Feeds:
Innlegg
Kommentarar

Archive for the ‘dikt’ Category

Ei overrasking i posten

Om det er overraskande, veit eg ikkje, men ein må kalle det imponerande når posten klarer å finne fram til ein mottakar der både namn og adresse på konvolutten er så øydelagde av fukt som på det eg fekk i dag.

Då eg opna konvolutten, fann eg ei bok med tittelen Dialogo, og forstod ein kort augneblink ikkje det døyt. Men inni låg det ein lapp med takk frå forfattaren. Og her var overraskinga: Plutseleg hadde eg vorte skjønnlitterær omsetjar frå esperanto til norsk på eit rumensk forlag med ein forfattar som eigenleg er ungarskspråkleg. Eg deler lagnad med 51 andre omsetjarar til språk som tsjekkisk, frisisk, arabisk, hindi, japansk og altså mykje meir.

Det er dokketeaterartisten, forfattaren og redaktøren Júlia Sigmond som står bak. I fjor på denne tida sende ho ut ein kort, lyrisk dialog til esperantofolk over heile verda og bad oss om å omsetje diktet til språka våre. Eg gjorde dette fort innimellom det andre eg hadde å gjere, men ikkje verre enn at resultatet var trufast mot originalen.

Så trufast mot originalen var eg at då eg såg dei andre omsetjingane i boka, måtte eg undrast. For her er dei seks siste replikkane i mi omsetjing:

– Og om vi ikkje lenger høyrer?
– Då ser vi stilt på kvarandre.
– Og om vi ikkje lenger ser?
– Då held vi kvarandre i hendene.
– Og då er vi også lukkelege?
– Til vi lever, for vi elskar kvarandre.

Legg merke til det geniale grepet i aller siste replikk. Vi er lukkelege «til vi lever»! Kjærleiken fører altså fram mot sjølve livet. Og slik står det også i originalen som eg fekk på skotårsdagen i fjor: «Ĝis ni vivos, ĉar ni amas unu la alian.» Eg hugsar at eg fall fullstendig for dette.

Men dei andre omsetjingane i boka seier noko anna, nemleg «så lenge vi lever». Og der er også originalen endra til det tilsvarande, «dum ni vivos». Av dei språka eg er i stand til å forstå, er det ingen andre som har noko tilsvarande «ĝis ni vivos».

Eg veit ikkje kva som har skjett her, men då eg skreiv tilbake til forfattaren og takka for boka, måtte eg leggje til: Eg synest den tidlegare versjonen med «ĝis ni vivos» er endå meir poetisk enn slik det vart til slutt.

Oppdatering 22.2.2013: Eit nytt opplag der trykkfeil skal rettast, kjem i april. Også den norske omsetjinga hadde litt rusk, og eg har nytta høvet til å justere omsetjinga på fleire andre punkt når eg fyrst var i gong, også dei to siste linene, som vert: Og også då kjem vi til å vere lukkelege? / Så lenge som vi lever, for vi elskar kvarandre.

Read Full Post »

Turrfisk

eit turrfiskstykkeTurrfisk er flott,
turrfisk er godt,
turrfisk er nydeleg, smeikjande rått!
Turrfisk er sunt,
turrfisk gjer stunt,
turrfisk gjeng dansande, hoppande rundt!

Gjeve då Gud
fisk utan hud,
fisk som er turr og litt hard i sitt skrud,
slik at me kan
få oss ein sann
turrfisk å leggja mot mennesektann!

Jardar Eggesbø Abrahamsen © 2000


Eg hadde dette på prent i Adressa for ei tolv års tid sidan. Nokre dagar seinare låg det plutseleg ein konvolutt i postkassa, ein lesar hadde kvittert med 30 gram av favoritt-turrfisken min: ferdigbanka, skinnfri islandsk hyse, eg trur eksemplaret var frå Vestfirska harðfisksalan. I seinare tider er det hyse frå Gullfiskur som har overteke ganen min. Og dei kan levere større ting enn småpakkar, om ein spør på den rette måten.

Men ikkje for å hinte. Eg trur fru Judith vil vere glad om ikkje nokon tek det som eit hint.

Read Full Post »

Biltjuveridraumen

Eg drøymde her eine natta at eg var ute i Fosnavågen i eit ærend, og då eg skulle tilbake til bilen, så var bilen borte. Heilt sikkert, bilen var stolen. Dette har eg nemleg opplevt i vaken tilstand ein gong, men det var her i Trondheim og ein annan bil.

I draumen virra eg omkring og lurte stendig meir på kvifor eg på dette minuttet som eg var bak nova, ikkje hadde høyrt alarmen. Bilen var til og med låst, og til skilnad frå gamlebilen ved førre tjuveri har denne bilen altså alarm. Lyklane hadde eg på meg òg.

Plutseleg var eg inne i eit hus og snakka med bror min, kona hans og kjentfolk frå vidaregåande. Det hadde oppstått ein eller annan konflikt rundt korleis ein best sender fotofiler via e-post. Presten sat borti hjørnet, og eg gjekk ut på kjøkenet for å sjå om bilen min kanskje var der.

Det slo meg plutseleg at eg hadde kome på ein god idé sist bilen vart stolen, og at dersom noverande bil kjem til rette, så skulle eg vurdere å gjere alvor av det òg: Ja, det må vel finnast GPS-dingsar med GSM-modul, slik at eg kan finne bilen når han vert stolen? Det fanst i alle fall på den tida, men då med eit kostbart abonnement. Kanskje det finst noko billegare i dag? Eg har til og med eit SIM-kort som eg ikkje bruker i det daglege, men som eg held ved like fordi det har så kult nummer, eg kunne jo bruke dette SIM-kortet. Men dingsen burde ikkje vere for dyr.

Diskusjonen om fotofiler heldt fram i sofaen, som forresten var i eit anna hus enn den stova som diskusjonen eigentleg gjekk føre seg i, bilen var ikkje under tomflaskene heller, og til slutt oppdaga eg at eg køyrde omkring i bilen min og leitte etter bilen min.

Då gamlebilen vart stolen i vaken tilstand i 2000, fekk eg han etterlyst på P4 på denne måten:

Biltjuv

Forbanna tjuv som stal min bil
då eg på arbeid var!
Om eg deg møter, ikkje tvil,
du sluttar vera kar.

Stell fint med bilen min, den blå,
for elles vankar bank,
din luselort, som måtte klå
på bil med kvartfull tank.

Og om min bil har hastig stupt
mot avgrunn, evig ro,
so vonar eg at du sit djupt
bak rattet framleis no.

Bilen kom til rette den gongen, det var parkeringsvaktene som fann han. Bilen fekk seg alarm og sånn der stor, gul stong som ein låser fast til rattet, og bilen levde lukkeleg heilt til han måtte avlivast.

Og apropos det. Bileta i videoen med P4-opptaket frå 24.10.2000 er alle frå dagane og minutta like før avlivinga i februar 2008, det siste biletet er frå sjølve avlivingsdagen med rettarstaden i bakgrunnen. Eg har nemleg ikkje så mange bilete av gamlebilen, så eg kommenterer til fru Judith: «Tenk om me hadde gjort det slik med menneske òg, at me tok bilete av dei berre like før dei skulle døy.»

Judith nikkar og seier at det er sant, me tek jo sjeldan bilete av kvardagsting. Til dømes har me ikkje mange bilete av to oss her i sofaen.

Nei, seier eg, det er jo fordi du har nekta meg å ta bilete av oss her, fordi det er så rotete.

Ho nikkar igjen og seier «mm».

Read Full Post »

Livsfallet

Dette diktet er kjempeseriøst og på bokmål, slik dikta mine gjerne var på den tida. Det vart skrive den 26. september 1995 kl. 22.47–23.11. Diktet handlar om livet, og eg hugsar nøyaktig kvar eg var då eg fekk ideen til det.

 

Livsfallet
 
En bæsj er just henfallen,
den kommer ei igjen,
den falt med plask og gjallen
og druknet hastig hen.
 
Dens liv var smått og lite,
den fødtes til et fall,
og så et plupp, må vite,
se dét var bæsjens kall.
 
Som bæsjer er vi alle,
vi lever et sekund,
og straks vi lærer falle,
så når vi fallets bunn.
 
En bæsj er falt mot vannet,
jeg ser den aldri mer.
Mitt ord dog skal du sanne,
at én dag kommer fler.
 
Ja, denne dunst skal svinne
som bæsjen etterlot,
det siste ekte minne
om bæsjens liv og mot.
 
Men flere skal der komme
med samme lukt som før,
mer lukt for hver en tomme
av bæsjer som jeg gjør.
 
Detaljer kan nok skifte
på farge, lukt og smak,
men intet kan forgifte
det faktum og den sak:
 
Forgangne bæsjer lever
i etterkommers duft,
lik ånder der de svever
igjennom tid og luft.
 
          Jardar Eggesbø Abrahamsen © 1995

Read Full Post »

Under dogg

Så lett og lint drys regnet
at ein kan knappast sjå.
Og der som regnet landar,
går menneske ifrå.
 
Så lett og lint ligg spora
frå den som gjekk forbi.
Og dogga legg seg varsamt,
og blenkjer veikt nedi.
 
          Jardar Eggesbø Abrahamsen © 2008

Read Full Post »