikke styrkeforholda mellom ulike og presumptivt universelle krefter i språket som kan trekkje i kvar si retning. I dag kan ein knapt lese fonologisk faglitteratur utan å forhalde seg til optimalitetsteori.

Kvar vart det så av fonemet på vegen? Det finst framleis i kulissane, særleg på innføringsnivå og i språkfag der ein ikkje ser for djupt på den fonologiske materien. Fonemet kan nemleg vere nyttig til sin bruk, m.a. gir det praktiske innleiande oversyn over lydsystema i språk, og er ein viktig del av faghistoria. Ein må berre hugse at modellen hadde sine klare grenser og gav eit problematisk bilete av korleis språk oppfører seg. Slik vil det alltid vere med vitskaplege modellar, og også dei nyare teoriane og analysemodellane har sine utfordringar. Det skulle berre mangle.

Litteratur

Carr, Philip & Montreuil, Jean-Pierre 2013. Phonology. 2. utg. Houndmills: Palgrave Macmillan.

Chomsky, Noam & Halle, Morris 1968. The Sound Pattern of English. New York: Harper and Row.

Dresher, Elan 2011. The Phoneme. I Marc van Oostendorp m.fl. (red.): The Blackwell Companion to Phonology. Volume I: General Issues and Segmental Phonology. Wiley-Blackwell, 241–266. (På nett her.)

Goldsmith, John 1976. Autosegmental Phonology. Doktoravhandling, MIT. New York: Garland Press, 1979.

Jones, Daniel 1967. The Phoneme. Its Nature and Use. Tredje utgåve. Cambridge: W. Heffer & Sons.

Motte, Mercy 2013. Vowel Hiatus Resolution in Ewe. Masteroppgåve. Trondheim: NTNU, Department of Language and Literature. (På nett her.)

Zec, Draga 2003. Prosodic Weight. I Caroline Féry og Ruben van de Vijver (red.): The Syllable in Optimality Theory. Cambridge University Press, 123–143.

– – –

Tidlegare bloggpostar om fonologi med relativt fagleg vinkla innhald, men hakket meir popularisert enn dagens bloggpost, er mellom anna:

Skrik (20.11.2009) • Å gjere vestlending av statsministeren (15.12.2011) • Makaber onstag (23.4.2012) • Eit optimalt jubileum (1.7.2013) • Å gjere austlending av statsministeren (14.2.2016) • Meir her: språk

Når tisseklumpen i kattedoen ser ut som eit hjarte. ♥
Wenn der Urinklumpen im Katzenklo wie ein Herz aussieht. ♥
When the urine clump in the cats’ litter box looks like a heart. ♥
Kiam la pisbulo en la kata necesejo aspektas kiel koro. ♥

Hjarteforma tisseklump

Pang

Vi sat heime i sofaen og snakka. Plutseleg sa det pang. Eller knall. Det høyrdest ut som ein krutlappistol (for dei som er gamle nok til å hugse), berre mykje meir intenst. Og det kom frå området der skrivaren står oppstilt.

Kattane reagerte bekymra, og vi gjekk for å undersøkje saka. Skrivaren var avslegen og straumlaus, så det kunne i alle fall ikkje vere noko der som small, i alle fall ikkje noko elektrisk.

Pus har brukt å hoppe oppå skrivaren når ho skal vere rampete, så kunne det vere glasplata til skannerdelen som brast? Nei, glasplata var heil.

Og lampen attmed stod og lyste fredeleg. Ikkje lukta det brent frå lampebrytaren heller.

Så såg vi det: Nivoltsbatteriet bak på skrivarbordet hadde eksplodert. Smellet kom truleg då det trengde seg gjennom plasten som det låg i. Og det var varmt.

batteri300

 

Som kjent opplevde vi å ha Sverresborg Malerservice inne på kjøkenet vårt. Deretter var Tryg sentralt imøtekomande, før dei trenerte saka i rundt eit halvt år og til slutt stoppa heile greia, dikta opp ei ferdigbefaring, og kravde at burettslaget måtte inn som part dersom noko skulle skje.

Vi fekk eit møte med burettslaget i sommar. På grunn av omfanget på tilstandane meinte burettslaget at det ville vere større sjanse for at Tryg gjekk med på å gjere noko med det dersom vi gav slepp på noko av det som Sverresborg Malerservice hadde etterlate seg, slik at vi dermed liksom viste velvilje. Så vi avgrensa oss strategisk til å få utbetra dei vollgravene langs veggene som Sverresborg Malerservice hadde laga ved å støype golvlistene ned i golvet under golvavrettinga. I tillegg var det ein detalj med ein kraterreparasjon på golvet som ikkje var heilt tett. Vi sløyfa dermed slipt panelvegg, veggsprut av avrettingsmasse og tetting av sjanglande golvgliper under kjøkenbenken (som Sverresborg hadde lovt oss høgt og høgtidleg å tette).

Medan vi var på Sunnmøre i august, ringde telefonen. Det skulle kome ein handverkar frå eit profesjonelt firma. No måtte dette rettnok vente til vi var tilbake.

list200No i november skjedde det. Då var det eit år sidan Tryg sentralt byrja å trenere saka aktivt, og femten månader sidan Sverresborg Malerservice stod og skrøna til oss om så mangt. Reparasjonsarbeidet var gjort på éin dag. Vollgravene er no fylte og tetta, og oppå dei har vi fått lister som korkje treng silikonfuge eller vaskelist utanpå seg. Og vi fekk ikkje eingong tapetskade, som jo Sverresborg Malerservice hadde vore så redde for. Jau då, vi trur gjerne at Sverresborg Malerservice ville ha greitt å lage tapetskade, men dette andre handverkarfirmaet fekk det altså ikkje til.

Eg håper at denne bloggposten vart den siste i serien om brannen.

Sorg

(An English translation is given below. Click here.)

Eg skal ikkje seie så mykje kløktig og liksom-reflektert her. Det har eg ikkje behov for. Eg har behov for det motsette, å ha lov til å fortelje at nei, det går ikkje så heilt bra. Og at det skal få lov til ikkje å gå så heilt bra. Dermed vert denne bloggposten så personleg at han kan tippe over i det private. For dette er spørsmål eg har fått av og til i det siste: «Går det bra?» eller «Korleis går det?» Nokre av dei spør kanskje fordi dei kjenner svaret og orkar å høyre det endå ein gong: Sjølvsagt går det ikkje bra, og det skal det heller ikkje gjere. Ikkje eintydig bra, i alle fall.

Eg miste bror min for ti veker sidan. Heilt plutseleg. Han som alltid har vore der, sidan eg var tre, og som skulle vere der til vi vart gamle. Eg var så stor at eg hugsar at mor vår var gravid. Eg hugsar framleis det lukkelege andletet hennar då eg tok henne på magen for å kjenne barnet der inne sparke. Eg hugsar at han vart fødd og fekk namn. Og samstundes var eg så liten at vi fekk vekse opp saman. Han utgjer 43 år av livet mitt, sjølv er eg 46. Det var ingen eg kunne stole på slik som eg stolte på han. Vi kjende kvarandre slik som berre to brør i tosam oppvekst kan kjenne kvarandre.

No er eg åleine om å representere den fellesskapen som var oss to. Dette gjeld både leiken og det kjekke vi hadde saman heilt opp i vaksen alder, det gjeld livet i baksetet på ferieturane som små, samtalane vi hadde til langt på natt som ungdommar, og det gjeld det stygge som vi til dels fekk oppleve kvar på vår kant, og til dels i fellesskap. Vi vart utforma saman med kvarandre i den same støypeskeia. Då eg miste bror min, miste eg halve livet og halve hjartet mitt, halve fortida mi, halve notida og halve framtida mi. Eg miste halve meg og heile han.

Den fyrste tida kom gråten i krampar som ikkje kunne styrast. Gjerne på kjøkengolvet. Store, vaksne mannen. Det var berre å leggje seg ned. Puste kunne eg ikkje, krampane styrte alt. Etter kvart kom gråten anten så venta eller så kontrollert at eg i det minste kunne få meg ut til senga. Ikkje at det hindra akutt krampegråt og gauling i passasjersetet som heldt på å skremme sjåføren ut i grøfta. Og ikkje at det hindrar plutseleg skjelvegråt kvar som helst og som overrumplar også meg. Det er ikkje så mykje vakkert, sivilisert og ærverdig over dette. Det skal det heller ikkje vere.

Kvar syrgjer på sin måte. For meg var det avgjerande å få møte bror min, å få vere nær han med syskenkjærleik også i den tilstanden. Og med tårer og snòr, og mange ord som berre kona mi og ho med teieplikt var vitne til. Og bilete. Bilete av oss to saman med han i kapellet. Av han og meg. Og seinare av storebrors rå, ufiltrerte fortviling ved grava. Men også bilete frå tidlegare, frå livet, av han og familien, eller av oss to saman, medan vi feira jol eller nyttår, eller ved andre høve. Videosnuttar. Lydopptak med stemma hans. Eit dikt han skreiv som tenåring og som eg hugsar at han skreiv. Eit måleri han gav oss, så fullt av kjærleik og omtanke. Alt er med på å gjere det verkeleg. Det er vondt å leggje han att utandørs nede i jorda, men han er i alle fall saman med våre kjære.

Gards grav

Gard kviler i høgre delen av grava til beste- og oldeforeldra våre på Eggesbø-sida av familien. Den opphavlege gravsteinen står til venstre for den mellombelse krossen på biletet.

Sorga kjem i bylgjer, langsame eller brå, og bårene er ulikt høge og ulikt djupe. Dagane er ulike, og timane er ulike. Skuldkjensle? Eg er storebroren hans, eg skulle ha passa på han! Sjølvsagt er dette irrasjonelt, sjølvsagt kunne eg ikkje sitje ved senga til ein vaksen, gift familiefar 360 km unna i tilfelle noko svikta i kroppen hans. (Men eg kunne gjort slik eller slik.) Og overlevingsskuld som eldstemann med mindre familie? Eg har vel fått smake på dei fleste normale sorgreaksjonar, også slikt som ein sjeldan snakkar høgt om, og mykje som eg ikkje nemner her. Gråt er berre den mest synlege reaksjonen.

Det har gått litt meir enn to månader. Den mest akutte delen av sjokket er over. Eg byrja å få i meg litt mat igjen etter berre eit par veker. I det siste har eg av og til klart å utøve nokre vanlege heimeaktivitetar frå kvardagslivet. Gråten kjem som oftast meir varsamt enn før. Men elles er to månader å rekne som kort tid. Sorga har berre så vidt teke til.

Gråt er god medisin. Dei dagane eg ikkje har tid til å gråte, er dei tyngste, når jobben eller andre plikter kjem i vegen. Gråten kjem lettast på dei dagane eg klarer å fatte kva som har skjett. Og gråten hjelper meg med å flette det eg veit, saman med det eg føler, og saman med resten av det som skjer i livet, for der skjer det også slikt som er fint og som har stor glede i seg. Å ha det bra eller ikkje bra er ikkje ein eigenskap som ein plasserer på ein eindimensjonal skala. I gleda ligg også sorga og saknet etter han som skulle ta del i gleda. Som medisin og for samanflettinga si skuld vil eg gjerne halde fram med å gråte så lenge eg treng det. Om gråten er ei roleg tåre i sofaen, eller om han kjem med skjelvepust på senga, er ikkje så viktig. Sorguttrykket endrar seg naturleg med tida.

Og kvifor skriv eg denne bloggposten? Det er av den grunnen som eg nemnde i det fyrste avsnittet. Det finst eit press her i verda for å vere lukkeleg og sterk. Men eg vil ikkje låst som om alt er i orden berre fordi det har gått nokre veker. Eg vil ikkje blenkje med nypussa fasade og seie at det ordnar seg. Og eg vil ikkje nedtone eller skamme meg over at sorga mi er så kraftig, for ein bror har all rett til å syrgje, og til å syrgje tungt. Å lære seg å leve med sorg tek tid, sorg er alt anna enn vakkert, og eg veit at saknet vil vare til dess mi tid er komen og vi skal møtast igjen.

Eksterne nettsider om sysken som syrgjer:
Christina Hibbert: Siblings & Grief: 10 Things Everyone Should Know
P. Gill White, The Sibling Connection: Loss of an Adult Sibling
Wikipedia: Grief. Death of a sibling.

Eg gret då eg las dette essayet av Lynn Shattuck, fordi eg kjende meg igjen i så mykje (ikkje alt, men mykje): The Loss of a Lifetime: When an Adult Brother or Sister Dies. Ho har også ein lesverdig blogg.

– – –

In English: Grief

(This is a translation of the original text in Norwegian. I have made it for our friends who don’t understand the original language. Some of the stylistic and semantic nuances from the Norwegian text will be lost. English is also not my native language.)

I won’t write many clever or seemingly thoughtful words here. That is not what I need to do. I need to do the opposite thing, I need to be allowed to tell that, no, I am not all that fine. And that I am allowed to be not all that fine. As such, this post will be so personal that the contents may cross the boundary between personal and private. For these are questions I have heard now and then lately: ‘Are you fine?’ or ‘How are you?’ (In Norwegian, both of these would be equivalents of ‘how do you do’: an honest answer is not required.) Perhaps some of them ask because they know the answer and are willing to hear it once again: Of course I am not fine, and I should not be expected to be fine either. At least not unambiguously so.

I lost my brother ten weeks ago, all of a sudden. I lost the one who has always been there since I was three, and who was supposed to be there until we got old. I was big enough to remember even today that our mother was pregnant. I can still remember her happy face as I touched her belly to feel the baby kick inside her. I remember that he was born and was given a name. And at the same time I was young enough for the two of us to grow up together. He constitutes 43 years of my life, and I am 46 years old. There was noone I could trust the way I trusted him. We knew each other like only two brothers who grew up together can know each other.

Now I am the sole representative for the unity that was the two of us. This applies to our playing and having fun even into adulthood, it applies to life in the back seat during the holidays when we were small, our conversations late at night as adolescents and young adults, and it applies to the mean things that we experienced in part separately and in part together. We were formed together with each other in the same mould. When I lost my brother, I lost half of my life and half of my heart, half of my past, half of my present and half of my future. I lost half of me and all of him.

At first, my crying was spasmic. It might happen on the kitchen floor. Me, a grown-up man. There was no other way, I simply had to lie down. I could not breathe, the spasms controlled it all. At a later stage, my tears were either so expected or so controlled that I could at least make it to my bed. This did not prevent acute spasmic crying in the car, almost scaring the driver off the road. And it does not prevent the sudden crying that may occur anywhere, catching even me off guard. Nothing of this is beautiful, civilised or dignified. It is also not supposed to be.

Everyone grieves in their own way. To me it was of huge importance to meet my brother, to be close to him with brotherly love even now. With tears and snot, and with many words that only my wife and the undertaker witnessed. And photos. Photos of the two of us together with him in the chapel. Of him and me. And later of his big brother’s raw, unfiltered despair at his grave. But also photos from earlier, from life, of him and the rest of the family, or of the two of us, celebrating Christmas or new year, or at other occasions. Video clips. Sound recordings of his voice. A poem that he wrote as a teenager — I can remember that he wrote it. A painting that he gave us, with love and thoughtfulness. It all helps to make it real. It hurts to leave him outdoors, in the ground, but he is together with others that we love.

Gard’s grave

Gard rests in the rightmost part of the grave of our grandparents and great-grandparents of the Eggesbø branch of the family. The original headstone is to the left of the temporary cross.

My grief hits me in waves, slow or sudden, and the waves vary in height and depth. The days vary, and the hours vary. Guilt? I am his big brother, I should have looked after him! These are of course irrational thoughts. Of course I could not sit at the bed of an adult, married father 360 kilometers away in case something failed somewhere in his body. (But I could have done this or that.) And survivor guilt, being the older one with a smaller family? I soon got acquainted with most of the normal reactions of grief and loss, also those that one does not commonly talk about, and many that I do not mention here. Crying is just the most visible reaction.

A little more than two months have passed. The most acute part of the shock is over. I started eating somewhat more normally after just a couple of weeks. Lately I have at times been able to perform some common home activities from everyday life. Most often, my crying is more careful than before. But a period of two months is still a very short amount of time. My grief has just barely started.

Crying has a therapeutic effect. The days when I don’t have the time to cry, are the hardest ones, when work or other duties demand too much attention. It is the easiest to cry on the days when I manage to comprehend what has happened. Crying helps me to intertwine what I know with what I feel, and with everything else in life, because in life there are also great joys. Being fine or not is not measured on a one-dimensional scale. Along with joy there is also the loss and sorrow for him who should have taken part in that joy. For the therapy and the intertwining function I will keep allowing myself to cry for as long as I need to. It is not so important if this is a silent tear in the sofa or a trembling weep lying down. The expressions of grief change naturally over time.

And why do I write this blog post? I do it for the reason that I mentioned at the top. People are expected to be happy and strong. But I will not pretend that everything is all right just because a few weeks have passed. I will not sparkle with a polished façade and state that it will be OK. And I will not tone down or be ashamed of the fact that my grief is profound, for a brother has the right to mourn, and to do so heavily. Learning to live with grief takes time, grief is all but beautiful, and I know that I will miss him until we meet again.

External web pages on sibling grief:
Christina Hibbert: Siblings & Grief: 10 Things Everyone Should Know
P. Gill White, The Sibling Connection: Loss of an Adult Sibling
Wikipedia: Grief. Death of a sibling.

I cried when I read this essay by Lynn Shattuck, because I recognised so much of it (much, not everything) from my own situation: The Loss of a Lifetime: When an Adult Brother or Sister Dies. She also has a blog that is worth reading.