Feeds:
Innlegg
Kommentarar

Archive for the ‘livet’ Category

(Click here for the English translation below.)

(Vestlandsnytt 18. august 2017. Nettversjonen sløyfar namn på andre familiemedlemmer, og vert lagd ut på bloggen på dagen eitt år etter at vi bar han til grava.)
 

GardNo i midten av august er det eitt år sidan bror min døydde, og 44 år sidan han vart fødd, Gard Abrahamsen Tuur-Eggesbø, tidlegare Gard Eggesbø Abrahamsen. Eg vil fortelje litt om han i rollene som bror, fagmann og menneske.

Eg var tre år gammal, men eg hugsar at eg tok mor mi på magen for å kjenne på babyen som sparka. Så vart han fødd, og eg hugsar at vi vitja mor og barn. Eg hugsar at vi trilla han i barnevogn, og eg hugsar fyrste gongen eg skuva til han så han datt på rumpa.

Som små sat vi ofte i same lenestol og såg Barne-TV og anna saman. Ein gong vart eg sur på han fordi han røpte ei overrasking nokre sekund før tida, nemleg fyrste ordet i namnet på programmet som snart byrja, «Universet». Eg sat der og venta med attlatne auge, men han var fem år, og hadde nettopp lært å lese, på eiga hand. Han har sidan gjeve storebror æra både for å lære han alfabetet munnleg i forvegen, og for seinare å introdusere han for datamaskiner og programmering.

Vi både krangla og leikte saman, sjølvsagt, og di eldre vi vart, di meir følte vi også på omsorga for kvarandre, anten det var ein ramp som hadde gjort ein av oss noko, eller det var foreldra våre som hadde grunn til å vere misnøgde. Ein gong tok han imot tidenes skjennepreike for telefonrekninga, utan å røpe at storebror var den skuldige. Ein annan gong skreiv eg ein seks sider lang rapport til hans forsvar, der eg problematiserte forståingsgrunnlaget for den påstanden at dagens ungdom sløser med pengane. Som ungdommar og unge vaksne spelte vi inn absurde humorvideoar saman (og saman med andre venner), eller gjennomførte diktanalyse på musikkvideoane frå MTV til langt på natt.

Som vaksne var den geografiske avstanden større, men det var alltid godt å snakkast. Vi hadde dessutan felles interesser, gav gjensidige råd, hjelptest åt, og hadde felles humor (av og til så intern eller sær på andre måtar at berre vi to forstod moroa fullt ut). Då Gard fekk sitt fyrste nettdomene, laga han ei feilmeldingsside med bilete av morgongretne meg i senga og teksten: «This page has not been awakened.» Då storebror fekk problem med den fyrste bilen, så stilte lisjebror med pengar. Då eg vart saman med henne som eg no er gift med, var Gard den fyrste som fekk vite det.

Gard programmerte frå han var 10 år gammal. I 1990, han hadde enno ikkje fylt 17, reiste vi saman til Unge Forskere-konkurransen i Oslo, der han vart premiert for eit komprimeringsprogram, og eg for noko språkleg. Han laga og fekk på nett ein av Noregs aller fyrste webserverar i 1994 (altså serverprogramvara), medan han studerte ved dåverande Møre og Romsdal ingeniørhøgskole. Dette tok høgskulen på senga, og førte til at han same år fekk ansvar for å setje opp den fyrste offisielle webserveren til det som den sommaren hadde vorte Høgskolen i Ålesund.

Våren 1995 var 21-åringen Gard med på å setje opp den fyrste vevtenaren til Møredata, med dei fyrste nettsidene til møbelindustrien i Sykkylven, som brukte hans tenarprogramvare. Også på høgskulen var programvara hans i bruk. Seinare det året laga han nettløysingar og nettsider for Ålesund bibliotek, m.a. med søk i bokbasen, og han hjelpte til med datainfrastrukturen i Ålesund kommune.

Den hausten, no 22 år gammal, vart Gard tilsett som spelprogrammerar i firmaet Gray Matter i Toronto, Canada. Eit par år seinare flytta han til Marietta utanfor Atlanta i USA som systemutviklar i MSI Solutions, og vart m.a. send på oppdrag til New Zealand, der han arbeidde med det nettbaserte fakturasystemet til New Zealand Post.

Men han hadde også eit liv utanfor datamaskina: Han byrja å skrive dikt og noveller som tenåring. Som 18-åring dikta han opp ein mytologi som bakgrunn for eit tidsskrift han gav ut på diskett. Det var mykje ein spøk, ja, men filosofien der om vidsyn og om inkluderande toleranse for andre menneske forheldt han seg medviten til resten av livet. I 1996 gifta han seg elles med den fyrste kona si (ein viktig grunn til å flytte vest for Atlanterhavet). Dei vart sidan skilde. I 1999 var Gard representert med eit dikt i ein amerikansk diktantologi.

Firmaet i Marietta vart kjøpt opp av Eclipsys i 1999, og Gard valde året etter å flytte tilbake til Toronto som programutviklar i Zox Technologies. I 2001 kom han tilbake til Noreg, og var tilknytt eit IT-firma i Ålesund, by.com. Samstundes starta han som konsulent i sitt eige IT-firma Stuffy Rabbit (humoristisk namneval med forhistorie), forgjengaren til det seinare føretaket Trollsilm. I 2003 fekk han jobb som IT-ansvarleg på Samisk vgs. og reindriftsskole i Kautokeino, og medan han budde der, gav han ut ei diktsamling på eige forlag. Undervegs hadde han byrja å måle. Han gifta seg med noverande kone i 2007, og endra samstundes etternamnet sitt. I 2008 flytta han tilbake til barndomskommunen Herøy med kona og då eitt barn. Der var han tilsett i stillinga som IKT-leiar i kommunen i 2008–2015, og fekk etter kvart oppleve arbeidsmiljøet i organisasjonen.

Mobbing er ein type overgrep som vi delte både røynsler med og interesse for. I 1999 samarbeidde vi om å starte e-postlista «Mobbelista» for mobbeutsette, bygd med Gards programvare for anonymisering av innlegg. I 2003 tok han initativ til lokalmøte for medlemmer av Mobbelista i Ålesunds-området. Fleire har fortalt meg at Gard har hjelpt dei etter mobbing eller andre vanskelege røynsler. Eg veit at han også hadde konkrete planar om meir systematisk mobberelatert arbeid, men han rakk det ikkje før han døydde.

I Kautokeino fekk han kjærleik til det samiske, og han melde seg etter kvart inn i samemanntalet då han fekk vite om ein del av slektshistoria som tidlegare generasjonar hadde gløymt. Han vart ein fantastisk far til fire kjekke gutar. Han snakka engelsk, tysk, estisk, litt nordsamisk, og var i gang med fleire andre språk. Han spelte fleire musikkinstrument, dei fleste byrja han med i vaksen alder.

Han sykla frå Paris til Amsterdam i 2011. Den fyrste lange sykkelturen hans hadde gått frå Montréal til Toronto i 1997, og han planla ein sykkeltur frå Milano til Taranto i Italia til tjueårsjubileet i 2017. Og eg var stolt av han då han skreiv det halvsidelange innlegget i Vestlandsnytt den 10. februar 2009 med tittel «Eg har vore mobbeoffer», der han nemnde seg sjølv berre knappast. Innlegget hans var sakleg, reflektert og informativt, og han fekk fort telefon frå ein skule der dei hadde diskutert konsekvensane av det som han hadde drøfta.

Han skreiv gjennomtenkte bloggpostar, mellom mykje anna om digitale distraksjonar, mobbing generelt, mobbing i arbeidslivet, dikt, langdistansesykling, sykling med astma, og om konsulentbruk og møtemaraton i det offentlege. Ein av dei siste bloggpostane hans handla om verdien av å lære om vektorar. For dersom du kan om vektorar, fortel han, så er det mykje enklare å programmere Playstation-spel med blodsprut.

Gard var oppteken av at alle skulle behandlast skikkeleg, jamvel dei som hadde gjort han vondt, elles ville jo vondskapen vinne. Dei som kjende han, skildrar han mellom mykje anna som snill, omtenksam, påliteleg og med solid integritet, inkluderande og fordomsfri, tolmodig, reflektert, leiken, indignert når andre vart behandla stygt, ein gledesspreiar, og full av overraskingar. Overraskingar ja? Ein venn på Canada-tur fekk eit plutseleg jobbintervju takka vere Gard. Sjølv fekk eg ei overrasking frå han ein morgon då telefonen ringde frå eit sesongstengt museum som opna dørene til utstillinga fordi eg og kona var i området.

Framfor alt vil mange såleis hugse Gard nettopp fordi han brydde seg. Mottoet hans på visittkortet var «Make a difference, not indifference». Og slik levde han.

___
Tidlegare: Bror minSorg13. augustEpilog til spelelista

 
– – –
 

In English: In memory of my brother

(The original Norwegian text was printed in the newspaper Vestlandsnytt on 18 August 2017, one week ago. It is posted on my blog one year after the day when we carried him to his grave. In the online version, the names of other family members have been left out. Gard had many friends who do not understand Norwegian, and I have written this English translation for them. Some nuances will inevitably be lost, and there may of course be a certain element of Norwegian accent.)
 

GardThese days in the middle of August, one year has passed since my brother died, and 44 years since he was born, Gard Abrahamsen Tuur-Eggesbø, previously Gard Eggesbø Abrahamsen. I wish to tell a few things about him in his roles as a brother, a professional and a human.

I was three years old, but I remember touching my mother’s belly to feel the baby kick. He was born a few months later, and I remember that we visited my mother and my brother. I remember him in the pram, and I remember the first time I pushed him so he fell on his behind.

As small children, we often sat in the same chair watching television together. One evening, I got irritated at him because he had revealed a surprise just a few seconds too early, it was the first word of the tv programme that was about to begin: “Universet” (The Universe). I had closed my eyes in order to get surprised, but he was five years old and had just learnt on his own how to read. Later, he has given me credit both for teaching him the alphabet orally in advance, and for introducing him to computers and programming at a later stage.

We both quarrelled and played together, of course, and as we grew, also our care for each other grew, whether a badly behaved kid had done something to one of us, or it was our parents who had a reason to be dissatisfied. I remember once when he was given the rebuke of a lifetime for the phone bill, without revealing that his big brother was the guilty one. At another point in time, I wrote a six page report defending him, where I questioned the basis for the proposed understanding that the youth of today waste money. As teenagers and young adults, we recorded absurd humour videos together (and together with other friends), or we analysed the lyrics of MTV music videos until late at night.

As adults, the geographical distance was bigger, but it was always good to talk. Besides, we shared interests, gave each other advice, helped each other, and we had our common sense of humour (at times, it would be so strange, or the references would be so private, that only the two of us would fully understand the fun of it). When Gard got his first internet domain, he made a 404 page with a picture of me, grumpy in my bed one early morning, and the words: “This page has not been awakened.” When big brother got a problem with his first car, little brother provided the money. When I met my wife and became her boyfriend, he was the first to know.

Gard started programming when he was 10 years old. In 1990, he was still not 17, we went to the Young Scientists Contest in Oslo, where he was awarded for a compression program and I for something linguistic. He created and got online one of Norway’s very first web servers in 1994 (that is, the server software), while he was still a student at the college of engineering. This caught the college off guard, but as a result, the college asked him to install their first official web server later that year.

During the spring of 1995, the 21 year old helped install the first web server of the company Møredata, hosting the first web pages of the local furniture industry; they used his server software. His software was also utilised at the college. Later that year, he made web infrastructure and web pages for the Library of Ålesund, among other things with a search solution for the book database, and he helped develop the computer infrastructure for Ålesund Municipality.

That autumn, he was now 22, Gard was employed as a programmer at Gray Matter in Toronto, Canada. A couple of years later, he moved to Marietta near Atlanta in the US to be a systems developer at MSI Solutions, where they sent him to New Zealand to work on New Zealand Post’s online billing system.

But he also had a life outside the computer: He started writing poems and short stories as a teenager. At 18, he invented a mythology as the basis for a periodical that he published on floppy disks. Although much of this was meant as a joke, for the rest of his life he kept living by his mythology’s philosophy about inclusiveness and tolerance for other humans. In 1996 he also married his first wife (an important reason to move west of the Atlantic). They later divorced. In 1999, one of Gard’s poems was printed in an American antology of poetry.

The company in Marietta was acquired by Eclipsys in 1999, and Gard chose to move back to Toronto in the year 2000 to work as a software developer at Zox Technologies. He returned to Norway in 2001, where he was affiliated with an IT company in Ålesund, by.com. He also started his own IT company, Stuffy Rabbit (a humorous name with a history behind it), the predecessor of his later company Trollsilm. In 2003 he moved to Kautokeino/Guovdageaidnu to work as the chief technology officer at the Sámi High School and Reindeer Husbandry School. While he lived there, he published a collection of poetry. At some time, he had also started painting. He married his present wife in 2007, and also changed his last name accordingly. In 2008 he brought his wife and their child to Herøy, where he had grown up. He held the position as the chief technology officer at the municipality from 2008 to 2015, and got to experience certain workplace environment factors.

We shared experience with, and an interest in, the phenomenon that is bullying. In 1999, we started the “Mobbelista” (Bullying List) electronic mailing list together, for people who had been or were bullied; the list used Gard’s software to anonymise the e-mails. In 2003 he took the initative to local meetings for members of Mobbelista in the Ålesund area. Several have told me that Gard has helped them after bullying or other difficult experiences. I know that he also had concrete plans to work more systematically with bullying, but he died before he had the chance to realise those plans.

In Kautokeino/Guovdageaidnu, he fell in love with Sámi culture, and he was eventually enlisted in the Sámi electoral register after he was made aware of a part of our family’s history that previous generations had forgotten. He became a splendid father of four wonderful boys. In addition to his native language, Norwegian, he spoke English, German, Estonian, somewhat Northern Sámi, and he had begun learning several other languages. He played several musical instruments; most of them he started learning as an adult.

He biked from Paris to Amsterdam in 2011. His first long bike ride went from Montréal to Toronto in 1997, and for the twentieth anniversary in 2017 he had planned a ride from Milan to Taranto in Italy. And I was proud of him when he wrote his letter to the editor covering half a page in the local newspaper Vestlandsnytt on 10 February 2009. He gave it the title “I was bullied” (alternative links: 1, 2), but mentioned himself just barely. His letter was instructive and to the point, and he was soon contacted by a school where the staff had debated the consequences of what he had discussed.

Gard wrote talented blog posts about — among many other things — digital distractions, bullying in general, bullying at work, poems, long distance biking, biking with asthma, and about the use of consultants and endless rows of meetings in public administation. In one of his last blog posts, he told about the benefits of learning about vectors. Because, if you know how to handle vectors, blood splat programming just gets so much easier.

Gard wanted everyone to be treated decently, even those who had hurt him, because otherwise evil would win. Those who knew him, describe him among many other things as kind, considerate, reliable and with a firm integrity, inclusive and unprejudiced, patient, thoughtful, playful, annoyed when others were treated badly, a ray of sunshine, and full of surprises. Surprises? One of his friends visiting Canada was suddenly invited to a job interview because of Gard. And he surprised me one morning when I got a phone call from a museum that had closed their exhibition for the season, but that day they would open the doors just for me and my wife because they knew that we were in the area.

And so, above anything else, many will remember Gard because he cared. On his business card he had written his motto “Make a difference, not indifference”. This motto describes the way he conducted his life.

___
Earlier: My brotherGrief13. augustAn epilogue to the playlist

Read Full Post »

(Click here for an English version of the blog post.)

I dag er fødselsdagen til Gard, bror min. Han ville ha vorte 44 år.

Gard var medviten om verdien av å vere tolerant og aksepterande mot andre. Så tidleg som i 1992 slo han fast (sjølv om han sa det på ein meir humoristisk måte) at dette er eitt av kjenneteikna på det å vere eit sant menneske.

Ei finurleg side ved denne tidlege filosofien hans handla om evna til å ha ein vid og tolerant musikksmak. Ja visst, dette var mellom det han nemnde i 1992, delvis som spøk, delvis alvorleg. Anten det var med overlegg eller ikkje, så vart det slik at spelelista med musikkvideoar på nettstaden hans gjenspeglar denne innstillinga. Kvar laurdag, og på somme andre utvalde dagar, viste Gard oss ein ny musikkvideo frå ein eller annan stad på jorda: pop, rock, folkemusikk, kva no sjangeren eller stilen enn var. Nye videoar på spelelista vart annonserte på Twitter, og tweeten vart også lagd ut på Facebook.

For eitt år sidan i dag, berre nokre få dagar etter at han døydde, overraska han oss med ein ny video og tilhøyrande annonsering på Twitter og Facebook, og dermed fekk vi oppdage at han hadde automatisert prosessen.

I november 2016 vart spelelista framleis automatisk oppdatert, men videoane vart ikkje lenger annonserte på Twitter og Facebook. Og den 4. februar 2017 tok også spelelista slutt. Den siste videoen var «Arrival» av Joe Taranto. («Arrival», for eit høveleg val. Nevøen hans, altså sonen min, kom til verda berre nokre dagar tidlegare.)

Som epilog til spelelista hans vil eg gjerne presentere to videoar der Gard sjølv er med, og som han sjølv har lasta opp til YouTube.

Den fyrste videoen er mest til å le av, og vert framført av han sjølv, meg og ein venn av oss. Den andre videoen er ein abstrakt elegi skriven og framført av Gard. Begge videoane er på engelsk, og var med i den tre timar lange «O.U.C.H. Home Vid’ III»-videoen frå 1993, som hadde dei to nederlendarane Stefan og Richard frå ST News som tilsikta publikum.

Vi Ar Nårvikjens

Vi to og Hans Arild Runde laga denne musikkvideoen i 1991. Nokre år seinare vart han faktisk kringkasta på NRK, om enn med sensurert handleddsskjering (i staden for å skifte ut klippet med noko anna, så bad vi dei om berre å leggje på ein tekstplakat med «sensurert»). Det var Hans Arild som komponerte musikken og spelte instrumenta, medan alle tre skreiv teksten, song han og redigerte videoen.

Det har gått mange år sidan dette, så for dei som ikkje klarer å kjenne oss att: Gard er den yngste i gruppa (nesten 18 på den tida), eg er han med skjegg (21 år), og tredjemann er Hans Arild (19 år).

I songteksten brukte vi dårleg engelsk, til dels «Norwenglish» og norsk. Vi ville nemleg gjerne imitere innstillinga «å, eg mååå syngje på engelsk» hjå folk som eigentleg snakkar andre språk. Videoen prøver generelt å gjere narr av dei kommersielle trekka og dei låge kunstnariske kvalitetane i nokre av dei musikkvideoane som vart sende på MTV. (Dagens ungdom veit det kanskje ikkje, men på den tida sende faktisk MTV musikk.) Grensa mellom parodi, ovundring og kritikk er ustabil gjennom heile videoen vår.

Også tittelen på songen gjenspeglar den parodiske tilnærminga. «Vi ar nårvikjens» vert uttalt [ˈviː ˌɑːr nɔr⁠ˈviːc͡çɛns] (vi ar nårvitsjens), dvs. på engelsk men med ein kraftig sunnmørsk aksent.

Gard skreiv ein gong ein presentasjon av videoen på engelsk, og la denne ut på ein nettstad som ikkje finst lenger. Presentasjonen hans byrja slik:

To make this music video, we spent about five weeks of summer vacation making three hours of raw footage (and a lot of other videos) and some really long nights editing. The editing equipment consisted of a VCR and a video camera. The VCR was able to record the sound track and the picture separately. However, it was very painful to synchronize the picture for lip sync.

Credits:
Hans Arild Runde: Composing song, playing all instruments (keyboard plus computer)
Gard E Abrahamsen: Video editing, computer graphics
Jardar E Abrahamsen: Rhyme, rhythm and basic insanity
All three: Lyrics, vocals, direction, camera

I ein tidleg kladd til denne bloggposten tok eg med heile presentasjonen hans av songteksten og slikt som skjedde under opptaka, saman med nokre kommentarar for eiga rekning, men dette vart rett og slett for mykje. Det kan likevel nemnast at noko av teksten alluderer til andre songar (og eit par band). Medan opningsorda «O alack» var inspirerte av William Shakespeare sånn generelt (og ikkje alluderer til ein song), så viste «Games are played in thousand homes» til songen «Games» av gruppa New Kids on the Block, og sjølvsagt til «i de tusen hjem» i ein songtekst av Bjørnson. «Beds are burning midnight oil» burde vere sjølvforklarande, medan «Hills and mountains by the sea» er «Millom bakkar og berg utmed havet». Det finst nokre referansar til.

Eg har elles ei lita tilståing å kome med. «English e et fattig språk, det. / Ryggjej verte sabla låke» er forståeleg for norskspråklege, og vert sunge på sunnmørsk, nærare sagt ein varietet av Herøy-dialekten som finst på granneøyane. Men vi ville ikkje servere direkte bannskap, så derfor valde vi ordet «sabla» i staden for «jævla» eller liknande. Tilståinga er at eg på eitt eller anna vis «gløymde» å nemne for Gard og Hans Arild at ordet «sabla» kjem historisk av ordet «Satan».

Fill the Streets

Både Gard og eg byrja å skrive dikt medan vi gjekk på vidaregåande, han nokre få år etter meg. Men medan eg skreiv med versemål og rim på den tida, brukte Gard fri rytme og ikkje rim.

Gards dikt «Fill the Streets» er eit eksperimentelt dikt, framført her med piano i bakgrunnen. Gard har notert ein stad at han skreiv dette diktet før 1. januar 1992. Vi to tok opp den siste scena, den med stearinlyset, på rommet mitt eit år seinare, nyårsaftan 1992, og vi redigerte videoen ferdig neste dag, 1. januar 1993.

Eg veit dette ikkje berre fordi eg hugsar det (og eg hugsar det), men også fordi dette er ein av dei aller siste videoane i O.U.C.H. Home Vid’ III. Og i eit sanntidsbrev som vi skreiv saman i dei tidlege timane den 2. januar 1993, fortel Gard i innleiinga: «I take my computer to the kitchen after having completed O.U.C.H. home-vid’ III».

I videoen «Fill the Streets» les Gard sitt eige dikt, og det er også han som speler piano.

Gard har ikkje vilja fortelje så mykje om si eiga tolking av diktet. Han ynskte at publikum skulle få oppleve det på sine eigne premissar. Eg vil respektere dette, og seier då heller ikkje korleis eg sjølv les diktet. Men eg trur dei fleste vil sjå det som ein slags klagesong eller elegi. Då han døydde, kom eg stendig tilbake til verselina «They die so young».

Dette poetiske verket var den fyrste videoen Gard lasta opp til YouTube. Det skjedde på fødselsdagen hans i 2006, for elleve år sidan i dag.

Dei to videoane i denne bloggposten viser dei kunstnariske ytterpunkta i Gards liv: den humoristiske og leikne enden av skalaen, og dei alvorlege, djupe, abstrakte ideane som aldri kan uttrykkjast eksplisitt.

Vi saknar deg, Gard. Spelelista di har teke slutt, men eg skal fortelje om deg så lenge eg lever. Eg saknar deg, lisjebror.

 
– – –
 

In English: An epilogue to the playlist

(I have written the English version of the epilogue because Gard had many friends around the globe, not least in Canada and the US, where he lived for some years. English is not my native language, and in addition, some of the nuances will inevitably be lost.)

Today is my brother Gard’s birthday. He would have turned 44.

Gard was conscious about the values of being tolerant and accepting towards others. As early as 1992, he stated (though he did so in a more humorous way) that this is one of the signs of being a true human.

One almost surprising side of his early philosophy concerned the ability to have a wide and tolerant taste of music. Certainly, this was among the things he mentioned in 1992, in part as a joke, in part seriously. Whether it was deliberate or not, the music video playlist on his website mirrors this attitude. Every Saturday, and on some other selected days, Gard presented us with a new music video from somewhere on the planet: pop, rock, folk, whatever the genre or style. Each new video was announced on Twitter, and the tweet was also posted to Facebook.

One year ago today, only a few days after he died, he surprised us with a new video, which was also announced on Twitter and Facebook, and so we discovered that he had automated the process.

In November of 2016, his playlist was still automatically updated, but the announcements on Twitter and Facebook had stopped. And on 4 February 2017, also his playlist came to an end. The last video was “Arrival” by Joe Taranto. (“Arrival”, what an appropriate choice. His nephew, my son, arrived to this world only a few days earlier.)

As an epilogue to his playlist, I want to present two videos where Gard himself was involved, and which he himself has uploaded to YouTube.

The first video is a huge laugh performed by himself, me and a friend. The second video is an abstract elegy written and performed by Gard. They are both in English, and were included in our three hour long “O.U.C.H. Home Vid’ III” from 1993, which had the two Dutchmen Stefan and Richard from ST News as intended audience.

Vi Ar Nårvikjens

The two of us and Hans Arild Runde recorded this music video in 1991. A few years later it was actually broadcast on national television in Norway, although with the wrist-cutting clips censored (instead of replacing the clips, we asked that they simply black them out and write “sensurert”, i.e. ‘censored’, on the screen). The music was composed and the instruments played by Hans Arild, while all three of us wrote the lyrics, song it, and edited the video.

Many years have passed since then, so for those who are not able to recognise who is who: Gard is the youngest member of the group (almost 18 at the time), I am the one with a beard (21 years old), and the third one is Hans Arild (19 years old).

For the lyrics, we used a terrible form of English, in part Norwenglish and Norwegian. The reason was that we wanted to mimic the “oh I need to sing in English” attitude of non-native speakers of English. The video in general tries to poke fun at the commercial characteristics and low artistic quality of some of the music videos broadcast on MTV. (Young people may be surprised to learn that MTV actually aired music at the time.) The boundary between parody, admiration and critisism is unstable throughout our video.

The title too mirrors our parodic approach. “Vi ar nårvikjens” is pronounced [ˈviː ˌɑːr nɔr⁠ˈviːtʃɛns] (vee are norveechens), which is how people from our district would pronounce “We are Norwegians” if we add an extra dash of Norwegian accent to it.

Gard once made a presentation of the video in English, and published it on a website that is no longer online. His presentation started like this:

To make this music video, we spent about five weeks of summer vacation making three hours of raw footage (and a lot of other videos) and some really long nights editing. The editing equipment consisted of a VCR and a video camera. The VCR was able to record the sound track and the picture separately. However, it was very painful to synchronize the picture for lip sync.

Credits:
Hans Arild Runde: Composing song, playing all instruments (keyboard plus computer)
Gard E Abrahamsen: Video editing, computer graphics
Jardar E Abrahamsen: Rhyme, rhythm and basic insanity
All three: Lyrics, vocals, direction, camera

In an early draft of this blog post I included his entire presentation of the lyrics and things that happened while we recorded the song, with a few comments of my own, but this was truly too much. It can be mentioned, though, that some of the lyrics refers to other songs (and a couple of bands). While the opening words “O alack” were inspired by William Shakespeare in general (and do not refer to a song), “Games are played in thousand homes” refers to the song “Games” by New Kids on the Block, and “i de tusen hjem” (in the thousand homes) of the Norwegian national anthem. “Beds are burning midnight oil” should be self-explanatory, while “Hills and mountains by the sea” is understandable only to Norwegians (Millom bakkar og berg utmed havet). There are also a few other references.

I also have a small confession to make. “English e et fattig språk, det. / Ryggjej verte sabla låke” translates as ‘English is a poor language. / The back begins to hurt a lot’. This is in our local dialect of Norwegian, or rather in a variety of our dialect spoken on the neighbouring islands. We didn’t want to be too explicit in our swearing, though, so we chose “sabla” (extremely) instead of words like “jævla” (bloody; literally: devilishly) or similar. My confession is: I somehow “forgot” to mention to Gard and Hans Arild that the etymology of “sabla” is actually “Satan”.

Fill the Streets

Both Gard and I started writing poems while in high school, I first, then he a few years later. But while I wrote with metre and rhyme at the time, Gard used free verse and no rhymes.

Gard’s poem “Fill the Streets” is an experimental poem, performed here with a piano in the background. Gard has noted somewhere that he wrote the poem before 1 January 1992. The two of us recorded the final scene, the one with the candle, in my room one year later, on New Year’s Eve in 1992, and we finished editing the video the next day, 1 January 1993.

I know this not only because I remember (and I do remember), but also because this is one of the very last videos of O.U.C.H. Home Vid’ III. And in a real-time letter that the two of us wrote during the early hours of 2 January 1993, Gard states in the introduction: “I take my computer to the kitchen after having completed O.U.C.H. home-vid’ III”.

In the video “Fill the Streets”, Gard is reading his own poem, and he is also the one playing the piano.

Gard has been reluctant to give any details on his own interpretation of the poem, as he wanted people to experience it on their own terms. I will respect this and won’t say how I read the poem; I still believe most of us will see it as some kind of lament or elegy. When he died, I kept thinking of the line “They die so young”.

This piece of poetry was the first video that Gard ever uploaded to YouTube. He did so on his birthday in 2006, eleven years ago today.

The two videos in this blogpost demonstrate the artistic extremes of Gard’s life: the humorous and playful end of the scale, and the serious, profound, abstract ideas that can never be expressed explicitly.

We miss you, Gard. Your playlist has come to an end, but I will keep telling your story for as long as I live. I miss you, little brother.

Read Full Post »

13. august

rose

Biletet er frå grava hans tidlegare i sommar.
The photo is from his grave earlier this summer.

Read Full Post »

Sorg

(An English translation is given below. Click here.)

Eg skal ikkje seie så mykje kløktig og liksom-reflektert her. Det har eg ikkje behov for. Eg har behov for det motsette, å ha lov til å fortelje at nei, det går ikkje så heilt bra. Og at det skal få lov til ikkje å gå så heilt bra. Dermed vert denne bloggposten så personleg at han kan tippe over i det private. For dette er spørsmål eg har fått av og til i det siste: «Går det bra?» eller «Korleis går det?» Nokre av dei spør kanskje fordi dei kjenner svaret og orkar å høyre det endå ein gong: Sjølvsagt går det ikkje bra, og det skal det heller ikkje gjere. Ikkje eintydig bra, i alle fall.

Eg miste bror min for ti veker sidan. Heilt plutseleg. Han som alltid har vore der, sidan eg var tre, og som skulle vere der til vi vart gamle. Eg var så stor at eg hugsar at mor vår var gravid. Eg hugsar framleis det lukkelege andletet hennar då eg tok henne på magen for å kjenne barnet der inne sparke. Eg hugsar at han vart fødd og fekk namn. Og samstundes var eg så liten at vi fekk vekse opp saman. Han utgjer 43 år av livet mitt, sjølv er eg 46. Det var ingen eg kunne stole på slik som eg stolte på han. Vi kjende kvarandre slik som berre to brør i tosam oppvekst kan kjenne kvarandre.

No er eg åleine om å representere den fellesskapen som var oss to. Dette gjeld både leiken og det kjekke vi hadde saman heilt opp i vaksen alder, det gjeld livet i baksetet på ferieturane som små, samtalane vi hadde til langt på natt som ungdommar, og det gjeld det stygge som vi til dels fekk oppleve kvar på vår kant, og til dels i fellesskap. Vi vart utforma saman med kvarandre i den same støypeskeia. Då eg miste bror min, miste eg halve livet og halve hjartet mitt, halve fortida mi, halve notida og halve framtida mi. Eg miste halve meg og heile han.

Den fyrste tida kom gråten i krampar som ikkje kunne styrast. Gjerne på kjøkengolvet. Store, vaksne mannen. Det var berre å leggje seg ned. Puste kunne eg ikkje, krampane styrte alt. Etter kvart kom gråten anten så venta eller så kontrollert at eg i det minste kunne få meg ut til senga. Ikkje at det hindra akutt krampegråt og gauling i passasjersetet som heldt på å skremme sjåføren ut i grøfta. Og ikkje at det hindrar plutseleg skjelvegråt kvar som helst og som overrumplar også meg. Det er ikkje så mykje vakkert, sivilisert og ærverdig over dette. Det skal det heller ikkje vere.

Kvar syrgjer på sin måte. For meg var det avgjerande å få møte bror min, å få vere nær han med syskenkjærleik også i den tilstanden. Og med tårer og snòr, og mange ord som berre kona mi og ho med teieplikt var vitne til. Og bilete. Bilete av oss to saman med han i kapellet. Av han og meg. Og seinare av storebrors rå, ufiltrerte fortviling ved grava. Men også bilete frå tidlegare, frå livet, av han og familien, eller av oss to saman, medan vi feira jol eller nyttår, eller ved andre høve. Videosnuttar. Lydopptak med stemma hans. Eit dikt han skreiv som tenåring og som eg hugsar at han skreiv. Eit måleri han gav oss, så fullt av kjærleik og omtanke. Alt er med på å gjere det verkeleg. Det er vondt å leggje han att utandørs nede i jorda, men han er i alle fall saman med våre kjære.

Gards grav

Gard kviler i høgre delen av grava til beste- og oldeforeldra våre på Eggesbø-sida av familien. Den opphavlege gravsteinen står til venstre for den mellombelse krossen på biletet.

Sorga kjem i bylgjer, langsame eller brå, og bårene er ulikt høge og ulikt djupe. Dagane er ulike, og timane er ulike. Skuldkjensle? Eg er storebroren hans, eg skulle ha passa på han! Sjølvsagt er dette irrasjonelt, sjølvsagt kunne eg ikkje sitje ved senga til ein vaksen, gift familiefar 360 km unna i tilfelle noko svikta i kroppen hans. (Men eg kunne gjort slik eller slik.) Og overlevingsskuld som eldstemann med mindre familie? Eg har vel fått smake på dei fleste normale sorgreaksjonar, også slikt som ein sjeldan snakkar høgt om, og mykje som eg ikkje nemner her. Gråt er berre den mest synlege reaksjonen.

Det har gått litt meir enn to månader. Den mest akutte delen av sjokket er over. Eg byrja å få i meg litt mat igjen etter berre eit par veker. I det siste har eg av og til klart å utøve nokre vanlege heimeaktivitetar frå kvardagslivet. Gråten kjem som oftast meir varsamt enn før. Men elles er to månader å rekne som kort tid. Sorga har berre så vidt teke til.

Gråt er god medisin. Dei dagane eg ikkje har tid til å gråte, er dei tyngste, når jobben eller andre plikter kjem i vegen. Gråten kjem lettast på dei dagane eg klarer å fatte kva som har skjett. Og gråten hjelper meg med å flette det eg veit, saman med det eg føler, og saman med resten av det som skjer i livet, for der skjer det også slikt som er fint og som har stor glede i seg. Å ha det bra eller ikkje bra er ikkje ein eigenskap som ein plasserer på ein eindimensjonal skala. I gleda ligg også sorga og saknet etter han som skulle ta del i gleda. Som medisin og for samanflettinga si skuld vil eg gjerne halde fram med å gråte så lenge eg treng det. Om gråten er ei roleg tåre i sofaen, eller om han kjem med skjelvepust på senga, er ikkje så viktig. Sorguttrykket endrar seg naturleg med tida.

Og kvifor skriv eg denne bloggposten? Det er av den grunnen som eg nemnde i det fyrste avsnittet. Det finst eit press her i verda for å vere lukkeleg og sterk. Men eg vil ikkje låst som om alt er i orden berre fordi det har gått nokre veker. Eg vil ikkje blenkje med nypussa fasade og seie at det ordnar seg. Og eg vil ikkje nedtone eller skamme meg over at sorga mi er så kraftig, for ein bror har all rett til å syrgje, og til å syrgje tungt. Å lære seg å leve med sorg tek tid, sorg er alt anna enn vakkert, og eg veit at saknet vil vare til dess mi tid er komen og vi skal møtast igjen.

Eksterne nettsider om sysken som syrgjer:
Christina Hibbert: Siblings & Grief: 10 Things Everyone Should Know
P. Gill White, The Sibling Connection: Loss of an Adult Sibling
Wikipedia: Grief. Death of a sibling.

Eg gret då eg las dette essayet av Lynn Shattuck, fordi eg kjende meg igjen i så mykje (ikkje alt, men mykje): The Loss of a Lifetime: When an Adult Brother or Sister Dies. Ho har også ein lesverdig blogg.

– – –

In English: Grief

(This is a translation of the original text in Norwegian. I have made it for our friends who don’t understand the original language. Some of the stylistic and semantic nuances from the Norwegian text will be lost. English is also not my native language.)

I won’t write many clever or seemingly thoughtful words here. That is not what I need to do. I need to do the opposite thing, I need to be allowed to tell that, no, I am not all that fine. And that I am allowed to be not all that fine. As such, this post will be so personal that the contents may cross the boundary between personal and private. For these are questions I have heard now and then lately: ‘Are you fine?’ or ‘How are you?’ (In Norwegian, both of these would be equivalents of ‘how do you do’: an honest answer is not required.) Perhaps some of them ask because they know the answer and are willing to hear it once again: Of course I am not fine, and I should not be expected to be fine either. At least not unambiguously so.

I lost my brother ten weeks ago, all of a sudden. I lost the one who has always been there since I was three, and who was supposed to be there until we got old. I was big enough to remember even today that our mother was pregnant. I can still remember her happy face as I touched her belly to feel the baby kick inside her. I remember that he was born and was given a name. And at the same time I was young enough for the two of us to grow up together. He constitutes 43 years of my life, and I am 46 years old. There was noone I could trust the way I trusted him. We knew each other like only two brothers who grew up together can know each other.

Now I am the sole representative for the unity that was the two of us. This applies to our playing and having fun even into adulthood, it applies to life in the back seat during the holidays when we were small, our conversations late at night as adolescents and young adults, and it applies to the mean things that we experienced in part separately and in part together. We were formed together with each other in the same mould. When I lost my brother, I lost half of my life and half of my heart, half of my past, half of my present and half of my future. I lost half of me and all of him.

At first, my crying was spasmic. It might happen on the kitchen floor. Me, a grown-up man. There was no other way, I simply had to lie down. I could not breathe, the spasms controlled it all. At a later stage, my tears were either so expected or so controlled that I could at least make it to my bed. This did not prevent acute spasmic crying in the car, almost scaring the driver off the road. And it does not prevent the sudden crying that may occur anywhere, catching even me off guard. Nothing of this is beautiful, civilised or dignified. It is also not supposed to be.

Everyone grieves in their own way. To me it was of huge importance to meet my brother, to be close to him with brotherly love even now. With tears and snot, and with many words that only my wife and the undertaker witnessed. And photos. Photos of the two of us together with him in the chapel. Of him and me. And later of his big brother’s raw, unfiltered despair at his grave. But also photos from earlier, from life, of him and the rest of the family, or of the two of us, celebrating Christmas or new year, or at other occasions. Video clips. Sound recordings of his voice. A poem that he wrote as a teenager — I can remember that he wrote it. A painting that he gave us, with love and thoughtfulness. It all helps to make it real. It hurts to leave him outdoors, in the ground, but he is together with others that we love.

Gard’s grave

Gard rests in the rightmost part of the grave of our grandparents and great-grandparents of the Eggesbø branch of the family. The original headstone is to the left of the temporary cross.

My grief hits me in waves, slow or sudden, and the waves vary in height and depth. The days vary, and the hours vary. Guilt? I am his big brother, I should have looked after him! These are of course irrational thoughts. Of course I could not sit at the bed of an adult, married father 360 kilometers away in case something failed somewhere in his body. (But I could have done this or that.) And survivor guilt, being the older one with a smaller family? I soon got acquainted with most of the normal reactions of grief and loss, also those that one does not commonly talk about, and many that I do not mention here. Crying is just the most visible reaction.

A little more than two months have passed. The most acute part of the shock is over. I started eating somewhat more normally after just a couple of weeks. Lately I have at times been able to perform some common home activities from everyday life. Most often, my crying is more careful than before. But a period of two months is still a very short amount of time. My grief has just barely started.

Crying has a therapeutic effect. The days when I don’t have the time to cry, are the hardest ones, when work or other duties demand too much attention. It is the easiest to cry on the days when I manage to comprehend what has happened. Crying helps me to intertwine what I know with what I feel, and with everything else in life, because in life there are also great joys. Being fine or not is not measured on a one-dimensional scale. Along with joy there is also the loss and sorrow for him who should have taken part in that joy. For the therapy and the intertwining function I will keep allowing myself to cry for as long as I need to. It is not so important if this is a silent tear in the sofa or a trembling weep lying down. The expressions of grief change naturally over time.

And why do I write this blog post? I do it for the reason that I mentioned at the top. People are expected to be happy and strong. But I will not pretend that everything is all right just because a few weeks have passed. I will not sparkle with a polished façade and state that it will be OK. And I will not tone down or be ashamed of the fact that my grief is profound, for a brother has the right to mourn, and to do so heavily. Learning to live with grief takes time, grief is all but beautiful, and I know that I will miss him until we meet again.

External web pages on sibling grief:
Christina Hibbert: Siblings & Grief: 10 Things Everyone Should Know
P. Gill White, The Sibling Connection: Loss of an Adult Sibling
Wikipedia: Grief. Death of a sibling.

I cried when I read this essay by Lynn Shattuck, because I recognised so much of it (much, not everything) from my own situation: The Loss of a Lifetime: When an Adult Brother or Sister Dies. She also has a blog that is worth reading.

Read Full Post »

Bror min

No er det tysdag 16. august 2016. Dagane sidan laurdag har vore uverkelege, og livet og verda kjem aldri til å kome heilt i orden igjen. Ikkje for meg, kona mi og foreldra mine, ikkje for svigerinna mi, og ikkje for dei fire små nevøane mine.

Den snille, gode bror min, Gard Abrahamsen Tuur-Eggesbø, døydde uventa natt til laurdag, nokre dagar før han ville fylt 43 år.

Eg er så glad for at vi byrja å klemme kvarandre, og for at vi begge visste kor glade vi var i kvarandre. Snille, gode, nydelege, rettvise, hjartevarme, omtenksame, samvitsfulle lisjebroren min, det var ikkje slik det skulle gå.

Jardar og Gard

– – –

A rough translation, added on 8 October 2016: My brother

It is now Tuesday 16 August 2016. The days since Saturday have been unreal, and life and the world will never completely settle again. Not for me, my wife or my parents, not for my sister-in-law, and not for my four young nephews.

My good, kind brother, Gard Abrahamsen Tuur-Eggesbø, died unexpectedly on Saturday morning, a few days before his 43rd birthday.

I am so glad that we started hugging each other, and that both of us knew how much we loved each other. My kind, good, marvellous, just, big-hearted, caring, considerate little brother, this is not how it was supposed to be.

Read Full Post »

Dette er den tredje og så langt siste planlagde bloggposten i miniserien om Tryg Forsikring si rolle i det som skjedde etter brannen. Vår kontakt med dei har primært gått via den lokale prosjektleiinga, som har vore direkte engasjert av Tryg, og som har representert dei. For meir bakgrunn sjå starten på den fyrste av desse tre bloggpostane.

Bakgrunn

Tryg Forsikring hadde forsikra bygningsmassen i Risvollan Borettslag, og finansierte reparasjonane etter brannen. For oss finansierte dei også bortebuinga og kjøkenet som måtte erstattast.

Arbeidet med kjøkengolvet er omtalt relativt detaljert i bloggposten Støv kan ikkje flyge oppover frå november 2015. Les gjerne den bloggposten fyrst, eller skum gjennom bilettekstane.

Etter at eg skreiv den bloggposten, vart eg oppringd frå sentralt hald i forsikringsselskapet. Det skal eg fortelje om seinare i bloggposten.

Bakgrunnen kort oppsummert: Golvleggjarane frå Sverresborg Malerservice fjerna ikkje golvlistene før dei fjerna det gamle golvbelegget, før dei avretta golvet, eller før dei la det nye golvbelegget. Dermed har kjøkenet no groper langs veggene, golvlister som er delvis nedstøypte i golvet, og eit påflikka krater. Det vart også mykje sprut og søl som berre delvis er ordna etterpå.

Sverresborg Malerservice har forklart at dei valde denne arbeidsmåten nettopp fordi det var ei forsikringssak. I forsikringssaker fjernar dei ikkje golvlistene, fordi slikt kan medføre skade på tapet som går bak lista, og det tok dei ikkje sjansen på. (Og dessutan trong dei snikkar og elektrikar sa dei. Fagfolk fortel at dette er feil.) I staden for å ta sjansen på å kanskje skade gammal tapet ville dei heller lage eit splitter nytt golv med gropdanning langs veggene der elektrisk kabel og gamle golvlister vart delvis nedstøypte (før noko av dette måtte fjernast igjen).

Korleis forsikringsselskapet forheldt seg

Eg har allereie nemnt at forsikringsselskapet var Tryg. Forsikringsselskapet er relevant her av fleire grunnar. Den fyrste er sjølvsagt at Tryg var overordna oppdragsgjevar:

For ved forsikringssaker har Sverresborg Malerservice altså ein uttalt politikk som i praksis kan medføre at ting ikkje skal tilbakeførast til det som svarer til tilstanden før skade. Dei ville ikkje eingong gje oss sjansen til å ta stilling til kva som var viktigast for oss: å unngå groper og nedstøypte golvlister i det splitter nye golvet, eller å heilgardere seg mot hypotetisk skade på gammal tapet.

Dette fekk vi ikkje ta stilling til fordi dei meinte at vi ikkje var relevant part i saka. Oppdragsgjevaren deira var nemleg ikkje vi, men entreprenøren Norgeshus Fredheim & Paulsby (vi har generelt eit godt inntrykk av dei), som i sin tur var engasjert av Tryg Forsikring. På synfaringa 14. august 2015 understreka forsikringsselskapet at dei ikke vil leggje seg opp i arbeidet. Det ville forresten heller ikkje oppdragsgjevaren.

Tryg understreka også at vi dessutan ikkje hadde noko anna val enn å la golvleggjarane reparere på sin eigen måte no. Litt meir om dette under.

List og kabel

For å heilgardere seg mot hypotetisk tapetskade støypte Sverresborg Malerservice botnen av denne og andre vegglister ned i avrettingsmassen og la golvbelegget rundt. Kabel med same lagnad.

Som eg fortalde om i ein annan bloggpost her om dagen, hadde vi fått bestilt ny kjøkeninnreiing som stod på lager på den tida. Den nye kjøkeninnreiinga er, med unntak av eit par mindre tilpassingar til dagens vareutval, funksjonelt og inndelingsmessig identisk med den som gjekk tapt. Av utsjånad er dei òg nokså like, men materialtypen frå den gamle finst ikkje lenger på marknaden. Vi hadde fyrst eit etter måten billig kjøken på handa, men Tryg påla oss å bruke ein annan og noko dyrare leverandør, som forklart i den nemnde bloggposten.

Så kom altså datoen for synfaringa, vi hadde reklamert på kjøkengolvet m.a. på grunn av problema som gropene ville medføre i framtida, og forsikringsselskapet gav no klar beskjed om to ting: For det fyrste skulle vi få ein frist på å avgjere om vi gjekk med på at Sverresborg Malerservice reparerte på sin måte fyrst utan å fjerne gropene. For det andre hadde Sverresborg Malerservice krav på å reparere på sin måte fyrst utan å fjerne gropene. Derfor gav vi like etter synfaringa sjølvsagt tilbakemelding om at ja, då må dei få lov til å prøve sin måte fyrst. Vi hadde jo ikkje noko val.

På synfaringa stilte også forsikringsselskapet seg negativt til at vi i det heile teke skulle reklamere på kjøkengolvet. Grunngjevinga: Vi hadde jo fått ei relativt dyr kjøkeninnreiing. Vi prøvde å nemne at dette var etter pålegg frå Tryg, og at den gamle materialtypen ikkje kunne skaffast lenger, men eg trur ikkje at dette nådde gjennom, for stemninga var allereie meir enn amper.

Målarfirmaet

Når eg nemner Tryg og Norgeshus Fredheim & Paulsby, er det også ryddigast å nemne, som eg allereie har gjort, at golvleggjarane kom frå Sverresborg Malerservice. Etter eiga eksplisitte utsegn vel det firmaet andre arbeidsmåtar i forsikringssaker enn elles. I vårt tilfelle vart det altså groper og nedstøypte gamle golvlister i splitter nytt golv for å unngå hypotetisk tapetskade, utan å la eigaren få høve til å ta stilling til det eller betale seg opp.

Det må nemnast her at vi også har høyrt visse godord om kompetansen deira frå fagfolk som har lengre røynsle med dei. Vi har dessutan heilt konkret sett med eigne auge kor fint og flatt golvet vårt vart, og særleg den eine golvleggjaren var veldig dyktig m.a. med tilskjeringa langs ein bogevegg. I ein tidlegare bloggpost har eg også nemnt at vi opplevde dei som profesjonelle. Det er såleis mangt som indikerer at det vi opplevde av handverk og rare påstandar, ikkje berre var ein lang serie med arbeidsuhell, for så inkompetente er dei rett og slett ikkje.

Sverresborg Malerservice si eiga forklaring på arbeidet, med Trygs representant nikkande til stades, er som nemnt at dette var ei forsikringssak, og då «bruker vi å gjere det sånn». At Sverresborg Malerservice, som dei einaste handverkarane i heimen vår på desse ti månadene, ikkje såg på dei som bur og eig på staden som relevante (alle andre tok oss med på råd), vart samstundes grunngjeve med at dei hadde fått oppdraget via Trygs entreprenør (Norgeshus Fredheim & Paulsby), ikkje frå oss utanforståande. Vi tviler ikkje på at Sverresborg Malerservice snakkar sant om akkurat dette.

Burettslaget

Då vi snakka med burettslaget før reklamasjonssynfaringa, var den eine kommentaren at golvet skal jo helst tilbakeførast til slik det var før skaden oppstod, sjølv om folk har ulike løysingar omkring.

Burettslaget, som var Trygs kunde, var representert på synfaringa. Spørsmålet då var i og for seg aldri korleis golvet var lagt hjå oss før skaden (det visste jo alle), men burettslaget fekk spørsmål om korleis golv har vorte lagde elles i burettslaget. Svaret var at somme har gjort det sånn, og andre har gjort det sånn. Og det var det.

Blokkert golv

Blokkert kjøkengolvDen 24. august kom den nye kjøkeninnreiinga. Dette skjedde utan å snakke med oss, vi fekk berre ein e-post frå kjøkenleverandøren om at arbeidet no var i gang. Dermed vart kjøkeninnreiinga montert på eit golv som vi hadde reklamert på. Dette skjedde før utbetringsarbeidet hadde kome i gang, og det var ikkje før vi peikte på dei manglande utbetringane at noko skjedde — uvisst om det var nokon samanheng.

Men no var jo delar av dei lovde utbetringane effektivt blokkerte, og ikkje minst hadde det vorte praktisk umogeleg å utbetre golvet på den måten som vi opphavleg hadde bede om: leggje golvet på skikkeleg vis. Ein del av det som Sverresborg Malerservice hadde lovt å fikse etter reklamasjonen, fiksa dei aldri, sjølv om det ville vere mogeleg også med kjøkeninnreiing på plass. Og golvet har framleis groper, men no med silikon langs kantane.

På synfaringa 14. august hadde det vorte avtalt at når Sverresborg Malerservice er ferdige med reparasjonane sine, skulle vi få lov til å vurdere resultatet. Men kva skulle føremålet vere, kan ein spørje, for no hadde jo alt vorte blokkert. Vi sa ifrå til Trygs prosjektleiing, entreprenøren og kjøkenleverandøren same dag, den 24. august, om at det som skjedde no, var problematisk, sidan reparasjonsarbeidet enno ikkje var utført. Vi høyrde aldri noko tilbake frå Tryg eller deira folk.

Og nei, vi er heller ikkje nøgde med reparasjonane. Men no hadde vi stanga hovudet i veggen hjå Tryg så mange gonger (og dette var jamvel før flytteprosessen), og saka hadde vakse seg så stor, at når dette kom attpå, følte vi oss rådville. Det å lage ei oversikt over det som hadde skjedd, måtte rett og slett få forrang, og dermed kom bloggposten Støv kan ikkje flyge oppover i november.

Korleis kunne det skje at kjøkeninnreiinga landa på golvet på denne måten? Jau, det var nokre som hadde hatt «ein dialog», som dei sa. Dermed hadde entreprenøren låst inn kjøkenmontøren med ein nøkkel som vi hadde lånt dei for å låse inn han som skulle utbetre golvet, og seg sjølve når dei skulle ordne vindaugskarmar og listverk der.

Utviklinga etterpå: kontakt med Tryg

Fram til november 2015 gjekk kontakten med Tryg via prosjektleiinga lokalt, jf. innleiinga i den fyrste bloggposten i denne miniserien. Der fortalde eg òg at eg har venta med desse siste bloggpostane fordi vi har følt oss avhengige av velvilje frå Tryg, og fordi vi også — no den seinare perioden — har hatt ein dialog med dei. Den dialogen har vi hatt med Tryg sentralt. Men etter kvart fekk vi oppdage at denne dialogen må ha vore ei overtolking frå vår side. Her kjem historia om korleis kontakten har vore med Tryg sentralt:

Etter at eg blogga om kjøkenarbeidet i Støv kan ikkje flyge oppover, sende eg lenkja til Tryg Forsikring via kontaktskjemaet på nettsidene deira saman med ei kort melding:

Dette skjemaet ber meg markere om eg er privat- eller bedriftskunde. Eg er ikkje nokon av delane i denne samanhengen, men har likevel fått merke kva det går ut på å vere forsikra i Tryg. […] Kan Tryg fortelje oss korleis dei stiller seg, og kva dei vil tilrå som løysing?

Det er viktig å presisere her at meldinga gjekk til Tryg fordi Sverresborg Malerservice er underleverandøren til Norgeshus Fredheim & Paulsby, som igjen er Trygs leverandør. Trygs prosjektleiing hadde sagt på synfaringa i august at ved reklamasjon er det Tryg sentralt som må ta stilling til kva som skal skje. At vi då ikkje gjekk via prosjektleiinga etter alt vi hadde opplevd der, seier seg kanskje sjølv.

Det kom fort svar frå Trygs kundesørvis med takk for god lesnad, og ei vekes tid etterpå, fredag 20. november 2015, kom den fyrste telefonen frå sentralt hald i forsikringsselskapet. Med «sentralt hald» meiner eg eit stykke oppe i hierarkiet på nasjonalt plan. Han ringde for å seie ifrå om at han skal sjå på saka og kjem tilbake måndag.

Måndag 23. november ringde Tryg igjen. Denne gongen var det ein annan langt oppe i hierarkiet. Han hadde lese bloggposten, og «det ser ikkje pent ut». Så dette ville dei ordne opp i, slik at vi kunne få oppleve ei hyggjelegare side ved Tryg enn vi hadde opplevt hittil.

Eg fortalde at eg skulle ut på jobbreise frå neste ettermiddag av og ut veka. Vi var dessutan slitne, og var enno ikkje heilt installerte. Men det var ein utruleg hyggjeleg samtale, og ting såg ut til å skulle ordne seg. Endeleg var kommunikasjonsproblema over. Det som skulle til, var å ta kontakt med Tryg sentralt.

No skjedde ting fort. Allereie neste dag, 24. november, kom det ein e-post frå forsikringsselskapet om å sende inn saka på nytt, men no med skadenummer:

Vennligst send inn på nytt med skadenr slik at vi kan finne saken.
Dersom ny skade ring oss på 04040 eller meld den på tryg.no slik at vi får den info vi trenger. Vi har ikke kapasitet til å ta vare på/følge opp mailen til du kommer tilbake så denne mail slettes.

Sidan saka skulle sendast inn på nytt, og ikkje berre supplerast, svarte vi neste dag via kontaktskjemaet på nettsidene deira, og la ved det som vi med visse atterhald mistenkte kunne vere skadenummeret:

[…] det gjeld altså bloggposten min om det nye kjøkengolvet (https://jardar.wordpress.com/2015/11/10/stov-kan-ikkje-flyge-oppover/), og spørsmålet om kva Tryg vil tilrå.

Dette takka dei for, og kvitterte med at saka no var oversend til skadeavdelinga, som ville ta kontakt. Vi fekk samstundes beskjed om å ta direkte kontakt med skadeavdelinga ved spørsmål.

Så vart det stilt. Den 2. desember fekk vi svar frå anna hald om det tidlegare innsende kravet om å få dekt utlegga i samband med sementstøvfadesen og den omskiftelege flytteprosessen, altså den refusjonen som er omtalt i førre bloggpost. Men elles var det stilt.

Vi prøver på nytt

Tre månader seinare hadde Trygs skadeavdeling enno ikkje teke kontakt. Den 25. februar 2016 kontakta vi derfor skadeavdelinga på den e-postadressa vi hadde fått opplyst 25. november, og la ved tidlegare korrespondanse med mistenkt mogeleg skadenummer og alt:

Jamfør dei tre siterte meldingsutvekslingane under (den eldste er nedst). Har det skjedd noko meir i denne saka? Eg har ikkje høyrt noko meir etter at eg vart beden om å sende saka inn på nytt 24. november og fekk kvittering på dette 25. november.

Vi fekk dette svaret:

send inn på nytt med skadenr

Som sagt, så gjort. Men ettersom vi allereie hadde gjort dette via e-posten dagen før, var spørsmålet også, ja rett og slett: Skulle vi sende inn på nytt via e-post eller via kontaktskjemaet?

Det vart stilt. Ei veke seinare, den 3. mars, tok vi kontakt med den eine av dei to som hadde ringt i november. Visste han kvar saka var i systemet? Svaret kom neste dag: Han hadde no spurt seg føre, og fått opplyst frå internt hald at vi allereie hadde fått utbetalt eit beløp i desember, har vi fleire krav mot Tryg?

Det trongst vel berre ei påminning om kva saka handla om. Vi svarte at den utbetalinga «handlar om utlegg i samband med flytting, vask m.m.», medan herverande sak gjeld den bloggposten frå november: Spørsmålet er korleis Tryg stiller seg og kva dei vil tilrå i samband med at Sverresborg Malerservice utførte arbeidet på denne måten fordi det var forsikringssak, og ikkje ville rekne oss som relevant part fordi dei var engasjerte av Trygs entreprenør. Vi minte også om telefonsamtalane i november.

Etter dette har det igjen vorte stilt frå Tryg — bortsett frå at eg i samband med denne og dei to føregåande bloggpostane har bede om, og fått, ei presisering om forholdet mellom Tryg, prosjektleiinga og eit eksternt føretak.

Det spørsmålet som vi stilte for fire månader sidan, og som ligg til grunn for heile denne bloggposten, var: «Kan Tryg fortelje oss korleis dei stiller seg, og kva dei vil tilrå som løysing?» Men vårt problem er sjølvsagt at vi personleg ikkje er kundane deira. Vi har berre fått merke på kroppen, slik eg har skrive om i denne og dei to føregåande bloggpostane — og i somme tidlegare bloggpostar — korleis det er å vere omfatta av ei forsikring i Tryg, og korleis det er å ha i hus ein underleverandør av Trygs leverandør, der underleverandøren ikkje vil forhalde seg til oss. Og når vi korkje er kundar den eine eller den andre staden, så vert ein fort usynleg, det forstår vi.

– – –

Tidlegare bloggpostar relaterte til Tryg Forsikring:
Nedteljing på overtid (29.9.2015)
Vi har flytta heim (7.10.2015)
Støv kan ikkje flyge oppover (10.11.2015)

Og i denne miniserien:
Om forsikringsselskapet og då kjøkenet skulle kjøpast (24.3.2016)
Bålhopping (25.3.2016)

Tidlegare bloggpostar om brannen:
1. Då brannen kom – 2. Den andre dagen utan heim – 3. Ryddedagar – 4. Oppdateringar etter brannen – 5. På plass i eksilet – 6. Reparasjonar tek tid – 7. Nei, vi har ikkje flytta heim – 8. Nedteljing på overtid – 9. Vi har flytta heim – 10. Støv kan ikkje flyge oppover – 11. Eitt år sidan brannen – 12. Eit hjartesukk om mysteriet med framandfolk i kjellaren – 13. Om forsikringsselskapet og då kjøkenet skulle kjøpast – 14. Bålhopping

Read Full Post »

Bålhopping

Dette er den andre bloggposten i serien om rolla til forsikringsselskapet i det som skjedde etter brannen. Vår kontakt med dei har primært gått via den lokale prosjektleiinga, som har vore direkte engasjert av Tryg, og som har representert dei. For meir bakgrunn sjå starten på førre bloggpost.

Bakgrunn

Tryg Forsikring hadde forsikra bygningsmassen i Risvollan Borettslag, og finansierte reparasjonane etter brannen. For oss finansierte dei også bortebuinga og kjøkenet som måtte erstattast.

Her skal vi m.a. sjå på kva slags svar vi fekk då flyttevilkåra til Tryg vart endra etter ei lengre tid med uavklarte forhold, og vi derfor bad om opplysningar om hotellrekvisisjon. Vi skal også sjå på korleis svaret vart gjenteke to månader seinare i samband med at dei refunderte mesteparten av utgiftene ved heimflytting og etter sementstøv-fadesen. Til slutt skal vi litt innom det tidsmessige forholdet mellom heimflytting og mellombels bruksløyve på adressa.

Ei oppsummering av hovudpunkta kjem heilt til slutt.

Lat oss starte med spørsmålet: Kva er eigentleg skilnaden mellom å hoppe ned i eit bål frå fem–seks meters høgd, og å springe tjue meter bort frå bålet? Det fyrste svaret på det spørsmålet fekk vi den 2. oktober, og det oppdaterte svaret kom i desember.

Tilbake til september og oktober

Før vi ser på det oppdaterte svaret, må vi ta ein tur tilbake til september og oktober 2015. Sjå også Nedteljing på overtid (om det uavklarte før flyttinga) og Vi har flytta heim (skriven ei veke seinare). Det skader ikkje å lese dei to bloggpostane fyrst, men det viktigaste vil verte gjenteke her, saman med slikt som ikkje har vore nemnt før, og altså utviklinga i ettertid.

Vi hadde budd borte sidan 3. desember 2014, hadde sagt opp eksilhusværet, og skulle flytte heim 30. september 2015, men byggjearbeidet heime var forseinka. Ved forseinkingar utover flyttedato hadde Tryg lovt å dekkje vidare bortebuing i opptil to veker. Men ettersom dei pr. fredag 25. september ikkje ville ta høgd for at arbeidet var forseinka også onsdag 30. september, måtte vi vente til etter flyttetidspunktet med å få avklart om vi skulle flytte eller ikkje. Dette er omtalt i Nedteljing på overtid.

Det som skulle vere klart, var at «rømningsforholdene vil da være klare», som det heitte i ein e-post veka i forvegen. Konkret handla dette igjen, som omtalt også i saksdokumenta som vi har fått tilgang til seinare, om høve til å rømme ut av branncella si og horisontalt til andre seksjonar via balkongrekkja i 3. etasje. Dette var også praktisk mogeleg før brannen, og var einaste måten å få seg bort på dersom inngangsdøra like under skulle vere blokkert t.d. ved brann, altså i tilfelle der rømmingsveg trengst. (Med mindre ein skulle ha lyst til å hoppe ut vindauget på baksida med katteburet i handa og, avhengig av etasje, 3–6 meter ned til naboen under. Ein gjer det om ein må, men rømmingsveg er det ikkje.) Vi bur i 2. og 3. etasje med inngang i 2. etasje.

Då prosjektet — som venta — framleis var forseinka på flyttedato, trekte Tryg lovnaden om vidare bortebuing:

Dei endra vilkåra

Fasade

30. september 2015 (klikk for større versjon).

30. september stod vi der med kattar og koffert, og ingen balkongar. I tråd med e-posten veka i forvegen skulle dette utløyse vidare bortebuing. Men då vi tok kontakt med Trygs prosjektleiing om det gjenståande arbeidet, vart vilkåra med eitt endra til at «det er adkomst», altså at vi hadde tilgang til inngangsdøra. Vi måtte brevveksle litt, men det vart stadfesta: Dette var «uavhengi[g] av om de rekker å montere ferdig balkonger- Nødvendig adkomst skal være på plass for dere», og dette var no det nye vilkåret for å «flytte inn i dag».

Dette var berre siste episode i ei veke med ikkje-avklaring, skiftet verka tilfeldig, og kunne sjølvsagt ikkje takast seriøst, så vi flytta ikkje heim. Etter ein telefon frå burettslaget til prosjektleiinga innvilga Tryg då éi ekstra natt i eksilet (tilfeldigvis mogeleg, sidan betalt av innbuforsikringa hjå Sparebank1). Neste dag, torsdag 1. oktober, kom vår balkong som den einaste midt på rekkjehuset, og meir kom heller ikkje på den sida av helga.

Derfor spurde vi fredag 2. oktober om kven vi snakkar med for å få rekvisisjon dersom vi treng hotell (Tryg skulle jo dekkje bortebuing ved forseinkingar), men fekk ikkje svar på dette. I staden fekk vi beskjed om at vi hadde fått balkong, dermed hadde vi «rømningsmulighet ut på denne balkongen», og det var «klart for dere å flytte inn». Litt betre vilkår enn 30. september, altså.

Brennande fasadeSamstundes vart vår påpeiking av uferdig kjøken kvittert med eit «skulle det mot formodning gjenstå noe på kjøkkenet», jaja.

Så vi bad om forståing for at vi la til grunn meldinga vi hadde fått førre veke om at rømmingsforholda skulle vere klare og det dermed ville verte klart for innflytting, og spurde for skams skuld om korleis ein einsleg balkong i 3. etasje ville fungert som rømmingsveg på dette biletet frå desember. Vi fekk svar kl. 16:28:

Det er nå med ny balkong etablert en rømningsvei til dere ut [p]å balkong. Dette er i utgangspunktet slik dere hadde før det brant.

Vi tok e-posten «til etterretning», men peikte på at påstanden om tidlegare balkongar ikkje var korrekt. Før brannen var det mogeleg å hoppe over gelenderet til nabobalkongane, fordi det fanst nabobalkongar. Hopp over gelenderet no 2. oktober, og du ville lande ein heilt annan stad.

Refunderte utlegg

Dette var fredag 2. oktober etter arbeidstid, på tredje dagen etter at vi opphavleg hadde vorte kommanderte heim. Arbeidet var forseinka, vilkåra var endra, Trygs folk svarte ikkje på hotellspørsmålet, dei skreiv merkelege ting om balkongane, finansieringa av mellombels bustad frå forsikringshald var uavklart, og vi var nauta slitne etter ein ti månader lang unntakstilstand som evakuerte og ein nesten like lang periode der vi hadde prøvt å kommunisere med Trygs folk.

Så hadde dei på sparket gått tilbake på lovnaden om fungerande rømmingsveg ved innflytting og lovnaden om vidare bortebuing dersom dei ikkje rakk fristen. Samstundes var det ikkje lenger praktisk haldbart, korkje for menneske eller kattar, å bu på eksiladressa, som nemnt i oktober.

Dermed enda vi opp den fredagskvelden med å kjøpe ein vindaugsbrannstige, og flytta heim neste dag. Det var ei enkel løysing. Slik kunne vi kompensere for den manglande balkongrekkja på framsida av huset og få oss ut gjennom vindauget på baksida om det skulle trengast. No på fredagskvelden og i helga var det ikkje vits i å prøve å få innkjøpet førehandsavklart. Men då vi rapporterte inn utlegga våre i november, sende vi for dokumentasjonen si skuld inn eit krav likevel:

Tryg trakk lovnaden om fungerende rømningsvei ved innflytting, og foreskrev at ved brann à la den i desember kan man rømme ut til en enslig balkong midt i røyken uten å komme seg videre. For å ivareta brannsikkerhet anskaffet vi derfor brannstige.

Den 2. desember kom svaret. Tryg ville dekkje nesten alle utgiftene, men ikkje vindaugsbrannstigen. Dette var som venta, og ein slik brannstige burde vi nok kjøpt oss uansett. Vi var dessutan nøgde med å få dekt nesten alle dei andre ekstrautgiftene med heimflyttinga og den tidlegare sementstøv-fadesen. Det einaste smått uventa var grunngjevinga. Eg tillèt meg å sitere såpass fordi meldinga ikkje var privat, men vart send som saksdokument internt i forsikringsselskapet, signert av prosjektleiinga deira for byggjearbeidet:

For punktet om dekking av kostnad til egen rømningsstige for perioden fra innflytting og til at permanent rømningsstige var montert, mener vi ikke skal refunderes.
Dette var et innkjøp dere har gjort uten nærmere avklaringer. Ved rømning i denne perioden så var den helt lik det som var tilfelle før brannskaden og lik den som i dag er for alle de øvrige rekkehus leiligheter i Risvollan BL.

Fyrst, jf. fyrste setninga: Her vert det fortalt at vi skaffa oss vindaugsbrannstige i påvente av permanent montert stige (i balkongrekkjeendane). Det er feil. Dette handla ikkje om dei framtidige brannstigane (som ikkje fanst før brannen heller), men om at Tryg hadde vore uberekneleg med vilkåra sine. Hadde stigane vore der, måtte vi same kva hatt vengar for å få oss dit eller nokon annan stad frå vår einsame balkong.

Hopp i bålet

Men så var det den siste setninga, som var ei gjentaking av svaret frå 2. oktober over. Tryg seier at denne einsame balkongen, fotografert 1. oktober 2015:

Einsam balkong midt på veggen

er ved rømming heilt lik ei balkongrekkje der ein kan hoppe over gelenderet og få seg over til naboen, som på dette biletet 35 timar etter brannen (vi har dessverre ikkje bilete av den uskadde balkongrekkja før brannen):

Balkongrekkje der ein kan ta seg over til naboane

Her er til jamføring den nye — om enn ikkje finpussa — balkongrekkja med sidevegs rømming, fotografert same dag som ho var på plass, 7. oktober 2015:

Balkongrekkje

Den viktigaste skilnaden i dag (ferdig balkongrekkje) frå slik det var før brannen, og frå slik det er elles i burettslaget, er materialtype og at det no er port mellom balkongane — desse er enno ikkje monterte på det siste biletet. Låshendelen på portane sit elles så hardt fast at ein treng bortimot hammar for å opne dei, og det kan vere kjappare å berre hoppe over gelenderet (no: porten), slik som før.

Prosjektleiinga skreiv på vegner av Tryg den 2. desember 2015 at ved rømming var det allereie den 2. oktober heilt likt med slik det var før brannen. Det var jo ikkje sant, og både forsikringsselskapets folk og vi sjølve visste at det ikkje var sant.

Men nettopp denne gjentakinga den 2. desember av svaret frå den 2. oktober er grunnen til at det er interessant å blogge om det.

Så kom løyvet

Vi fekk lese ei merkeleg situasjonsskildring 2. oktober.

Men den 7. oktober var altså heile balkongrekkja på plass, berre utan dei siste detaljane. Dermed kunne prosjektet den 9. oktober søkje kommunen om mellombels bruksløve, det les vi i bunken med saksdokument som vi har fått sjå i ettertid. Søknaden den 9. oktober femnde om fire adresser, inkludert vår adresse. Dette var ei veke etter at vi hadde flytta heim etter press frå forsikringshald. Søknaden vart innvilga av Trondheim kommune 23. oktober med tilvising til den byggtekniske situasjonsrapporten i søknaden frå 9. oktober. Omstenda i den situasjonsrapporten var ikkje oppfylte på flyttetidspunktet 3. oktober.

Vi har spurt ansvarleg søkjar om kva slags løyve eller dispensasjon som fanst for vår adresse før den 23. oktober. Svaret frå ansvarleg søkjar er at det vart «innvilget midlertidig brukstillatelse 23.oktober 2015». Det svaret vart elles sendt i kopi til rett instans i Tryg (prosjektleiinga), som ikkje har kommentert det.

Ansvarleg søkjar la til at vedkomande ikkje har oversikt over når folk flyttar inn eller eventuell grunngjeving for dette. Som nemnt over, var grunngjevinga frå Trygs kant i vårt tilfelle (men berre etter at dei ombestemte seg 30. september) at «det er adkomst» og at dette gjeld «uavhengi[g] av» føreskriven rømmingsveg, og (2. oktober og 2. desember) at ved rømming var den frittståande balkongen ekvivalent med balkongrekkje.

Oppsummering

Lat oss oppsummere dei fire hovudpunkta:

Fyrst måtte det ventast til flyttedato med å sjå om dei førehandsvarsla flyttevilkåra var oppfylte. Dermed måtte det avgjerast etter flyttetidspunktet om det skulle verte flytting eller ikkje. Dette er i hovudsak dekt av ein bloggpost frå slutten av september.

Då vilkåra ikkje var oppfylte på planlagd flyttedato, vart vilkåra omgjorde, slik at det som tidlegare hadde uferdig-stempel, no i staden fekk ferdig-stempel. Vilkåra om rømmingsveg galdt ikkje lenger, og vi skulle flytte inn «uavhengi[g] av dette».

To dagar seinare vart det servert ukorrekte opplysningar om noko så prosaisk som balkongar. Dette vart gjenteke to månader seinare.

Og for det fjerde vart det ved å trekkje nokre lovnader lagt press på oss for å flytte heim ei veke før det vart søkt om mellombels bruksløyve, og medan omstenda for situasjonsrapporten i den framtidige søknaden enno ikkje var til stades. Dette sjølvsagt med atterhald om at vi har fått korrekte opplysningar frå ansvarleg søkjar om manglande dispensasjon og mellombels bruksløyve.

I neste bloggpost skal vi sjå på arbeidet med kjøkengolvet og nokre sider av den saka som ikkje er omtalte frå før. Der skal vi også sjå på kva som skjedde då Tryg sentralt las bloggposten om det i november.

– – –

Tidlegare bloggpostar om brannen:
1. Då brannen kom – 2. Den andre dagen utan heim – 3. Ryddedagar – 4. Oppdateringar etter brannen – 5. På plass i eksilet – 6. Reparasjonar tek tid – 7. Nei, vi har ikkje flytta heim – 8. Nedteljing på overtid – 9. Vi har flytta heim – 10. Støv kan ikkje flyge oppover – 11. Eitt år sidan brannen – 12. Eit hjartesukk om mysteriet med framandfolk i kjellaren – 13. Om forsikringsselskapet og då kjøkenet skulle kjøpast

Oppdatert 30.3.2016 og 1.5.2016: Har endra ordvalet på nokre stader som handlar meir direkte om Trygs representasjon gjennom prosjektleiinga.

Read Full Post »

Older Posts »