Feeds:
Innlegg
Kommentarar

Archive for januar 2009

Tavleekskursjonen

Det vart aldri til at eg fortalde kva som skjedde då delegasjonen frå instituttet var på ekskursjon for å sjå på den elektroniske tavla som eg nemnde i ein bloggpost i desember.

Det fyrste som skjedde, var at tavla ikkje ville la seg skrive på. Ho måtte feilrettast fyrst, eg veit ikkje om nokon forstod korleis det skjedde, men til slutt fungerte ho.

Når ein driv tavleundervisning, er det greitt å kunne improvisere (det er noko av poenget med tavle, at ein kan skrive på henne etter behov). På ei krittavle er me vane med at streka kan vere ulikt tjukke, ein kan skravere svakt eller sterkt, osb. Den elektroniske tavla har eit noko mindre flatemål, men det er framleis viktig å kunne endre etter behov t.d. kor tjukke streka skal vere, særleg når ein ikkje har så stor plass å gjere på. Strektjukkleik endrar ein ved å gå inn i menyane og klikke seg fram til dei rette innstillingane. Noko meir omstendeleg enn på ei krittavle, sjølvsagt, men til gjengjeld vil innstillingane overleve til neste gong du er der. Med mindre ein annan tavlebrukar har vore der i mellomtida og har justert tavla etter sine eigne behov, då.

No var det rett nok ikkje så lett å stille inn tavla med strektjukkleik og fargar akkurat den dagen. Det var nemleg ei stund sidan tavla hadde vorte kalibrert, så det var vanskeleg å treffe akkurat der ein skulle treffe for å nå menyen med innstillingane for strektjukkleik og fargar.

Ein annan fin ting med ei sånn elektronisk tavle er at det går an å lagre skribleria til fil, og ein kan også gå tibake til tidlegare tavlebilete. Ja, tavla skulle truleg også fungere for Mac-brukarar så sant det finst høveleg programvare som dertil er installert på maskina til den aktuelle tavlebrukaren, om vedkomande ikkje vil bruke den maskina som allereie er tilkopla.

Om ein ikkje står i vegen for lyset frå videokanonen, kan ein enkelt sjå det ein skriv og teiknar på tavla. Og når ein så har skribla og laga mange rundingar og strek og krusedullar, så går det an å leite fram den elektroniske svampen og turke bort akkurat denne vesle krused… Oi. Der forsvann plutseleg alt som stod på tavla. Og så kan me snu oss mot publikum og verte blenda av videokanonen.

Ei slik tavle kostar normalt nokre titusen. Men akkurat dette eksemplaret var ein bytehandel, fordi dei som hadde hatt tavla før, heller ville ha eit whiteboard. Noverande eigar av tavla har omtrent ikkje brukt henne.

Read Full Post »

MathType for fonologar?

(Denne bloggposten inneheld ein del spesialteikn som det ikkje er sikkert at du klarer å sjå. Meir spesifikt dreier det seg om diverse lydskrift-teikn og nokre matematiske teikn. Har du ein rimeleg greitt oppdatert Mac, burde det gå bra.)

 

Ettersom eg lenge har sakna noko å redigere formlar i (treng slikt til visse formelle ting i klassisk generativ fonologi), tenkte eg at eg skulle laste ned MathType (versjon 6.0 for Mac) og sjå på det. Denne versjonen har trass alt Unicode-basert teikndatabase, las eg. Unicode, ja ærleg talt. Men Unicode-«basert»? Hm.

Eg lasta ned programmet og prøvde det. Det fyrste eg merka, var at eg ikkje fekk lov til å lagre ei fil der eg ville. Var det fordi det var demoversjon? Nei, demoversjonen skal jo fungere fullt ut i 30 dagar, stod det.

Litt eksperimentering måtte til. Eg greidde å lagre fila ein annan plass på harddisken, kunne deretter flytte fila dit eg ville, men nei, no fekk eg ikkje til å opne fila. Mistanken vart fort stadfest: Eg hadde plassert fila i ei mappe som låg inni ei anna mappe som heitte «førelesingar». Og i det mappenamnet er det ein ø. Det var ø-en som gjorde det. I 2009, oi…

Eg kunne heller ikkje lage formlar med lydskrift i Unicode. Eg kunne altså ikkje lage ein lettvint-regel av typen v → f / _θ. (Ein treng sjølvsagt ikkje formelredigering for å lage ein så enkel regel, men det finst tilfelle der det er fint å kunne stable på plass litt større ting som også inneheld lydskriftteikn.)

Teiknet θ dukka rett nok opp i kursiv under inntasting når programmet var i mattemodus, men det vart ein q når eg markerte det og gjekk over til tekstmodus (q var den plassen der ein fann θ i Symbol-fonten i tida før Unicode). Prøvde eg å stappe inn andre IPA-teikn (lydskriftteikn) via tastaturet, t.d. ɣ, ʰ og ʃ, fekk eg uansett berre vanlege bokstavar i staden. Og om eg prøvde å lime inn frå eit anna program eller å bruke den teikntabellen som ligg i systemet, fekk eg svarte firkantar (som vart til bokstaven n i tekstmodus). På biletet ser me, berre for dømet si skuld (eg ville uansett ikkje ha brukt formelredigering til ein så enkel regel), korleis ein regel har vorte limt inn frå TextEdit, fyrst i mattemodus, og på andre line endra til tekstmodus.

MathType

Programmet har sin eigen «insert symbol»-meny, der eg kan velje font og leite meg fram til det teiknet eg treng. Eg opna denne, og valde Doulos SIL, som er den IPA-fonten eg bruker oftast. Då påstod MathType like godt at Doulos SIL ikkje inneheld eit einaste IPA-teikn.

Eg avslutta MathType, berre for å oppdage at teiknet → (altså høgrepil) hadde vorte endra til ∴ i alle Pages-dokumenta mine (om du ikkje kan sjå dette teiknet i din nettlesar, kan du sjå det på biletet, rett under n-en i «Evaluation»). Kva hadde hendt? Jau, MathType hadde lagt inn nye fontar, m.a. ein 1.0-versjon av Symbol (datert 2004) som påstod å ha → på rett Unicode-adresse, men som openbert ikkje fungerte så bra likevel.

MathType 6.0 vert marknadsført som «the Professional Version of Equation Editor», og kostar 97 amerikanske dollar (57 ditto med utdanningsrabatt).

Read Full Post »

Normativ eller deskriptiv

Tenk å vere Johannes Kepler, som fann ut at planetane går i elliptiske baner. Oi, kor spanande! Skal tru kvifor planetane oppfører seg slik?

Tenk om Kepler hadde oppdaga dei elliptiske banene og sagt: «Elliptiske baner? Huff, det er jo ikkje slik det skal vere.»

Tenk å vere språkforskar og kunne observere at somme tider seier folk «krisa», andre tider «krisen». Oi, kor spanande! Skal tru kvifor språket oppfører seg slik?

Tenk deg å seie: «Nei, dette var inkonsekvent. Det er jo ikkje slik det skal vere.»

Er det ikkje slik det skal vere? Gjennom dette dømet har me jo prova at språket ikkje er «konsekvent».

Er inkonsekvens gale fordi det er inkonsekvens? «Eg var på butikken, men epla der er inkonsekvente.» Er epla inkonsekvente, seier du? «Ja, nokre er grøne, og nokre er raude, det er jo ikkje slik det skal vere.» Åh, men det er ikkje berre det at det er to eplesortar, då? «Nei, epla er inkonsekvente, og det er ikkje bra. Og det same gjeld Galdhøpiggen. Det fjellet er jo ikkje symmetrisk.» Kvifor skulle Galdhøpiggen vere symmetrisk? Kvifor skal språket vere «konsekvent»?

Finn-Erik Vinje rettar kritikk mot folk som snakkar med inkonsekvente bøyingsendingar i det offentlege rom, t.d. Kyrre Nakkim, som vekslar mellom «krisen» og «krisa». Då har ein sjølvsagt bestemt seg på førehand for at språket skal vere konsekvent, utan omsyn til om fenomenet språk faktisk er slik. Ein har også bestemt seg på førehand for korleis ein skal avgrense kva det går ut på å vere «konsekvent». Såleis vert det ikkje relevant å observere at vedkomande fullstendig konsekvent unngår «kriset» og «hesta» i bunden form eintal.

Det er altså eit system i det. Og sjølv folk som er konsekvente på at krisen gjaldt et stort hull i duken som dronningen hadde heklet, vil ofte føretrekkje jenta var et reinhekla rasshøl framfor jenten var et renheklet rasshull, utan at dette vert rekna som kritikkverdig.

Irritasjonen over «inkonsekvent» språk har lange tradisjonar, og er ikkje ein lausriven irritasjon utan samanheng med noko anna. Dette dreier seg om ei normativ (føreskrivande) tilnærming til språket. Finn-Erik Vinje har sine grunnar til å ynskje at terrenget rettar seg etter kartet. Eitt stikkord mellom fleire er språknorm-tradisjonar (m.a. ein tradisjon for at ein skal vere «konsekvent») som i kraft av sin eksistens har ein eigenverdi. Eg er usamd med Vinje i at «konsekvent språkbruk» skal vere så viktig, men eg forstår kvifor han vil ha det slik. For i eit slikt perspektiv finst det faktisk allereie eit terreng (ein etablert tradisjon) som stemmer med kartet, terrenget er berre ikkje der ein skulle ynskje at det var. Eg skal heller ikkje snakke for stygt om rolla til tradisjonar, for eg har sjølv ytra meg om tradisjonars eigenverdi, om enn på andre måtar og med eit anna utgangspunkt enn dette. (Og eg finn det altså urimeleg at folk skal påleggjast å snakke spontant på ein måte som språket som fenomen ikkje oppfører seg på.)

Likevel er det greitt å kunne presisere at normative tilnærmingar ikkje er vitskap. Då vil ein heller velje ei deskriptiv (skildrande) tilnærming. Slik som ein astronom ikkje avviser elliptiske baner (og slik ein geograf ikkje vil underkjenne Galdhøpiggen), kan ein språkforskar heller ikkje setje seg til doms over forskingsobjektet sitt.

Vinje nemner også andre språktrekk han ikkje liker, og som dreier seg om heilt andre saker enn det å vere «konsekvent». Til dømes irriterer han seg grøn over «i forhold til», og kallar det «preposisjonsforbindelsen med universal betydning», noko som rett nok ikkje akkurat er ein spesielt god analyse, men som emosjonelt utbrot gjer det nytten. Dette dreier seg om at det som tidlegare meir eintydig tydde ‘samanlikna med’ (han er stor i forhold til deg), no også kan tyde ‘når det gjeld, med tanke på’. Eit kjapt Google-søk gjev oss denne overskrifta: «– Pinleg i forhold til klasevåpen». Handlar dette om noko som er pinleg med tanke på klasevåpen, eller handlar det om noko som er meir pinleg enn klasevåpen?

Det er klart at slike endringar i språket kan føre til emosjonelle reaksjonar. Det skulle berre mangle, folk har alltid vorte irriterte over at språket endrar seg. Eg òg kan verte irritert over at verda er slik som verda er.

Men som fagperson (og eg har også faglege kjensler!) stiller eg meg annleis. Då utbryt eg heller, og meiner det av heile mitt hjarta: «Ja men er det ikkje noko temapartikkelaktig over dette, då? Oi, grammatikalisering på gang i moderne norsk. Stilig!» Og så trekkjer eg ein parallell til då ordet til gjekk over frå å vere substantiv (jf. tysk Ziel, som tyder ‘mål’) til å vere preposisjon, og det tykkjer alle er interessant. Men om folk byrja å seie at «denne bussen skal mål Ålesund», hadde det vel vorte rabalder likevel, tenkjer eg.

For anten ein er normativ («dette er feil») eller ein er deskriptiv («oi, eit språkfenomen!»), så kan ein vere sikker på eitt: Ein irriterer folk med det, same kva.

Read Full Post »

Filformatet i iWork ’09

I ein tidlegare post om iWork ’09 nemnde eg at det nye standardformatet er ei fil og ikkje ein pakke. Dette gjer det enklare å sende dokumenta på e-post, ein treng ikkje zippe dei fyrst.

På Apple Discussions las eg at dei nye filene eigentleg ikkje er anna enn ein zippa versjon av pakken. Og sanneleg, slik er det:

Fyrst stilte eg inn Pages til ikkje å lagre nye dokument som pakkar. Deretter laga eg eit Pages-dokument med litt tekst og grafikk inni. Eg lagra det som test.pages, og det var openbert ei fil, ja, og ikkje ein pakke.

Så endra eg .pages til .zip, dobbelklikka på fila, og vips, så pakka fila seg ut til ei mappe som heitte «test» (sjå biletet). Inni der fann eg den same strukturen som ein finn i ein vanleg Pages-pakke av gamlesorten. Einaste skilnaden var at xml-fila ikkje var gzippa, og dermed heitte index.xml og ikkje index.xml.gz.

Utpakka Pages-fil

Som sagt tidlegare, så har eg gjerne redigert grafikk og video og sånt direkte i pakken, og no gjorde eg det same. Testbiletet i den utpakka testfila fekk seg ein stygg omgang i Preview (eg justerte fargane litt), eg lagra fila, zippa mappa, endra .zip til .pages igjen og dobbelklikka. Då opna dokumentet seg feilfritt i Pages, og biletet låg der i justert versjon.

Men ikkje nok med det. Medan det framleis var ei mappe, kunne eg rett og slett leggje til .pages i namnet på mappa. Då vart mappa til ein pakke av gamlesorten. Det var berre å dobbelklikke på denne pakken (test.pages), og så opna dokumentet seg i Pages. Juhu.

Eg nemnde over at xml-fila i det utzippa dokumentet ikkje var gzippa. Ein fyr på Apple-forumet hadde konvertert sine gamle Keynote-dokument til det nye formatet, med det resultatet at filene voks med fleire giga. Hypotesen var at innhald som låg i den opphavlege pakken, og som av ein eller annan grunn var sterkt komprimert der, tok meir plass når det berre låg i eit zip-arkiv. Uheldig, han.

Men men, eg trur eg held fram med pakkar, dei er trass alt enklare å arbeide med enn om eg skulle pakke fram og tilbake (eller ut og inn) heile tida.

Read Full Post »

Ny iWork (2)

I førre bloggpost såg eg på fyrsteinntrykket (OK) og andreinntrykket (hent flugesmekkaren) av iWork ’09. I denne bloggposten skal eg ta føre meg to problem i Pages som er lette å løyse: fyrst avsnittsnummerering i innhaldslista, deretter spørsmålet om kvar det vart av dei heimedefinerte dokumentmalane som eg brukte i iWork ’08.

Avsnittsnummerering

Nivådelt avsnittsnummerering i innhaldslister i Pages er framleis litt tungvint, men ikkje lenger umogeleg. Som før er det umogeleg å definere i ein avsnittsstil kor mange nivå det skal vere i nummereringa, ein må justere dette manuelt for kvar einaste overskrift og mellomtittel. Tidlegare var det òg slik at når ein hadde laga ei innhaldsliste, så levde gjerne nummereringa i innhaldslista sitt eige liv, og vart nullstilt til øvste nivå berre ein pusta på tastaturet (altså at t.d. «1.2.2. Utgreiing om irriterande feil» plutseleg vart «8. Utgreiing om irriterande feil»).

Det er framleis slik at dersom ein ikkje held tunga beint i munnen, så skjer dette: Det som i innhaldslista skulle sjå slik ut:

1. Hei
1.1. Neste nivå
1.2. Det same nivået
1.2.1. Neste nivå igjen

vart sjåande slik ut nokså fort, t.d. då eg plasserte skrivemerket der for å formatere innhaldslista:

1. Hei
Neste nivå
Det same nivået
1. Neste nivå igjen

Men berre til eg prøvde å gjere noko med det, då såg det etter kvart slik ut:

1. Hei
2. Neste nivå
3. Det same nivået
4. Neste nivå igjen

Etter eit lite ordskifte på Apple Discussions vart løysinga som så:

  1. Skriv nokre titlar/overskrifter/mellomtitlar i dokumentet (altså ikkje innhaldsliste, den kjem me tilbake til), og gje dei den formateringa du vil (halvfeit skrift, storleik osb.).
  2. Definer ein listestil for desse overskriftene. Denne stilen må innehalde alle «innrykksnivåa», dvs. at du vel «Nivådelt nummerering» (i Inspektør > Tekstinspektør > Liste), og for kvart innrykksnivå (dvs. for kapittelnummer som 1, 1.1, 1.1.1 osb.) vel du det tal- og tekstinnrykket du vil ha. Gjer dette medan du har skrivemerket plassert i éin og same (mellom-)tittel, og ikkje tenk på at det vert feil nummereringsnivå undervegs. Dette kan du rette etterpå (punkt 6). Poenget er å få lagt inn opplysningar om alle dei nivåa du treng, på éin gong.
  3. Pass på at denne listestilen (som du kanskje kan kalle «avsnittsnummer», og som altså skal vere justert for alle dei nivåa du treng) er i bruk i alle titlane. Det gjer du ved å markere titlane og deretter klikke på listestilen.
  4. (Om-)definer den aktuelle avsnittsstilen for kvart tittelnivå (t.d. Overskrift 1, Overskrift 2 osb.). «Definer stil fra markering på nytt» eller «Opprett ny avsnittsstil fra markering», alt etter som. Når du gjer dette, vil stilen innehalde opplysningar om at det skal vere ei nivånummerert liste. Men sjølve det konkrete nivået vert altså ikkje med i stildefinisjonen.
  5. Om du lagar nye stilar, og ikkje berre omdefinerer dei som var der i utgangspunktet, må du passe på å gje kvar overskrift korrekt stil no.
  6. Gå deretter til kvar av titlane, og set innrykksnivået manuelt for kvar av dei. Sjølve innrykksnivået er som nemnt ikkje ein del av avsnittsstilane som du nettopp definerte. Dette tyder òg at når du lagar nye nummererte mellomtitlar og overskrifter seinare i dokumentet, må du passe på å eventuelt justere innrykksnivået manuelt der òg.
  7. Gå til Inspektør > Dokumentinspektør > Innholdsfort. og vel ut dei avsnittsstilane som skal liggje til grunn for innhaldslista.
  8. Plasser skrivemerket på ein høveleg stad (t.d. fremst i dokumentet) og vel Sett inn > Innholdsfortegnelse.
  9. Du ser at avsnittsnummereringa i innhaldslista er på trynet, men ikkje tenk på dette enno. Formater innhaldslista slik at ho ser grei ut. Kanskje du vil bruke ein annan font, ein annan fontstorleik osb. Truleg vil du setje inn ein tabulatorstopp slik at sidetalet står fint og vakkert til høgre på sida (hjå meg står sidetalet elles på neste line, og det ser veldig uoversiktleg ut).
  10. Definer ein listestil for innhaldslista, med same prosedyre som i pkt. 2. Listestilen (som du kanskje vil kalle «innhaldsnummer») må altså innehalde alle dei avsnittsnivåa som du treng.
  11. Sjå til at denne listestilen er i bruk i heile innhaldslista. Det gjer du ved å markere elementa i innhaldslista og klikke på listestilen.
  12. Definer innhaldsliste-avsnittsstilane med grunnlag i slik innhaldslista er formatert no. Typiske standardnamn på slike stilar er «TOC Heading 1», «TOC Heading 2» osb. Dette må du gjere for at stilane skal innehalde opplysningar om at dei skal ha nivådelt nummerering.
  13. Pass på at kvar overskrift i innhaldslista har rett stil, dvs. klikk på ein kapittel- eller avsnittstittel i innhaldslista og tilordn deretter korrekt avsnittsstil.
  14. Set korrekt innrykksnivå på kvar tittel i innhaldslista. Dette kan gjerast éin gong for kvar stil i innhaldslista, ettersom alle titlar osb. med den same stilen vert markerte i innhaldslista straks du klikkar på ein tittel der.
  15. Mi røynsle er at når eg har gjort dette, er det ofte (men ikkje alltid) minst éin tittel i innhaldslista som har fått feil innrykksnivå. Til dømes kan ein tittel på 3. nivå plutseleg insistere på å vere på 4. nivå. Skjer dette, kan du klikke på den tittelen i innhaldslista (alle med den same stilen vert då automatisk markerte, som nemnt over). Gå til listeinnstillingane i Inspektør, og skriv korrekt nivå i rubrikken «Innrykksnivå». Ikkje trykk på pilsymbola for å justere dette, for då vil også dei titlane med rett nivå verte justerte.
  16. Gjenta punkt 15 til du er nøgd.
  17. Når du no skriv dokumentet ditt og legg til fleire nivånummererte mellomtitlar osb., vil innhaldslista verte automatisk oppdatert straks du klikkar på henne.

Om innhaldslista likevel vert tullerusk, så sjå over om du har fylgt desse instruksane til punkt og prikke. Eg sat her og skulle gjere dette for meg sjølv medan eg skreiv ned instruksane, men innhaldslista vart tullerusk straks eg klikka på henne i punkt 17. Feilen var at eg hadde gløymt å aktivere korrekt avsnittsstil for dei ulike titlane i innhaldslista i punkt 13, alle hadde stilen «TOC» i staden for «TOC Heading 1» osb.

Kvar vart malane av?

Til slutt skal eg nemne ein bagatell som like fullt kan vere til forvirring for trugne Pages-brukarar: Dei ulike lokaliseringane (grensesnitt-språka) bruker sine eigne namn på mappene på harddisken. Dette er som før, skjønar eg, men eg har ikkje fått oppdage det før no, når bokmål faktisk er eit val.

Men dette medfører at dersom ein har laga seg malar tidlegare, så finn ikkje Pages desse malane i malveljaren dersom ein no startar nye Pages på bokmål. Endrar ein språk til engelsk, finn Pages malane likevel. Grunnen er at malane som vart lagra i gamle Pages, vart lagra (i alle fall om ein hadde valt engelsk som språk) her (der ~ tyder ‘i heimekatalogen din’):

~/Library/Application Support/iWork/Pages/Templates/My Templates/

Startar ein programmet på bokmål, finn ein i staden malane her:

~/Library/Application Support/iWork/Pages/Maler/Mine maler/

Det skulle ikkje vere naudsynt å lokalisere slike mapper på denne måten. Dei færraste rotar seg inn i Library-mappene i det heile teke, og dei som gjer det, veit som regel kva dei gjer.

For å få Pages til å bruke den same malmappa på norsk som på engelsk kunne ein sjølvsagt ha laga alias av mappene, slik at «Templates» har aliaset «Maler», og «My Templates» har aliaset «Mine maler». Då skulle ein vente at Pages fann fram til den same mappa anten me starta programmet på norsk eller på engelsk. Men gjer ein dette i Finder, fungerer det ikkje likevel. Ein må gjere det i Terminal. Her er oppskrifta:

cd ~/Library/Application\ Support/iWork/Pages
ln -s Templates Maler
cd Templates
ln -s My\ Templates Mine\ maler

Read Full Post »

Ny iWork (1)

Eg har brukt iWork-pakken i nokre år no. I staden for Word bruker eg Pages, i staden for Powerpoint bruker eg Keynote, og i staden for Excel bruker eg Numbers. Greie, oversiktlege og brukarvenlege program som eg liker betre enn konkurrentane frå Microsoft.

6. januar kom iWork ’09. Demoversjon er lasta ned og prøvd.
 
Fyrsteinntrykket: OK.
Andreinntrykket: Hent flugesmekkaren.

Fyrsteinntrykket

Keynote har fått nokre nye og flotte overgangar, eg tenkjer særleg på det som på norsk heiter «Magisk flytting» (ja, for no er heile iWork også på norsk, dvs. bokmål). Der kan ein gå frå det eine lysbiletet til det neste, men med eit objekt (t.d. eit bilete) som overlever skiftet, og som flytter seg, endrar storleik osb., alt etter kva ein treng. Har ikkje sett så mykje på Keynote enno, men det er sikkert meir snadder òg.

I Pages har det også kome nye ting, m.a. kan bilete no leggjast i bakgrunnen, og ikkje berre vere «tekstbundet» (inline, fylgjer teksten) og «flytende» (floating, fylgjer ikkje teksten). Tidlegare versjonar har hatt fotnotar, no finst det også sluttnotar. I Numbers kan ein omsider rekne ut tidsdifferansar på skikkeleg måte.

Det har kome eit nytt filformat for alle tre programma. Pass på. Frå gamalt av har Keynote, Pages og Numbers lagra dokumenta sine som pakkar, dvs. mapper som for Finder (filbehandlingssystemet på Mac) ser ut som filer, men som teknisk sett er mapper. Inni dei finn ein m.a. alle bilete som dokumentet inneheld, og det er lett å hente dei ut, redigere dei osb. Ein treng berre å høgreklikke på «fila» og velje «Vis innholdet i pakken».

Kjekt for oss som kan finne på å gjere slikt. Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg på denne måten har henta ut ein kopi av eit bilete som eg har brukt i eit brev eller ein rapport, eller kor mange gonger eg har redigert ei video- eller biletfil i ein Keynote-presentasjon utan å måtte ordne objektrekkjefylgje og lagstabling på nytt. Av og til er det rett og slett enklare å gjere det på denne litt tekniske måten enn å gjere det slik som programmet innbyd til.

Nytt i iWork ’09 er at programma som standard lagrar dokumenta sine som ei einaste stor einskildfil (slik som Word og sånn), ikkje som pakkar (gamle versjonar lagra berre som pakkar). Fordelen er at då kan ein sende filene i e-post utan å zippe dei fyrst. Ulempa er at ein ikkje lenger kan opne pakken og rote omkring som ein vil.

I innstillingane til kvart av dei tre iWork-programma kan ein velje «Arkiver nye dokumenter som pakker». Då vil ein framleis få pakkar av gamlesorten. Men merk at straks ein har laga seg eit dokument som er anten ein pakke eller ei kompakt fil, så kan ein ikkje «lagre som» det andre formatet.

[Oppdatering om det nye filformatet: det er berre ein zippa versjon av det gamle filformatet.]

Andreinntrykket

No kjem flugesmekkaren. For det er ikkje alt som har gått knirkefritt.

iWork har no fått norsk grensesnitt, avgrensa til bokmål. I språkoversikta til programmet finn eg desse språka: bokmål, dansk, engelsk, finsk, fransk, italiensk, japansk, kinesisk (forenkla han), kinesisk (tradisjonell han), koreansk, nederlandsk, polsk, portugisisk, portugisisk (Portugal), russisk, spansk, svensk og tysk. Og det er ikkje noko å klage over.

Men når ein køyrer programmet på norsk, har Keynote to overgangar som begge har fått det norske namnet «Fall». Dette svarer til det som på engelsk heiter «Fall» og det som på engelsk heiter «Flop». På norsk har altså desse vorte blanda saman, og begge fungerer i praksis som «Flop», men utan retningskontroll. Vil ein bruke ein av desse overgangane (og ha kontroll over Flop), må ein altså starte Keynote på engelsk. Ein kan som kjent enkelt deaktivere bokmålsversjonen ved å markere programikonet i Finder, trykkje ⌘I og fjerne haka ved «bokmål».

Bugrapport er send til Apple via responssida.

Eg må nemne ein språkrelatert ting til. Dersom ein har norsk som standardspråk i Mac-grensesnittet (eg har «Norsk Nynorsk» øvst, deretter «Norsk Bokmål» og «Engelsk»), men deaktiverer bokmål i Numbers for å køyre det på engelsk, så er det ikkje alle hjelpetekstane som vert tilgjengelege. Sånn, så er det òg nemnt. Har sendt bugrapport.

Det er kanskje å overdrive å bruke flugesmekkar på det neste, men litt irritasjon må eg unne meg.

ODF: Mange iWork-brukarar omkring på diverse forum har reagert på at heller ikkje den nye versjonen av Pages stør ODF. For min eigen del skjedde det at få timar før iWork ’09 vart lansert, kom det melding om at arbeidsplassen min er pålagd å bruke opne format på dokument som skal leggjast ut offentleg på nettet: HTML, PDF og ODF er godkjende. (Ein overordna instans på arbeidsplassen kom same dag med interne instruksar til sine tilsette om ei heilt anna sak. Dei instruksane fekk me serverte i ei Word-fil.)

Stiplalinene i iWork har endra seg, og det irriterer meg:

Pages fungerer no integrert med MathType og Endnote, så det er ikkje lenger tvil om at programmet har ambisjonar. Då er det svært skuffande å oppdage at stiplalinene (i strekfigurar, tabellar og avsnitts-kantliner) ikkje lenger har ulike strekavstandar å velje mellom. Dette gjeld alle tre iWork-programma. I staden står valet mellom heiltrekt, stipla og prikka line (sistnemnde er noko nytt). Altså, det som før var tre slags stiplaliner, har no vorte éi einaste stiplaline og i tillegg ei prikkaline.

Eg synest dei små streka i den nye stiplalina kjem litt for tett for mine optimalitetsteoretiske tabellar, det er ikkje utan grunn at eg i Pages ’08 og Keynote ’08 helst brukte stiplaliner med stor avstand mellom småstreka. I naudsfall kan eg sjølvsagt lage ein tabell i eit iWork ’08-program, lagre dokumentet, opne det i det tilsvarande iWork ’09-programmet med originale stiplaliner, og kopiere det over til det dokumentet eg skriv på. Men det er no litt tungvint, då.

I neste bloggpost om iWork ’09 skal eg sjå på korleis ein løyser eit par problem: Korleis lagar ein nivånummerert innhaldsliste, og kvar vart det av dokumentmalane mine?

Read Full Post »

Sensur

sensur-20081231Til all lukke kom jola i vegen også denne gongen. For når jola kjem i vegen, vert nemleg sensurfristen utvida frå 21 til 31 dagar.

Det trongst. Den eine av eksamenane hausten 2008 (emnet EXFAC0003) hadde 209 godkjende kandidatar og vart avvikla på laurdag 6. desember. Dagen etter laurdag er som regel sundag, og på slike dagar skjer ingenting, men sensurfristen kjem likevel ein dag nærare. Ikkje før på måndagen vart eksamensbunken utlevert frå pakkekontoret, og den dagen gjekk med til å kopiere heile greia, slik at alle tre faglærarane hadde eit eksemplar å kose seg med. Dermed var bunken i praksis klar på tysdag, tre dagar nærare sensurfristen.

Samstundes var det sjølvsagt mykje anna som skjedde, m.a. andre eksamenar (som i skrivande stund framleis ikkje er ferdigsensurerte) og diverse byråkrati, så eg kom ikkje i gang før endå nokre dagar etter dette igjen. Veka deretter byrja studentane å etterlyse karakterane sine.

23. desember gjekk turen til foreldreheimen på Sunnmøre (med ei jol som vart uvanleg av heilt andre grunnar), og på nyårsaftan (sjå biletet over) kunne 209-studentarsbunken ha eit førebuande sensurmøte via Skype. Det endelege sensurmøtet fann stad måndag 5. januar, dagen før fristen.

karakterfordelingDen såkalla joleferien berga sensuren endå ein gong, og me slapp å få 209 000 kr i bot. Det vart få A-ar denne gongen, men strykprosenten var rekordlåg: ca. 9 %,  truleg fordi det faktisk vart løyvt pengar til øvingar og gruppeundervisning i 2008, jamvel med fleire gruppetimar enn dei har hatt tidlegare. (Ja, og så var det mange studentar som meinte at støttelitteraturen var bra. Håper det, for eg er medforfattar.)

Samstundes fekk eg notert meg mangt morosamt i fila «rare svar.rtf». Men eg trur det ville vere ufint av meg om eg presenterte noko av det her på bloggen. Tja. Hm. OK, eg kan vel ta ein av dei meir uskuldige. Det var ein student som leverte dette dømet på ei setning med ei leddsetning som direkte objekt: «Jardar sa at han liker vørterøl». Og det er jo heilt rett. 🙂

Read Full Post »