Feeds:
Innlegg
Kommentarar

Posts Tagged ‘musikk’

(Click here for an English version of the blog post.)

I dag er fødselsdagen til Gard, bror min. Han ville ha vorte 44 år.

Gard var medviten om verdien av å vere tolerant og aksepterande mot andre. Så tidleg som i 1992 slo han fast (sjølv om han sa det på ein meir humoristisk måte) at dette er eitt av kjenneteikna på det å vere eit sant menneske.

Ei finurleg side ved denne tidlege filosofien hans handla om evna til å ha ein vid og tolerant musikksmak. Ja visst, dette var mellom det han nemnde i 1992, delvis som spøk, delvis alvorleg. Anten det var med overlegg eller ikkje, så vart det slik at spelelista med musikkvideoar på nettstaden hans gjenspeglar denne innstillinga. Kvar laurdag, og på somme andre utvalde dagar, viste Gard oss ein ny musikkvideo frå ein eller annan stad på jorda: pop, rock, folkemusikk, kva no sjangeren eller stilen enn var. Nye videoar på spelelista vart annonserte på Twitter, og tweeten vart også lagd ut på Facebook.

For eitt år sidan i dag, berre nokre få dagar etter at han døydde, overraska han oss med ein ny video og tilhøyrande annonsering på Twitter og Facebook, og dermed fekk vi oppdage at han hadde automatisert prosessen.

I november 2016 vart spelelista framleis automatisk oppdatert, men videoane vart ikkje lenger annonserte på Twitter og Facebook. Og den 4. februar 2017 tok også spelelista slutt. Den siste videoen var «Arrival» av Joe Taranto. («Arrival», for eit høveleg val. Nevøen hans, altså sonen min, kom til verda berre nokre dagar tidlegare.)

Som epilog til spelelista hans vil eg gjerne presentere to videoar der Gard sjølv er med, og som han sjølv har lasta opp til YouTube.

Den fyrste videoen er mest til å le av, og vert framført av han sjølv, meg og ein venn av oss. Den andre videoen er ein abstrakt elegi skriven og framført av Gard. Begge videoane er på engelsk, og var med i den tre timar lange «O.U.C.H. Home Vid’ III»-videoen frå 1993, som hadde dei to nederlendarane Stefan og Richard frå ST News som tilsikta publikum.

Vi Ar Nårvikjens

Vi to og Hans Arild Runde laga denne musikkvideoen i 1991. Nokre år seinare vart han faktisk kringkasta på NRK, om enn med sensurert handleddsskjering (i staden for å skifte ut klippet med noko anna, så bad vi dei om berre å leggje på ein tekstplakat med «sensurert»). Det var Hans Arild som komponerte musikken og spelte instrumenta, medan alle tre skreiv teksten, song han og redigerte videoen.

Det har gått mange år sidan dette, så for dei som ikkje klarer å kjenne oss att: Gard er den yngste i gruppa (nesten 18 på den tida), eg er han med skjegg (21 år), og tredjemann er Hans Arild (19 år).

I songteksten brukte vi dårleg engelsk, til dels «Norwenglish» og norsk. Vi ville nemleg gjerne imitere innstillinga «å, eg mååå syngje på engelsk» hjå folk som eigentleg snakkar andre språk. Videoen prøver generelt å gjere narr av dei kommersielle trekka og dei låge kunstnariske kvalitetane i nokre av dei musikkvideoane som vart sende på MTV. (Dagens ungdom veit det kanskje ikkje, men på den tida sende faktisk MTV musikk.) Grensa mellom parodi, ovundring og kritikk er ustabil gjennom heile videoen vår.

Også tittelen på songen gjenspeglar den parodiske tilnærminga. «Vi ar nårvikjens» vert uttalt [ˈviː ˌɑːr nɔr⁠ˈviːc͡çɛns] (vi ar nårvitsjens), dvs. på engelsk men med ein kraftig sunnmørsk aksent.

Gard skreiv ein gong ein presentasjon av videoen på engelsk, og la denne ut på ein nettstad som ikkje finst lenger. Presentasjonen hans byrja slik:

To make this music video, we spent about five weeks of summer vacation making three hours of raw footage (and a lot of other videos) and some really long nights editing. The editing equipment consisted of a VCR and a video camera. The VCR was able to record the sound track and the picture separately. However, it was very painful to synchronize the picture for lip sync.

Credits:
Hans Arild Runde: Composing song, playing all instruments (keyboard plus computer)
Gard E Abrahamsen: Video editing, computer graphics
Jardar E Abrahamsen: Rhyme, rhythm and basic insanity
All three: Lyrics, vocals, direction, camera

I ein tidleg kladd til denne bloggposten tok eg med heile presentasjonen hans av songteksten og slikt som skjedde under opptaka, saman med nokre kommentarar for eiga rekning, men dette vart rett og slett for mykje. Det kan likevel nemnast at noko av teksten alluderer til andre songar (og eit par band). Medan opningsorda «O alack» var inspirerte av William Shakespeare sånn generelt (og ikkje alluderer til ein song), så viste «Games are played in thousand homes» til songen «Games» av gruppa New Kids on the Block, og sjølvsagt til «i de tusen hjem» i ein songtekst av Bjørnson. «Beds are burning midnight oil» burde vere sjølvforklarande, medan «Hills and mountains by the sea» er «Millom bakkar og berg utmed havet». Det finst nokre referansar til.

Eg har elles ei lita tilståing å kome med. «English e et fattig språk, det. / Ryggjej verte sabla låke» er forståeleg for norskspråklege, og vert sunge på sunnmørsk, nærare sagt ein varietet av Herøy-dialekten som finst på granneøyane. Men vi ville ikkje servere direkte bannskap, så derfor valde vi ordet «sabla» i staden for «jævla» eller liknande. Tilståinga er at eg på eitt eller anna vis «gløymde» å nemne for Gard og Hans Arild at ordet «sabla» kjem historisk av ordet «Satan».

Fill the Streets

Både Gard og eg byrja å skrive dikt medan vi gjekk på vidaregåande, han nokre få år etter meg. Men medan eg skreiv med versemål og rim på den tida, brukte Gard fri rytme og ikkje rim.

Gards dikt «Fill the Streets» er eit eksperimentelt dikt, framført her med piano i bakgrunnen. Gard har notert ein stad at han skreiv dette diktet før 1. januar 1992. Vi to tok opp den siste scena, den med stearinlyset, på rommet mitt eit år seinare, nyårsaftan 1992, og vi redigerte videoen ferdig neste dag, 1. januar 1993.

Eg veit dette ikkje berre fordi eg hugsar det (og eg hugsar det), men også fordi dette er ein av dei aller siste videoane i O.U.C.H. Home Vid’ III. Og i eit sanntidsbrev som vi skreiv saman i dei tidlege timane den 2. januar 1993, fortel Gard i innleiinga: «I take my computer to the kitchen after having completed O.U.C.H. home-vid’ III».

I videoen «Fill the Streets» les Gard sitt eige dikt, og det er også han som speler piano.

Gard har ikkje vilja fortelje så mykje om si eiga tolking av diktet. Han ynskte at publikum skulle få oppleve det på sine eigne premissar. Eg vil respektere dette, og seier då heller ikkje korleis eg sjølv les diktet. Men eg trur dei fleste vil sjå det som ein slags klagesong eller elegi. Då han døydde, kom eg stendig tilbake til verselina «They die so young».

Dette poetiske verket var den fyrste videoen Gard lasta opp til YouTube. Det skjedde på fødselsdagen hans i 2006, for elleve år sidan i dag.

Dei to videoane i denne bloggposten viser dei kunstnariske ytterpunkta i Gards liv: den humoristiske og leikne enden av skalaen, og dei alvorlege, djupe, abstrakte ideane som aldri kan uttrykkjast eksplisitt.

Vi saknar deg, Gard. Spelelista di har teke slutt, men eg skal fortelje om deg så lenge eg lever. Eg saknar deg, lisjebror.

 
– – –
 

In English: An epilogue to the playlist

(I have written the English version of the epilogue because Gard had many friends around the globe, not least in Canada and the US, where he lived for some years. English is not my native language, and in addition, some of the nuances will inevitably be lost.)

Today is my brother Gard’s birthday. He would have turned 44.

Gard was conscious about the values of being tolerant and accepting towards others. As early as 1992, he stated (though he did so in a more humorous way) that this is one of the signs of being a true human.

One almost surprising side of his early philosophy concerned the ability to have a wide and tolerant taste of music. Certainly, this was among the things he mentioned in 1992, in part as a joke, in part seriously. Whether it was deliberate or not, the music video playlist on his website mirrors this attitude. Every Saturday, and on some other selected days, Gard presented us with a new music video from somewhere on the planet: pop, rock, folk, whatever the genre or style. Each new video was announced on Twitter, and the tweet was also posted to Facebook.

One year ago today, only a few days after he died, he surprised us with a new video, which was also announced on Twitter and Facebook, and so we discovered that he had automated the process.

In November of 2016, his playlist was still automatically updated, but the announcements on Twitter and Facebook had stopped. And on 4 February 2017, also his playlist came to an end. The last video was “Arrival” by Joe Taranto. (“Arrival”, what an appropriate choice. His nephew, my son, arrived to this world only a few days earlier.)

As an epilogue to his playlist, I want to present two videos where Gard himself was involved, and which he himself has uploaded to YouTube.

The first video is a huge laugh performed by himself, me and a friend. The second video is an abstract elegy written and performed by Gard. They are both in English, and were included in our three hour long “O.U.C.H. Home Vid’ III” from 1993, which had the two Dutchmen Stefan and Richard from ST News as intended audience.

Vi Ar Nårvikjens

The two of us and Hans Arild Runde recorded this music video in 1991. A few years later it was actually broadcast on national television in Norway, although with the wrist-cutting clips censored (instead of replacing the clips, we asked that they simply black them out and write “sensurert”, i.e. ‘censored’, on the screen). The music was composed and the instruments played by Hans Arild, while all three of us wrote the lyrics, song it, and edited the video.

Many years have passed since then, so for those who are not able to recognise who is who: Gard is the youngest member of the group (almost 18 at the time), I am the one with a beard (21 years old), and the third one is Hans Arild (19 years old).

For the lyrics, we used a terrible form of English, in part Norwenglish and Norwegian. The reason was that we wanted to mimic the “oh I need to sing in English” attitude of non-native speakers of English. The video in general tries to poke fun at the commercial characteristics and low artistic quality of some of the music videos broadcast on MTV. (Young people may be surprised to learn that MTV actually aired music at the time.) The boundary between parody, admiration and critisism is unstable throughout our video.

The title too mirrors our parodic approach. “Vi ar nårvikjens” is pronounced [ˈviː ˌɑːr nɔr⁠ˈviːtʃɛns] (vee are norveechens), which is how people from our district would pronounce “We are Norwegians” if we add an extra dash of Norwegian accent to it.

Gard once made a presentation of the video in English, and published it on a website that is no longer online. His presentation started like this:

To make this music video, we spent about five weeks of summer vacation making three hours of raw footage (and a lot of other videos) and some really long nights editing. The editing equipment consisted of a VCR and a video camera. The VCR was able to record the sound track and the picture separately. However, it was very painful to synchronize the picture for lip sync.

Credits:
Hans Arild Runde: Composing song, playing all instruments (keyboard plus computer)
Gard E Abrahamsen: Video editing, computer graphics
Jardar E Abrahamsen: Rhyme, rhythm and basic insanity
All three: Lyrics, vocals, direction, camera

In an early draft of this blog post I included his entire presentation of the lyrics and things that happened while we recorded the song, with a few comments of my own, but this was truly too much. It can be mentioned, though, that some of the lyrics refers to other songs (and a couple of bands). While the opening words “O alack” were inspired by William Shakespeare in general (and do not refer to a song), “Games are played in thousand homes” refers to the song “Games” by New Kids on the Block, and “i de tusen hjem” (in the thousand homes) of the Norwegian national anthem. “Beds are burning midnight oil” should be self-explanatory, while “Hills and mountains by the sea” is understandable only to Norwegians (Millom bakkar og berg utmed havet). There are also a few other references.

I also have a small confession to make. “English e et fattig språk, det. / Ryggjej verte sabla låke” translates as ‘English is a poor language. / The back begins to hurt a lot’. This is in our local dialect of Norwegian, or rather in a variety of our dialect spoken on the neighbouring islands. We didn’t want to be too explicit in our swearing, though, so we chose “sabla” (extremely) instead of words like “jævla” (bloody; literally: devilishly) or similar. My confession is: I somehow “forgot” to mention to Gard and Hans Arild that the etymology of “sabla” is actually “Satan”.

Fill the Streets

Both Gard and I started writing poems while in high school, I first, then he a few years later. But while I wrote with metre and rhyme at the time, Gard used free verse and no rhymes.

Gard’s poem “Fill the Streets” is an experimental poem, performed here with a piano in the background. Gard has noted somewhere that he wrote the poem before 1 January 1992. The two of us recorded the final scene, the one with the candle, in my room one year later, on New Year’s Eve in 1992, and we finished editing the video the next day, 1 January 1993.

I know this not only because I remember (and I do remember), but also because this is one of the very last videos of O.U.C.H. Home Vid’ III. And in a real-time letter that the two of us wrote during the early hours of 2 January 1993, Gard states in the introduction: “I take my computer to the kitchen after having completed O.U.C.H. home-vid’ III”.

In the video “Fill the Streets”, Gard is reading his own poem, and he is also the one playing the piano.

Gard has been reluctant to give any details on his own interpretation of the poem, as he wanted people to experience it on their own terms. I will respect this and won’t say how I read the poem; I still believe most of us will see it as some kind of lament or elegy. When he died, I kept thinking of the line “They die so young”.

This piece of poetry was the first video that Gard ever uploaded to YouTube. He did so on his birthday in 2006, eleven years ago today.

The two videos in this blogpost demonstrate the artistic extremes of Gard’s life: the humorous and playful end of the scale, and the serious, profound, abstract ideas that can never be expressed explicitly.

We miss you, Gard. Your playlist has come to an end, but I will keep telling your story for as long as I live. I miss you, little brother.

Read Full Post »

Eg drøymde eg var på førelesing. Førelesing, den beste staden å vere. Der er det ein møter dei varmaste smila og dei ærlegaste blikka ein kan tenkje seg i ein jobbsamanheng.

Eg drøymde eg var på førelesing på eit stort kurs med mange hundre studentar, altså mange fleire enn dei rundt rekna ti studentane eg har på ei vanleg førelesing. Eg sat og venta, ein kollega av meg hadde førelesing no, det skulle verte min tur etter pausen, og då pausen kom, byrja eg å samle saman sakene mine for å installere meg ved kateteret.

Men aller fyrst tok eg på meg mikrofonen, berre at mikrofonen i denne draumen hadde også øyretelefonar, og på desse øyretelefonane var det musikk: «Labrīt Rīga, vai tu mani redzi? / Tu māte, es tavs pazudušais dēls. / Dzimu te, bet augu tālā Amerikā. / Vai atgriezties man mājās reiz būt lemts?»

Det var Čikāgas Piecīši! På engelsk kjent som The Chicago Five, den kjende eksillatviske gruppa med den endå meir kjende songen som eg no hadde på øyra mine: «God morgon, Riga, ser du meg? / Du er mor, eg er din bortkomne son. / Eg vart fødd her, men voks opp i det fjerne Amerika, / vil eg nokon gong kunne kome heim?»

Songen startar etter ca. 14 sekund, refrenget etter 1 minutt og 5 sekund. Opptaket er frå den legendariske konserten i Rīga i 1989, i starten på fridomskampen. Særleg mot slutten vart det spenstig: «Du fortel korleis hjartet ditt verkjer / når framande nasjonar trakkar på deg. / Å Riga, som hjartet mitt sørgjer over deg!»

Eg bøygde meg ned, eg hadde visst mange av sakene mine på golvet. Der fann eg ein vott som eg stappa oppi plastposen eg hadde med meg. Eit leksikon, var det der eg hadde lagt det, ja? Mobilladdaren min, den berbare datamaskina, og sjølvsagt ei pensumbok, manuskriptet mitt og endå ei pensumbok. Det er best å samle saman alt.

Eg hadde så mykje å samle saman at songen allereie var komen til andre refreng: «Labrīt Rīga, vai tu mani redzi?» Der låg det ei dagbok! Hm, dagbok? Dagboka mi har blå perm og er i A4-format, denne var brun og mindre. Eg ser opp, der sit det ein student, det må vere hennar dagbok, så eg rekkjer henne dagboka. «Eg trur du miste denne på golvet.» Ho smilte og tok imot. Ho var på det siste kullet med den gamle ordninga på kurset, men visste det ikkje sjølv. Dei som bestemte, hadde funne ut at det var viktig å gjere kurset meir inspirerande og gledesorientert, så dei hadde oppretta både éin og to komitear for å ordne dette.

Nede på golvet heldt eg fram med å samle saman sakene mine. Etter eit par dropsposar, ei steikjepanne og eit fjernsynsapparat hadde eg samla saman alt mitt. Når ein drøymer, er det ikkje grenser for kva det er plass til i ein gjennomsnittleg stor handlepose av plast, og det er tydelegvis heller ikkje grenser for kor mykje ein tek med seg på førelesing. Eg hadde så mykje at dei hadde byrja å syngje på siste strofe og vel så det: «Ai Rīga, cik man sirdi tevis žēl!» Men no var alt på plass og eg kunne gå ned til kateteret.

Kollegaen min stod der enno, det vil seie, no hadde ho sett seg ned for å ete nista si. «Hei Jardar,» sa ho, «førelesinga er avlyst.» Og i det same kom det siste refrenget frå eksillatviarane i øyretelefonane mine: «Ardievu Rīga, vai tu mani redzi?»

Så vakna eg av at pus var i senga og ville leike med tåa mi. Pus er snill. Mjau.

Og så måtte eg stå opp og leite fram musikken og høyre på og mimre og leite fram det vesle eg hadde om songen. Originalen til «Pazudušais dēls» (Den bortkomne sonen) er City of New Orleans, sjå Arlo Guthrie sin versjon her. I Noreg er songen mest kjend som Øystein Sundes vise Liten og grønn. Meir musikk av Čikāgas Piecīši finn du her.

Read Full Post »

På ville vegar

Christina Stürmer syng ein tekst (av Jasmin Wagner, med melodi av Maya Singh) som går slik. Eg sløyfar teiknsetjinga her, ettersom det ikkje finst teiknsetjing i talespråket:

Denn es spielt ein Orchester in mir wenn ich dich nur seh’ sind da tausend Melodien.

Kuttar vi ut versemålet, kan teksten svare til dette på norsk, framleis utan teiknsetjing:

For det speler eit orkester i meg når eg berre ser deg er der tusen melodiar.

Fyrst kan ein kome til å tru at leddsetninga «wenn ich dich nur seh’» (når eg berre ser deg) er adverbial i det som sitatet startar med: «Denn es spielt ein Orchester in mir, wenn ich dich nur seh’» (For det speler eit orkester i meg når eg berre ser deg). Men så skjønar ein at dette slett ikkje kan stemme, for teksten må forståast slik:

Denn es spielt ein Orchester in mir.
Wenn ich dich nur seh’, sind da tausend Melodien.

For det speler eit orkester i meg.
Når eg berre ser deg, er der tusen melodiar.

Greitt, det er ein liten pause mellom dei to setningane, men dette kunne jo like gjerne vere pga. musikken.

Same kva, sitatet over kan sjølvsagt ikkje måle seg med det ein finn i denne Wikipedia-artikkelen.

Fyrste gongen eg høyrde Christina Stürmer, var på ein radiokanal som vart brukt som bakgrunnsmusikk på toalettet på ein McDonalds i Wien i 2008, med songen Engel fliegen einsam.

Read Full Post »

Notar og sure tonar

Her om dagen tok eg turen innom heimesida til Reinhard Mey, og fann ut at han har lagt ut notane sine, med besifring og det heile. Men tydelegvis ikkje rubbel og bit, for eg finn ikkje klassikarar som «Über den Wolken» og «Ich möchte wie Orpheus singen».

Eg tok likevel hintet, notar er lasta ned, sordinen er på plass, og folk i grannelaget kan framleis fylgje uforstyrra med på det der idrottsstemnet på sportskanalen NRK1. Nei forresten, stemnet er visst slutt, ja, for i dag høyrde eg at dei hadde byrja på nedteljinga til ei balltevling i Sør-Afrika staden. Ja då. Eg måtte berre seie det. Sparke litt (ha ha).

Men det er i alle fall kult at det finst notar å laste ned. Hadde eg endå vore kompetent til å framføre dei utan høveleg demping, så. På det instrumentet eg gnikka på i gamle dagar, laga eg meg ein noko meir avrunda stol slik at vinkelen mellom strengene vart større. Det var rein symptombehandling, men eg trur det berga høyrsla til dei rundt meg.

Read Full Post »

Akkusativ

CD-en til unge Carina Gerlach er det ein song som heiter «Akuzativo», med tekst og melodi av Marina Korotj. Særleg to liner i songen tiltalar meg:

Sed nun sen vi ne eblas la vivo – Akuzativo.
Neniam al vi diros mi adiaŭ.

På norsk vert det:

Men no er ikkje livet mogeleg utan deg – Akkusativ.
Aldri skal eg seie farvel til deg.

Sjeldan kan ein høyre tilsvarande direkte kjærleiksfråsegner til grammatiske trekk, særleg innanfor kategorien kasus. Det næraste ein som regel kjem i musikk elles, er visse godt innpakka ynske om overgang frå singularis til dualis, men numerus vert jo ein heilt annan kategori, og til vanleg er det ikkje spesielt eksplisitt heller.

Kalle Kniivilä har eit videoopptak av akkusativ-songen her. Plata kan du kjøpe på Vinilkosmo (sjå under popmusikk).

(For dei uinnvigde: Akkusativ er ei bøyingsform av t.d. pronomen eller substantiv som typisk viser at me har å gjere med eit (direkte) objekt. På norsk skil me mellom subjektsforma eg og objektsforma meg, og eit anna namn på objektsforma er altså akkusativ.)

Read Full Post »

Svikefull datamaskin

Musikksida på CD-en

Eg fekk ikkje til å spele debutplata til Carina Gerlach. Datamaskina mi insisterte stendig på at det ikkje var ein CD, noko eg ikkje hadde opplevt før. Til slutt klarte eg noko flau å overtyde meg sjølv om at dette slett ikkje var ein CD men heller ei tjuverisikring, ei narreplate som eg skulle ha levert inn i bokutsalet på esperantokongressen i byte mot den eigentlege CD-en. No hadde eg verkeleg tabba meg ut, som hadde gløymt noko så elementært, tenkte eg. Plastplata hadde jamvel tredimensjonal utsmykking på etikettsida, og var elles heilt svart.

Men det var ikkje som eg trudde. På bokutsalet til verdsforbundet i Rotterdam prøvespelte dei ein CD som såg likeeins ut som min, og melde tilbake at alt fungerte som det skulle.

Kunne det då ha seg slik at mi eminente datamaskin, min trugne ven på fanget, hadde rana meg for fleire dagar med flott musikk? Eg fekk ei ekkel kjensle, og medan eg assosierte til sjalu personar som i svik mot det fortrulege i kjærleiksforholdet (i alle fall på film) lèt ein detektiv overvake ektemaken, berre sånn i tilfelle maken allereie har vore fyrst ute med noko svikefullt, så gjekk eg sameleis til andre datamaskiner for å få ei visse for om mitt kjæraste hadde svike meg eller ikkje, og eg oppdaga at ja: den fangsitjande venen min er ein fornøyingstjuv.

Uglad over desse dagane med musikkløyse gledde det meg at ei forlaten datamaskin frå gamle dagar framleis var så trugen mot meg at ho ville gje meg den etterlengta musikken utan tanke for eigen vinst.

Og sidan gjekk eg attende til bedragaren, svikaren sit atter på fanget mitt, og må no som straff spele den musikken som eg vart nekta så altfor lenge.

[En Esperanto]

Read Full Post »

Perfida komputilo

La muzika flanko de la KD

Mi ne sukcesis ludi la debutan KD-n de Carina Gerlach. Mia komputilo insistadis ke ĝi ne estas KD, kion ĝi neniam antaŭe faris. Fine mi honteme konvinkis min mem ke ne temas pri vera KD, sed pri kontraŭŝtela disko kiun mi devintus liveri en la Libroservo dum la UK por ricevi la veran KD-n. Nun mi vere faris mison, forgesinte ion tiom simplan. La disko ja eĉ havas tridimensiajn plastajn ornamaĵojn sur la etikeda flanko, kaj krome estas tute nigra.

Tamen ne estis tiel kiel mi kredis. En la Libroservo en Roterdamo oni provludis similaspektan ekzempleron, kaj raportis ke ĉio funkcias bone.

Ĉu do vere povas esti ke mia eminenta komputilo, mia fidela sursina amiko, forrabis de mi plurajn tagojn da bona muziko? Mi ekhavis malagrablan senton, kaj same kiel ĵaluza persono (almenaŭ en filmoj) lasas detektivon gvatsekvi la edzon aŭ edzinon, tiel perfidante la intimecon de la amrilato, nur okaze ke la alia jam unue ĝin perfidis, – tiel same mi ekesploris aliajn komputilojn por kontroli ĉu mia plej kara estas perfidulo aŭ ne, kaj mi malkovris ke jes: mia sinamiko estas plezurrabisto.

Malgaja pro la senmuzikaj tagoj mi ĝojis ke forlasita komputilo de la pratagoj ankoraŭ tiom fidelas al mi, ke sen pensoj pri propra profito ĝi volas doni al mi la sopiratan muzikon.

Kaj poste mi reiris al la trompulo, la perfidulo denove sidas sur mia sino, kaj devas nun pune ludadi la muzikon kiun ĝi dum tiom da tempo rifuzis al mi.

[På norsk]

Read Full Post »

Older Posts »