Feeds:
Innlegg
Kommentarar

Archive for mars 2009

Ny doring

Det er seksten og eit halvt år sidan eg kom til Trondheim og Dragvoll, men i veka som var, skjedde det ei endring med eit viktig møbel. Doskåla har fått ny ring. Eg trur det var tysdag 24. mars eg la merke til det.

Den gamle doringen var svart, og loket oppå var også svart. Men plutseleg ein dag denne veka hadde det svarte vorte kvitt. Og ikkje nok med det, for det var ikkje lenger noko lok der. Ikkje på jentedoen heller, forresten, i fall nokon lurte.

Ein skal ikkje undervurdere kor viktig dette møbelet er. Det er eit møbel som mange ved instituttet har eit nært forhold til, sjølv om ingen snakkar høgt om det. Difor bør det heller ikkje gløymast når det skjer endringar med møbelet.

Og kva mann har vel ikkje hamna i diskusjon med ei kvinne om doloket skal vere oppe eller nede. Legg ein ned doloket, må det jo likevel opnast neste gong nokon skal på do. Loket har ingen annan funksjon enn å opnast og leggjast ned.

Kona mi har klart å oppsede meg på dette punktet. Etter fleire års usemje om dolokets opningsstatus skulle me erstatte benken på badet med eit toalett.

«Men me kan jo ikkje ha skapet på same plass då,» meinte eg, «for før ein veit ordet av det, dett tannkremen ned i doskåla.»

«Det er berre å late att loket, det,» sa fru Judith.

«Hmf,» sa eg. Og sidan har doloket vore regulert etter normene til frua. Så godt har ho dressert meg at eg har gripe meg sjølv i å leggje ned doloket på jobb òg.

Men no er det slutt på doloknedlegging på jobb. Den nye, kvite ringen er forresten merkbart lågare enn den gamle, svarte. Og kva jentene skal gjere no når heller ikkje dei har noko dolok å leggje ned, veit ingen.

dragvolltoalett

Read Full Post »

Språkforbod

Ungdomsrådet i Farsund meiner at innvandrarungdom skal tvingast til å bruke norsk (i naudsfall engelsk) i friminutta på skulen. Oppslaget i Fædrelandsvennen seier:

Forslaget begrunnes blant annet med at norske elever ikke kan vite om deres nye landsmenn snakker stygt om dem når de roper til hverandre på morsmålet. Dersom de utenlandske elevene pålegges å snakke norsk, eventuelt engelsk, i en overgangsperiode, mener ungdomsrådet at de også fortere blir integrert i lokalsamfunnet.

No er det jo ikkje sikkert at all innvandrarungdom er så stive i engelsk. Eg har prøvt å snakke engelsk i Italia, det var ikkje lett.

Men så var det liksom likevel noko kjent med dette påfunnet då eg høyrde om det på radioen i dag tidleg. Hm, ja, bortsett frå dette med engelsk, då. Ja, sånn var det, ja:

Det var ei tid då samar og kvenar skulle tvingast til å bruke berre norsk på skulen, medrekna friminutta. Dette fordi det var lettare å assimilere dei då (assimilere, ikkje integrere, staten var ikkje interessert i integrering, derav språkforbodet). Og dessutan var det viktig å ha kontroll med kva dei snakka om. Det vanka straff om dei brukte morsmålet sitt når dei snakka med kvarandre i friminutta. At dei snakka norsk med folk som ikkje kunne samisk eller kvensk, var ikkje hjelp i.

For ordens skuld, for Ungdomsrådet i Farsund er det ikkje kommunikasjonen på tvers av morsmåla som er problemet (det skjer truleg på norsk, så det ligg godt til rette for integrering og samhandling). Det dei har problem med, er at folk som deler eit morsmål, snakkar med kvarandre på det språket dei kan best.

Eg har ein parallell situasjon på jobben min, men til skilnad frå Ungdomsrådet i Farsund opplever eg det ikkje som noko problem. Eg har to gode kollegaer som har nederlandsk som morsmål. Når dei snakkar med kvarandre, skjer det gjerne på nederlandsk. Til meg snakkar dei på norsk, til naud på engelsk eller tysk. Eg ville aldri ha drøymt om å krevje at dei skulle snakke med kvarandre på engelsk når dei møtest i korridoren, for at eg lettare skulle kunne passe på at dei ikkje sa noko stygt om meg. Skal tru kva slags kjensler noko slikt ville ha ført til på nabokontora. Hadde det ført til ein akutt trong for å integrere meg i gjengen, skal tru?

Dersom innvandrarungdom ikkje skal få snakke med kvarandre på morsmålet sitt, korleis stiller Ungdomsrådet i Farsund seg til ikkje-innvandra ungdom som kviskrar eller snakkar lågmælt på norsk? Ja, for det er vel ikkje slik at det berre er folk frå visse folkegrupper som skal snakke slik at alle kan ha kontroll med samtalane deira, vel?

Read Full Post »

Livsfallet

Dette diktet er kjempeseriøst og på bokmål, slik dikta mine gjerne var på den tida. Det vart skrive den 26. september 1995 kl. 22.47–23.11. Diktet handlar om livet, og eg hugsar nøyaktig kvar eg var då eg fekk ideen til det.

 

Livsfallet
 
En bæsj er just henfallen,
den kommer ei igjen,
den falt med plask og gjallen
og druknet hastig hen.
 
Dens liv var smått og lite,
den fødtes til et fall,
og så et plupp, må vite,
se dét var bæsjens kall.
 
Som bæsjer er vi alle,
vi lever et sekund,
og straks vi lærer falle,
så når vi fallets bunn.
 
En bæsj er falt mot vannet,
jeg ser den aldri mer.
Mitt ord dog skal du sanne,
at én dag kommer fler.
 
Ja, denne dunst skal svinne
som bæsjen etterlot,
det siste ekte minne
om bæsjens liv og mot.
 
Men flere skal der komme
med samme lukt som før,
mer lukt for hver en tomme
av bæsjer som jeg gjør.
 
Detaljer kan nok skifte
på farge, lukt og smak,
men intet kan forgifte
det faktum og den sak:
 
Forgangne bæsjer lever
i etterkommers duft,
lik ånder der de svever
igjennom tid og luft.
 
          Jardar Eggesbø Abrahamsen © 1995

Read Full Post »