Dette diktet er kjempeseriøst og på bokmål, slik dikta mine gjerne var på den tida. Det vart skrive den 26. september 1995 kl. 22.47–23.11. Diktet handlar om livet, og eg hugsar nøyaktig kvar eg var då eg fekk ideen til det.
Livsfallet
En bæsj er just henfallen,
den kommer ei igjen,
den falt med plask og gjallen
og druknet hastig hen.
Dens liv var smått og lite,
den fødtes til et fall,
og så et plupp, må vite,
se dét var bæsjens kall.
Som bæsjer er vi alle,
vi lever et sekund,
og straks vi lærer falle,
så når vi fallets bunn.
En bæsj er falt mot vannet,
jeg ser den aldri mer.
Mitt ord dog skal du sanne,
at én dag kommer fler.
Ja, denne dunst skal svinne
som bæsjen etterlot,
det siste ekte minne
om bæsjens liv og mot.
Men flere skal der komme
med samme lukt som før,
mer lukt for hver en tomme
av bæsjer som jeg gjør.
Detaljer kan nok skifte
på farge, lukt og smak,
men intet kan forgifte
det faktum og den sak:
Forgangne bæsjer lever
i etterkommers duft,
lik ånder der de svever
igjennom tid og luft.
Jardar Eggesbø Abrahamsen © 1995
Mellom turrfisken og veden 