Feeds:
Innlegg
Kommentarar

Archive for august 2011

Bææææ

No på laurdag var vi ein tur til Runde, og på veg innover igjen, framleis på Remøya, såg vi Volsund (Voldsund er slektsnamnet) på hi sida. Dette ville eg ta bilete av. Der stammar eg ifrå på farssida, og der har eg mange minne frå oppveksten. Så vi stoppa bilen.

Eit stykke unna vegen gjekk det nokre sauer og beitte. Men ikkje no lenger. Straks bilen stogga, høyrde vi eit kjempekor kome strøymande mot oss, og dei strøymde og strøymde på, og korkje beitte eller heldt seg «eit stykke unna vegen» lenger. Og koret song: BÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!

Vi har aldri følt oss så viktige og så omsverma som då. Det var som om sauene hadde valt ut akkurat oss til å vere konge og dronning over dei, og dei kom og viste oss både ære og paparazzi-tendensar. Eller var det det at dei såg fotoapparatet og var desperate etter å verte tekne bilete av? «Ja, dei har jo vorte vane med turistar,» seier Judith, som var den som filma opptrinnet (lisens).

Så byrja dei å verte vél nærgåande, kanskje litt ivrige og hissige, og vi fann ut at det var best å køyre vidare før vi verkeleg fekk smake kjendislivets bakside. Men det var no artig å vere kjendisar i eit minutt for ein heil saueflokk, då.

Judiths versjon.

Denne bloggposten har vorte redigert, og den sarkastiske sluttkommentaren er fjerna, då det har kome tilbakemeldingar om at teksten har vorte tolka meir seriøst enn det som var meininga. Derfor har eg også for ordens skuld fjerna dei relaterte lesarkommentarane.

Read Full Post »

Zwiebel!

Vi var ein liten tur til Nordrhein-Westfalen og deromkring i sommar. På det eine toget var det nokre ungar som sa «isch» og «eusch». Berre som eit døme på at det ikkje er berre i Noreg slikt finst, altså.

Men på butikken var det endå meir stas. To småungar snakka i munnen på kvarandre om ein lauk (Zwiebel [ˈt͡sviːbl̩]):

– Zwiebel, Zwiebel, Zwiebel, Zwiebel, Zwiebel, Zwiebel! sa eldstejenta.
– Swiebel, Swiebel, Swiebel, Swiebel, Swiebel, Swiebel! kom det like radig frå den yngste. Slik hadde dei sikkert halde på ei stund, og slik heldt dei også fram.
– Zwiebel, Zwiebel, Zwiebel!
– Swiebel, Swiebel, Swiebel!
– Zwiebel, Zwiebel, Zwiebel, Zwiebel, Zwiebel, Zwiebel!
– Swiebel, Swiebel, Swiebel, Swiebel!
– Zwiebel, Zwiebel, Zwiebel!

Liten pause.

– Wie machst du das?! (Korleis gjer du det?!)
– Zwiebel!
– Ssssssssssssswiebel!

Heller ikkje affrikatar er alltid så lett, nei.

Read Full Post »

For nokre dagar sidan skreiv eg om opplevinga på Kastrup, der eg måtte sende lommetørklet mitt til gjennomlysing i tryggingskontrollen.

Vi var ute på ny flytur igjen no i august. Grytidleg opp for å nå flyet frå Værnes, hyggjelege vakter som smilte og var blide og sa «god morn» sjølv om klokka berre var seks, avgang, ankomst, bagasje ut, bagasje inn, og så var det berre å stille seg opp i køen på Gardermoen. Køen var glisen på denne tida av døgeret, så det gjekk fort.

Pip pip pip. Eg hadde teke av meg alt av metall, trudde eg, men nei då. «Ta av deg skoene» seier vaktmannen bryskt. Eg bøyer meg forsiktig ned og lirkar av meg skorne. Dei sit tett og fungerer stabiliserande. «Eg har så vondt i venstre hælen min,» nemner eg og grur meg til skorne skal på igjen: «Du har ikkje tilfeldigvis ei skoskei?»

Utsikt frå flyet

Vegen til vêrs går via tryggingskontrollane.

Ikkje eit ord til svar, knapt nok eit blikk. Sjølv han på Kastrup nokre dagar tidlegare hadde eit smil om munnen då han bad meg om å leggje lommetørklet på bandet til gjennomlysing.

«Nå sender vi skoene gjennom der. Strekk ut armene. Snu deg. Løft foten. Løft den andre.» Dei hanskekledde hendene hans tok meg både her og der. «Gå videre.»

Judith står godt or vegen for alle andre, like innanfor metalldetektoren nokre meter unna der eg hadde vorte teken til sides for å verte avskodd. Og akkurat medan eg byrjar å halte vidare på jakt etter skorne mine, høyrer eg frå henne: «Æ følle me’ tingan mine.» Som vanleg hadde vi jo vorte jaga gjennom medan verdisakene framleis låg på utsida, og no var hennar verdisaker forseinka fordi passasjeren framføre hadde ei vanskeleg veske. «Da får du gå ut igjen» seier vakta der borte.

Så fyrst møter vi strenge oppslag om å passe på verdisakene våre i tryggingskontrollen, så skal vi jagast gjennom lenge før verdisakene våre er gjennom, deretter skal vi jagast ut igjen dersom vi passar på verdisakene våre.

Og som Judith skriv i sin bloggpost om opplevinga: Plutseleg låg verdisakene våre både på enden (innsida) og på utsida av kontrollen, og ingen, heller ikkje vaktene, hadde kontroll på kven som forsynte seg med kva. Til dømes rakk Judith omsider bort til boksen på bandet med sakene mine, m.a. videokameraet, og forsynte seg med dette utan at nokon reagerte.

Alle kan ha ein dårleg dag, og det smittar gjerne. Det undrar meg kvifor eg stundom vert smitta nettopp på Gardermoen, og mykje meir enn på andre flyplassar.

På veg ut frå området seier eg til Judith: «Det er no eg verkeleg får lyst til å diskutere med vaktene. Men det er neppe tida og staden for å seie at dei skulle ha vorte (host)

«Hysj, vi har et fly å rekk!»

Og for ordens skuld: På heimturen var vaktene hyggjelege også på Gardermoen, og skorne mine peip ikkje heller.

Judith har skrive ein bloggpost om den same opplevinga. Klarte du å lese min, vil du nyte å lese hennar. Klikk her.

Read Full Post »

Det vart altså likevel til at vi tok oss ein tur til København i slutten av juli, og fekk med oss slutten på den vekelange esperantokongressen (Wikipedia). Det eine hovudføremålet var å møte kjentfolk, om vi klarte å finne dei mellom dei 1458 påmelde. Det andre hovudføremålet var å få med oss den internasjonale kulturkvelden på fredag, som plar vere høgdepunktet på desse kongressane.

Det fanst grunnar til at vi ikkje hadde planlagt nokon slik tur i år, men å ikkje reise når det skulle vere så nær, vart til slutt for vemodig. Dermed sette vi oss på flyet, skaffa oss dagspass til fredagen (siste ordinære kongressdag), og troppa opp allereie ettermiddagen i førevegen.

Stablar med bøker

Frå kongressbokhandelen

Kjentfolk fann vi, om enn med litt teksting og tvitring fram og tilbake for å få det til, bortsett frå dei som vi møtte tilfeldig, då. Sånn som den polske kjenningen som gav meg ein stor klem og påstod at eg ikkje var til å kjenne att fordi eg hadde lagt sånn på meg.

Vi fekk også møte nye kjentfolk, slike som vi berre hadde møtt på nettet tidlegare.

Min fyrste esperantokongress var den i Bergen i 1991, to og eit halvt tusen menneske frå heile verda som snakka esperanto med kvarandre. Sidan har det vorte ein del esperantokongressar.

Visse vanar finst: Den eine vanen er kongressbokhandel med bøker og musikk som ein vanskeleg får tak i andre stader. Denne gongen avgrensa eg meg til Dhammapada, omsett til esperanto direkte frå pāli (som eg altså ikkje kan) av Gunnar Gällmo, og eg legg merke til nokre litt ulike val mellom denne omsetjinga og Kåre A. Lie si norske omsetjing.

DVD-omslag

Dokumentaren «The Universal Language»

Ein annan vane er føredrag og seminarverksemd. Mellom anna kan det vere ei oppleving å dukke opp på årsmøtet til den internasjonale esperantiske katteeigarforeininga. Vi var ikkje der i år (det var før vi kom), men fekk ei helsing frå kjentfolk via SMS. På ei anna side rakk vi innom årets auksjon, ikkje for å kjøpe, men for å la oss underhalde.

Medan den eine av våre nye kjentfolk gjekk opp til eksamen (gratulerer!), var Judith og eg på filmframsyning med tittelen «La universala lingvo» (The Universal Language). Denne dokumentaren av den velrenommerte regissøren Sam Green hadde eit forfriskande utanfrå-perspektiv: forfriskande fordi det ikkje var ein esperantobrukar som laga filmen, og forfriskande fordi det var ein dokumentar om noko så snodig som esperanto.

Og så var det kulturprogrammet, då. Det er ofte fleire konsertar på desse kongressane, og dei held som regel eit bra nivå. No kom vi så seint at vi ikkje fekk med oss så mykje meir enn ein og ein halv konsert, men den internasjonale kulturkvelden fekk vi med oss. Dette var også hovudattraksjonen som vi sikta oss inn mot då vi sette oss på flyet.

Folk på scena

Alle artistane på scena under finalenummeret

På kulturkvelden (Internacia Arta Vespero) er nivået gjerne noko variabelt, men i år var det betre enn på lenge. I sin bloggpost ramsar Judith opp variasjonen med korte innslag, dans frå heile verda og musikk i ulike stilar, og ho nemner finalenummeret, der alle artistane framførte Kim Henriksens populære song «Sola». Og ja, dei fekk hjelp frå publikum òg.

Her er nokre sekund med grovklipte videoopptak frå kulturkvelden:

Og så var det slutt. Det vil seie, neste dag var det «høgtidleg avslutning», i praksis massevis av talar, premiar og prisar, litt korsong, overrekking av kongressflagget til neste års kongressby Hanoi, musikalsk helsing frå barnekongressen, og til slutt avsynging av esperantohymnen. (Ei rørsle frå 1800-talet med respekt for seg sjølv har jo ein hymne.) Og sundagen gjekk turen til Kastrup, men det har eg allereie fortalt om: Flyplasskontroll og sånt.

Read Full Post »

Tryggingskontrollen på flyplassane er alltid spanande. Til dømes når det står oppslag om at datamaskiner skal pakkast ut og liggje synlege, og i neste augneblink at verdisaker ikkje skal liggje synlege.

Kastrup à la Google Street View

No har vi nettopp vore på flytur igjen. Det vart nemleg likevel til at vi tok oss ein tur til København for ei veke sidan, frå torsdag til sundag juli, og fekk med oss slutten på den vekelange esperantokongressen, sjå bonusvideoar under.

Men tilbake til dette med flyplassar. Det er ikkje lenge sidan eg gløymde å ta av meg beltet på Gardermoen, og det peip ikkje i det heile teke, trass i at utstyret tradisjonelt har vore strengare kalibrert der enn på Værnes.

Og så var det altså København, då. Vi kom til Kastrup på sundag no for nokre dagar sidan og skulle heimover mot Trondheim. Belte, jakke, mobil, pengar, alt vart stappa ned i ei korg som skulle leggjast på bandet til gjennomlysing. Men eg fekk ikkje gå gjennom metalldetektoren heilt enno, nei.

– Er lommene tømde? spurde vakta.

– Eg har ikkje noko metall der, iallfall, sa eg, og viste fram: Eg har berre dette lommetørklet.

– Legg det der, sa vakta, letta på jakka mi, smilte og peikte.

Lommetørklet skulle altså gjennomlysast. Og til liks med verdigjenstandar skulle det leggjast skjult under noko anna. Sjølvsagt var eg litt i stuss over dette. Eit lommetørkle kan jo innehalde litt av kvart, så kanskje vakta trudde at det var eit biologisk våpen eller noko? Eller var han berre veldig ivrig på at alt skulle gjennomlysast og minst mogeleg skulle gjennom metalldetektoren? Kanskje utstyret var endå strengare kalibrert der enn i Noreg og snappa opp både metall og baseluskar?

Eg spurde sjølvsagt ikkje. Ein diskuterer ikkje med vakter på ein flyplass. Han her såg dessutan koseleg ut. Så i staden ville eg vere samarbeidsviljug, og spurde derfor, framleis med tanke på metalldetektoren framfor meg: – Brillene mine er av metall, skal eg ta dei av?

– Nei, det går fint, svarte vakta, sende meg gjennom, og på den andre sida kunne eg plukke opp att både jakke, pengar, belte, penn, klokke og mobil. Og altså lommetørklet.

Bonusvideoar: dans på den internasjonale kulturkvelden på esperantokongressen og litt frå finalenummeret. Les meir om kongressen her.

Read Full Post »