Då Apple endra iWork-programma sine i 2013, råka det meg særleg på tekstbehandlingsfronten, med nokre tusen filer privat og på jobb frå programmet Pages. Eg blogga om det den gongen: Apple øydela iWork. På det tidspunktet hadde eg brukt Mac i 20 år, men hendinga var med på å skape ein vedvarande effekt på tilliten min til programvare frå Apple. Eg måtte finne noko anna enn Pages.
Denne bloggposten skulle eg ha skrive for lenge sidan, merkar eg, men no gjer eg det: Etter å ha prøvt fleire tekstbehandlingsprogram landa eg på Nisus Writer Pro, og eg har ikkje angra. Det finst også ein Nisus Writer Express, som eg ikkje prøvde ut, så det eg skriv her, byggjer på røynslene med Pro-versjonen. Dette dekkjer ikkje alt som dette programmet kan gjere, berre noko av det som er viktigast for meg personleg. PDF-manualen som fylgjer med programmet, og som kan leitast fram i Hjelp-menyen, er til samanlikning på nesten 800 sider.
Nisus Writer var ikkje heilt ukjent for meg. Eg prøvde programmet ein periode på 2000-talet før Apple lanserte Pages, og likte det allereie då.

Stildefinering
Fyrst og fremst er Nisus Writer Pro rett og slett brukarvennleg på alle vis. Og lat oss ta noko av det viktigaste fyrst: stilhandtering. Frå andre aktuelle tekstbehandlarar er vi gjerne vane med at for å redigere t.d. ein avsnittsstil må ein opne eit vindauge med mange faner eller knappar. Der kan ein velje lineavstand, innrykk og alt dette andre, og ein må gjerne leite etter innstillingane, for det er jo ikkje så ofte ein justerer ein stil.
I Nisus Writer Pro er dette annleis. Der vekslar ein frå t.d. sidevising av dokumentet til stilvising. I stilvisinga slepp ein å klikke seg inn og ut av menyar og faner, i staden får ein sjå ei oppsummering av stilen på éi oversiktleg flate. Vil ein til dømes endre lineavstand, så gjer ein det ved å klikke eller taste i akkurat det same panelet som ein frå før bruker til spontane endringar for einskildavsnitt undervegs i skrivinga. Vil ein endre font for stilen, så vel ein fonten frå den same menyen som medan ein skriv. Det går kjapt å redigere stilar, og ein slepp å leite. Til venstre for stilarket er elles ei liste over alle stilane, så ein kan klikke seg vidare til den neste stilen ein vil redigere. Stilar kan lagrast til stilsamlingar i eit eige stilbibliotek, slik at ein kan hente dei inn att på tvers av dokument.

Oppsummering av avsnittsstilen «Normal» i eit dømedokument.
Standardmalen for dokument som fylgjer med programmet, er ikkje særleg godt tilpassa til mine behov, så etter å ha justert stilane i eit nytt dokument lagra eg dokumentet som ny mal. Denne ligg automatisk til grunn for nye dokument, fordi eg har valt den malen i Preferences > New File > Advanced.
For meg som skriv mykje lydskrift, har overgangen til Nisus Writer Pro i periodar ført til daglege kjærleikserklæringar. Sjå på denne teiknstilen, som eg har kalla «ipa», oppkalla etter lydskriftsystemet med same namn:

Når eg vil skrive lydskrift, kan eg anten klikke på teiknstilen «ipa», eller eg kan trykkje ein tastatursnarveg som eg har definert direkte i stilarket. Då vert teiknstilen sett til «ipa», og denne teiknstilen inneber det fylgjande: Skrifta vert endra til ein lydskriftvennleg font som heiter Doulos SIL. Sidan denne fonten er litt meir knipen enn nokre av dei andre fontane eg bruker i brødtekst, har eg for dømet si skuld sperra ørlite med 2 twips (1 twip = 1/20 typografisk punkt). I denne teiknstilen har eg også spesifisert eit språk, som vil overstyre eventuelle språkval i avsnittsstilane. Språket her er det eigendefinerte «IPA». Det språket har eg definert i programinnstillingane slik at stavekontrollen vert slegen av (det er trass alt lydskrift), og samstundes skiftar tastaturoppsettet mitt til IPA-oppsettet.
Så altså: Når eg vil skrive lydskrift, så trykkjer eg ein tastatursnarveg (eller klikkar i stilmenyen), då får eg momentant rett font, rett tastaturoppsett, og stavekontrollen vert deaktivert for den tekstsekvensen. Straks eg trykkjer tastekombinasjonen igjen, eller flyttar skrivemerket ut frå lydskriftområdet, så er eg tilbake til vanleg skriving. Kort sagt bruker eg nesten ikkje tid på slike mikroavbrot i skriveprosessen, eg berre skriv i veg, og eg merkar denne skilnaden frå andre tekstbehandlarar til dei grader på konsentrasjonen.
Tilfellet mitt med lydskrift er kanskje litt spesielt, men det fortel noko om kva ein kan få til med enkle grep. Det same gjeld det komande punktet.
Andre spesielle teikn og formateringar
Eg bruker teiknet ≫ ein del («mykje større enn»-teiknet, må ikkje forvekslast med sitatteikn), men det er få fontar som har det, så eg har definert ein eigen teiknstil som eg bruker når eg skriv dette teiknet. Eg har valt teiknstil-tilnærminga for å kunne skifte ut fonten på dette og visse andre teikn enkelt med eitt grep dersom det trengst.
Sjølve teiknet ≫ er i og for seg del både av IPA-tastaturoppsettet som eg nemnde over, og av det utvida norske tastaturoppsettet mitt. Men det kan vere meir praktisk å skrive teiknet ved å taste >> (to «større enn»-teikn), og definere i «QuickFix»-delen av programinnstillingane at den sekvensen skal skiftast ut automatisk under tasting med teiknet ≫. Då må eg rettnok framleis velje rett teiknstil kvar gong.
Så kva gjorde eg? Eg tok i staden i bruk «Glossary»-finessen til Nisus Writer Pro (same stad i innstillingane), der ein kan definere i ei eiga fil, og på eit noko meir avansert vis, korleis tekststrenger skal skiftast ut med noko anna medan ein skriv (ein kan skifte ut med smått eller stort, jamvel med grafikk om du vil). Slike glossary-sett med utskiftingar kan skruast på og av individuelt, og i eit sett som eg har definert for fagformalisme, spesifiserte eg at kvar gong eg tastar >>, så skal eg få ≫, men med korrekt teiknstil. Finst ikkje den teiknstilen i dokumentet eg redigerer, så vert han stappa inn straks. Og finst han frå før, så vil ≫ få nettopp den teiknstilen, også om kanskje glossary-fila har definert stilen litt annleis. Så ein kan altså halde fram med å sjonglere fontar i teiknstilen i dokumentet uavhengig av nøyaktig korleis teiknstilen er definert i glossary-fila.
Ein kan ha mange slike sett med utskiftingar, ein kan aktivere dei etter behov, og tilpasse dei som det høver seg. Eg laga meg altså eit sett med ein bestemt fagformalisme, og i tillegg til dette og andre teikn definerte eg at kvar gong eg tastar Max, Dep og visse andre formaletikettar, så skal desse verte skrivne med kapitelar i tråd med konvensjonane i faget. Så reint praktisk, dersom eg tastar t.d. Max (C) >> *Coda >> Dep (V), så vert det automatisk gjort om til Max (C) ≫ *Coda ≫ Dep (V) medan eg skriv.
Videoen viser dette dømet i praksis:
Eg har overraska meg sjølv med dette. Det er utruleg korleis det hjelper når ein kan konsentrere seg om det å skrive ned, og ikkje treng å avbryte dette i eit lite sekund for å justere formateringa manuelt.
Elles vil eg nemne spesielt at Nisus Writer Pro har ein teiknmeny som er lett tilgjengeleg i sideskuffa med ulike verktøy (sjå straks), og som gjev enkel tilgang til utvalde spesialteikn under skriving, sånn som ulike slags mellomrom, strek, hermeteikn, greske eller hebraiske bokstavar og meir. Desse menyane kan sjølvsagt også konfigurerast med dei teikna som ein måtte ynskje seg, og ein kan velje å sjå teikna anten som liste med symbol og symbolnamn eller som teikntabell.
Å konfigurere
Ein kan i det heile teke konfigurere i mykje i dette programmet. Dette er det som eg bruker mest:
Det finst ein «palette dock», ei sideskuff med ulike verktøy, m.a. font, lineavstand, tabelloppsett og dokumentmargar. Denne kan også brukast som flytande vindauge, det er sjølvsagt ei innstilling. Eg har valt å bruke sideskuff, men samstundes plukke ut spesifikt lista med avsnitts- og teiknstilar som flytande vindauge, slik at eg alltid har den lista tilgjengeleg, same kva eg elles ser på i verktøyskuffa (som standard finst stillista i fanen med «Writing»-verktøya, om eg hugsar rett). Og dette flytande vindauget kan eg fjerne og få fram igjen ved hjelp av ein tastatursnarveg som eg har definert sjølv.
Med min jobb og mine interesser skriv eg mange rare teikn og bokstavar, og det er ikkje alltid at det aktuelle skriftteiknet finst i den fonten eg bruker der og då. Skriv eg eit teikn som ikkje finst i den fonten, så vil Nisus Writer vise teiknet i ein annan font. Greitt nok, slikt er ikkje uvanleg. Men her kan ein konfigurere at ein skal sjå ein sjølvvald bakgrunnsfarge (raudt som standard) for å oppdage teikn som ikkje finst i den fonten ein skriv med. For meg har dette vore ein svært nyttig detalj.
Ein kan også konfigurere og slå på eller av bakgrunnsfarge for andre situasjonar, t.d. automatisk tekst av typen sidetal og fotnotereferansar. Slike bakgrunnsfargar kjem ikkje med på utskrifta, men kan vere kjekke å ha når ein redigerer.
Det er generelt svært mykje som kan konfigurerast i Nisus Writer Pro. Tastatursnarvegar for alt som finst i ein eller annan meny, til dømes. Frå andre Mac-program er vi vane med at vi kan leggje inn tastatursnarvegar via systeminnstillingane. Då må ein taste inn nøyaktig namn på menyelementet. I Nisus Writer er den prosessen forenkla ved at ein kan gå til programinnstillingane, navigere i ein kopi av menystrukturen, velje tastaturstarveg, og få ei åtvaring dersom denne tastatursnarveg er brukt frå før. Her er nokre få av dei tastatursnarvegane som ligg inne hjå meg, primært eigendefinerte, og litt som standard:
⌃⌘- |
Format > Baseline > Subscript |
⌃⌘+ |
Format > Baseline > Superscript |
⌃⌘I |
Format > Character Style > ipa |
⌘15 |
Format > Paragraph Spacing > 1.5 Space Lines |
⌘H1 |
Format > Paragraph Style > Heading 1 |
⌃⌥⌘← |
Table > Insert > Column to the Left |
⌃⌥⌘→ |
Table > Insert > Column to the Right |
Legg merke til at ein kan ha sekvensar i tastatursnarvegane. I eitt av døma her, som eg vedgår å ikkje bruke mykje, får vi lineavstand 1,5 ved å halde inne ⌘ samstundes som ein tastar 1 og deretter 5. Tastatursnarvegar for stilar kan ein elles definere direkte i stilvisinga, som nemnt over.
Søk, erstatt, makroar, kopiere og lime inn
Søkjefunksjonen, med erstatning, finst i tre utgåver: Normal Find, PowerFind og PowerFind Pro. Den sistnemnde tillèt regulære uttrykk, t.d. «[abc]d*e» for å søkje etter anten a, b eller c etterfylgt av null eller fleire d før e. Eg er som regel godt nok hjelpt med vanleg PowerFind. Søkjefunksjonen er uhyre lett å manipulere, og kan avgrensast til heile teksten, berre notar, berre kommentarar, og meir. Om ein vil søkje etter kva som helst av tekst som endar på bokstaven p, der akkurat bokstaven p er i halvfeit Times New Roman, så er det berre å søkje i veg. Pass berre på at «Formatting Sensitive» er avkryssa for å få med formateringa i søket (det vert han straks du formaterer noko i søkjefeltet).
Nytt i versjon 3 av programmet er at ein også kan få alle treffa opp i eit eige vindauge som ein kan klikke seg fram og tilbake i.
I tillegg til vanlege søk har eg t.d. brukt søkjefunksjonen når eg skal skrive dokument med tilbakemelding til studentar. Då limer eg fyrst inn ei liste med namn, deretter bruker eg søk og erstatt til å setje kvart namn i halvfeit skrift øvst på ei ny side, og så lèt eg det vere nokre tome liner under, eventuelt med oppgåveoverskrifter i halvfeit.

Programmet byr på makroar i ein eigen meny for slikt. Det er lett å lage makroar, og ein treng berre berre eit par museklikk for å lage makro av søk eller søk og erstatt. Så på eitt minutt laga eg meg ein makro som søkjer opp åttebitskoda esperantobokstavar, den eldgamle konvensjonen med cx, gx osb., og erstattar med skikkelege bokstavar som ĉ og ĝ.
Nisus Writer Pro kan kopiere og lime inn ikkje berre uformatert og formatert tekst, men også avsnittseigenskapar isolert. Så ein kan plassere skrivemerket ein stad i teksten, kopiere eigenskapane frå det avsnittet, og lime dei inn ein annan stad, med innrykk, tabulatorar, lineavstand og alt.
Den same finessen finst også for teikneigenskapar. Ein kan setje skrivemerket i eit tekstområde som er t.d. i Helvetica kursiv, klikke på pipettesymbolet, så markere annan tekst, og denne vert då automatisk endra til Helvetica kursiv. Eller alternativt: Tast ⌥⌘C på tastaturet (Copy Character Attributes) eller vel dette menysystemet, marker den andre teksten, og tast ⌥⌘V for å lime inn teksteigenskapane. Ikkje at eg bruker denne finessen så mykje.
Filformat
Nisus Writer Pro bruker filformatet rtf. Dette gjer at filene kan lesast av nær sagt alle tekstbehandingsprogram. Formatet er også slik at same korleis det skulle gå med Nisus og jamvel med rtf-standarden i framtida (rtf vert ikkje lenger aktivt utvikla), så vil filene vere leselege.
Eg har valt å lagre med zrtf, dette er berre gzippa rtf, og gjer at filene tek mindre plass. Å døype dei om til .rtf.gz lèt oss pakke ut fila som rtf igjen dersom dette skulle trengast. Med zrtf er det likevel nokre få avvik frå standard rtf, visstnok slik at det til vanleg ikkje skal føre til kompatibilitetsproblem, med eitt unntak: Bilete som er dupliserte i dokumentet, er koda i fila berre éin gong. (Sjå dette foruminnlegget.)
Ein kan eksportere til doc-format, men då er det viktig å eksportere til doc (eller i dag gjerne docx), ikkje berre «lagre som» doc. Lagrar ein som doc, vert det .doc-filsuffiks, men med rtf inni. Eksporterer ein, vert det doc-format også inni fila. Programmet bruker element frå LibreOffice til den konverteringsjobben. Så dersom ein har tilgang til Word, eller skal bruke dokumentet i Word, så er det i mi røynsle like greitt å berre lagre som rtf, og så opne den rtf-fila direkte i Word og lagre som doc eller docx derifrå.
Andre finessar
Programmet byr på mykje som eg ikkje har nemnt her, både slikt som eg bruker nesten kvar dag, og slikt som eg aldri kjem til å bruke. For somme kan det vere viktig å vite at programmet tillèt kommentarar og sporing av endringar, og viser desse i sidestolpar. Tabellar og kantliner er lette å setje opp og justere.
Ein kan dele vindauget og sjå to eller fleire delar av dokumentet samstundes, med eller utan synkronisert rulling. Eller ein kan dele vindauget slik at ein ser dokumentet saman med alle fotnotane under eitt, saman med kommentarar eller spora endringar. Eller ein kan sjå dokumentteksten saman med stilvisinga og dermed sjå effekten av stilendringane momentant. Då eg oppgraderte frå versjon 2, trudde eg ikkje at eg kom til å bruke slik vindaugsdeling noko særleg, men det har vist seg at eg trudde feil.
Innhaldsliste kan genererast frå mellomtitlar med avsnittsstilar som er definerte slik at dei skal fangast opp nettopp i innhaldslista. No treng ein rettnok ikkje å ha innhaldsliste i dokumentet sitt for at dette skal vere nyttig. I lengre tekstar er det nemleg kjekt å kunne klikke seg fram og tilbake i ein stolpe til venstre for dokumentteksten. Stolpen viser dei mellomtitlane som har slike overskrift-avsnittsstilar. Er desse stilane på fleire nivå (t.d. 2 og 2.1, om ein skulle velje å nummerere dei), så kan ein falde ut eller skjule underliggjande nivå. Ein kan også flytte rundt på heile bolkar av teksten ved å trekkje elementa omkring i sidestolpen.

Delt dokumentvindauge, verktøy til høgre og innhaldsstolpe til venstre, og heilt til venstre eit flytande vindauge med teiknstilar (rosa ikon) og avsnittsstilar (blå ikon).
Slikt som eg saknar
Om eit gjeve filformat skulle vere kompatibelt på tvers av program, så er det likevel alltid eitt og anna som ikkje fungerer. Det er truleg ikkje så mange brukarar som vert råka av dette i praksis, men eksternt importert vektorgrafikk (pdf, eps) i Nisus Writer Pro vert til punktgrafikk med dårleg oppløysning når fila vert opna i Word, LibreOffice eller andre program. Når eg av og til må sende frå meg ei Word-fil med slike illustrasjonar, må eg derfor som siste steg i prosessen opne rtf-fila frå Nisus Writer Pro i Word, skifte ut illustrasjonane med originale grafikkfiler, og til slutt lagre som docx. For meg personleg veg andre eigenskapar ved programmet opp for denne ulempa. Nisus fortel i ein e-post at dette er utslag av ei begrensning i sjølve rtf-formatet. Det kunne finnast måtar å trikse det til på, men dette kan ha visse andre ulemper.
Spotlight indekserer rtf-filer så dei vert søkbare, og Finder kan vise dei i «hurtigvisning», men zrtf-filer får ikkje vere med på den moroa. Dette er av og til eit sakn, men den dramatisk mindre filstorleiken til zrtf gjer at eg bruker zrtf likevel.
Oppslagsvising (venstre og høgre side i same bilete) finst ikkje i inneverande versjon av programmet.
Når ein set inn bilete som teksten skal flyte rundt, kan det av og til verte kluss med den nøyaktige plasseringa av biletet, som kan finne på å hoppe til ein uventa plass. Dette er ein feil som Nisus arbeider med å fikse, får eg opplyst. Eit par andre småting som eg har lagt merke til, er allereie fiksa i inneverande betaversjonar til den komande oppdateringa.
Avrunding
Alle dei små sakna over kan eg leve med. Kanskje vert noko av det betre i seinare versjonar. Eg har vorte veldig glad i Nisus Writer Pro, nettopp fordi eg som regel slepp å tenkje på programmet medan eg skriv.
Gjennomgangen over er skriven på grunnlag av slik det er å bruke versjon 3.0.4. Denne versjonen finst berre med engelsk brukargrensesnitt, men det er kjent at fleire språk skal kome. (For ordens skuld, programmet støttar alle dei stavekontrollane som macOS har å by på, dette er ei heilt anna sak, som er uavhengig av kva språk menyane i programmet viser seg fram på.) Denne bloggposten vert publisert den 8. mars 2020, og i skrivande stund er Nisus inne i fasen med betatesting av versjon 3.1.
Det finst som nemnt ein billigare variant, Nisus Writer Express. Nisus har ei samanlikning av dei to her.
Andre òg har skrive si lukkelege meining om Nisus Writer Pro, t.d. Joe Kissel i MacWorld og Bambi Brannan i Mac360.
Det seier seg kanskje sjølv, men til slutt skal eg likevel for ordens skuld nemne at eg ikkje er tilknytt Nisus, eg er berre veldig glad i dette produktet. I samband med denne bloggposten har eg kontakta dei med nokre spørsmål, og eg har hatt tilgang til betaene til versjon 3.1.