Bloggminne om brannen

Natt til 4. desember 2014, for fem år og nokre timar sidan no, blogga eg om brannen som kom eit døger tidlegare. Ein varm tanke går stendig til dei naboane som rakk å varsle brannvesen/politi og dei som sov. Hadde det skjett få minutt seinare, ville også vi ha mist heimen vår, og andre kunne ha mist livet. Eg veit ikkje kven alle var, men takk.

• Då brannen kom (4.12.2014)
• Eitt år sidan brannen (3.12.2015)

IPA-tastaturoppsett 2.2

I lengre tid har eg flikka på ein ny versjon av IPA-tastaturoppsettet, og etter at eg fekk på plass ein ny versjon av Utvida norsk på føresommaren, har det gått radigare med IPA-oppsettet òg, og eg har fått prøvt ut nokre betaversjonar undervegs. No er versjon 2.2 her.

Tastaturoppsettet kan lastast ned her.

Oppsettet gjer at ein kan skrive IPA-lydskrift direkte på Mac-tastaturet. Ein kan sjølvsagt i staden bruke løysingar med teikntabellar og klikke på einskildteikn der, men nokre av oss som skriv mykje lydskrift når vi fyrst er i gong, kan synast det er greiare å bruke tastaturet. Til dømes kan ein få ʃ ved å trykkje ⇧S, eller ein kan finne ʂ på ⌥S. Oppsettet er tilpassa norske Mac-tastatur, slik at ein t.d. finn teiknet æ på nettopp Æ-tasten.

Med tasten ⇧ nede vert desse teikna tilgjengelege. Raude tastar er daudtastar, som ikkje lagar teikn direkte på eiga hand, t.d. tasten ^.

Dei veldig store endringane i IPA-oppsettet har det ikkje vore i 2.2, men litt er det. Lat meg nemne dei viktigaste. (Og hugs at ein treng fontar som støttar desse teikna for å kunne lese dei, så om noko ser rart ut, kan der vere derfor.)

Symbol med diakritiske teikn vert laga på dei same måtane i denne versjonen som i førre, anten teiknet er førehandskomponert i Unicode, slik som [ê] (trykk ^, som er ein såkalla daudtast, og deretter e), eller skal setjast saman der og då, som [æ̂], altså æ med kombinerande cirkumfleks (trykk æ, deretter ^, deretter det som til vanleg er anten apostroftasten eller «mindre enn»-tasten).

I IPA er det slik at dersom eit diakritisk teikn skal stå under eit bokstavteikn, men så har bokstaven underlengd, så kan det diakritiske teiknet i staden skrivast over bokstavteiknet: Ustemd [n̥] men ustemd [ɡ̊]. Støtta for slikt har vorte utvida litt i denne versjonen, m.a. for teikna «meir runda» og «mindre runda»: [y͗ y͑].

Det har òg kome til nokre ekstra parentesar i oppsettet, og dei ulike pilene og tonesymbola har vorte enklare tilgjengelege.

Det er lagt inn nokre ekstra extIPA-teikn for taleforstyrringar, t.d. Ⓕ for usikkert identifisert frikativ, oɡ nokre ekstra VoQS-teikn for stemmekvalitet, t.d. ꟿ for spasmodisk dysfoni. Og til detaljkontrollen på det typografiske planet er det lagt inn to teikn, word joiner og zero width non-joiner, som er nærare omtalte i bloggposten om nye Utvida norsk, og som òg sjølvsagt er nemnde i «read me»-fila.

Tastaturoppsettet kan lastast ned her.

For dei som ikkje alltid vil skrive IPA på tastaturet, men som gjerne klikkar i tabellar, kan eg tilrå IPA Palette, eller den OS-uavhengige nettressursen til Weston Ruter.

Ein gammal bloggpost av relevans: Lydskrift på Mac.

Utvida norsk 2.3

Endeleg, og etter ein liten periode med privat utprøving, er versjon 2.3 av tastaturoppsettet Utvida norsk på plass, og ligg klart til nedlasting. Tastaturoppsettet fungerer på Mac, og gjev tilgang til dei vanlege teikna frå det ordinære norske tastaturoppsettet, men har i tillegg mange andre teikn, slik at det vert lettare å skrive ulike språk direkte på tastaturet. Vil ein skrive teikn som ð þ ǫ đ ŧ č ĉ ā ŭ ǿ ǘ ł ʒ ņ ń ż ½ ¼ → ⌘ ⌥ ⇧, så er det berre å taste i veg. Det er ikkje alle latinske skriftteikn som er dekte, men nokså mange av dei.

Siste versjon av oppsettet kan lastast ned her: Klikk her.

Fyrste versjonen av oppsettet laga eg i 2003, ni månader før Apple kom med sitt «Norsk utvidet». I Utvida norsk 2.3 er det 1125 ulike teikn og andre utputtar.

Denne versjonen av tastaturoppsettet har m.a. nokre mindre justeringar i plasseringa av visse teikn. Til dømes har stor ß (ser ut som ẞ, dersom du har ein font som støttar teiknet) vorte offisielt tillaten i tysk, og ligg lettare tilgjengeleg på tastane no enn i førre versjon av oppsettet.

Mellom dei 58 nye teikna i tastaturoppsettet finst m.a. nokre nye bokstavar, fleire pilsymbol, og ein kan taste komponentane i store parentesar, både runde parentesar, firkantparentesar og krullparentesar, og tilsvarande for sum-teiknet og integralteiknet. Til dømes for venstre rund parentes og for sum-teiknet: ⎛ ⎜ ⎝ ⎲ ⎳

Nokre av dei nye teikna som ikkje er bokstavar, men som eg sjølv bruker i mi eiga tasting til tider, er avhakingsteikn ✓, tommel opp 👍, peikefinger ☞ (desse to er mellom pilsymbola) og dei to teikna word joiner og zero-with non-joiner. Begge desse to siste teikna er usynlege, og sikkert uinteressante for dei fleste som sit attmed eit tastatur, men eg skal seie litt om dei fordi eg sjølv bruker dei av og til:

Teiknet word joiner held saman tekst på venstre og høgre side av seg. Personleg bruker eg dette teiknet for å hindre linebryting etter skråstrek eller bindestrek eller anna som har den eigenskapen. Dette er særleg aktuelt for meg dersom eg skriv lydskrift mellom skråstrek, t.d. /mɑːt/. Det innebygde tekstsystemet på Mac vil nemleg ved linebryting la det fyrste skråstreket stå att på den eine lina medan resten av transkripsjonen kjem på neste line. Macen veit jo ikkje at skråstreket i det tilfellet vert brukt i fagformalisme. For å hindre slik linebryting er det berre å stappe inn word joiner imellom. Det same kan vere aktuelt etter bindestrek t.d. når ein skriv ei frittståande bøyingsending som -er.

Det andre av desse to usynlege teikna, zero-width non-joiner har som effekt å halde to teikn frå kvarandre, t.d. om ein vil unngå ligaturar. Plassert mellom eit mellomrom og eit teikn som t.d. skråtrek vil det også sikre at når word joiner held skråstreket saman med teksten etter, så vil ikkje dette trekkje med seg føregåande ord til neste line.

Dette var berre litt i full fart om nokre nye saker i versjon 2.3. Eg blogga om versjon 2.1 av tastaturoppsettet for rundt ni år sidan, og fortalde meir den gongen om kva dette handlar om: Skriv mange språk.

Siste versjon av oppsettet kan lastast ned her: Klikk her.

Eg har planar om å oppdatere andre tastaturoppsett òg, særleg IPA-oppsettet (lydskrift), men eg torer ikkje å gje nokon tidsprognose akkurat no, for det er så mykje anna å hengje fingrane i. Eg håper eg får tid snart.

Eit minneord om far min

Dei rundt meg veit at eg miste far min i sommar. I gravferda fortalde eg om han frå eit mykje meir personleg perspektiv, med anekdotar og andre detaljar også i den biografiske delen, men ingen av dei talane eignar seg på bloggen i den forma. Dette noko meir komprimerte minneordet stod i lokalavisa Vestlandsnytt den 12. oktober 2018. Avisa tillèt no berre 1200 teikn i minneorda, det er ikkje så veldig mykje, men eg veit at ikkje noka lengd ville ytt eit menneskeliv rettferd.

Per Arne Abrahamsen

Per, far min, vart fødd 8. november 1937 som andremann i ein flokk på seks, og voks opp i Voldsund og på Remøyholmen. Fyrste delen av yrkeslivet var han mykje på sjøen. Mellom anna var han med «Giskøy» på fiske utanfor Ghana i 1959 og 1960, og i 1961 vart han sertifisert som kystskipper.

Han var òg i Australia i tre og eit halvt år, også med jobbar på land. Heime igjen arbeidde han på rutebåten «Valder» med onkelen Olav Remø, sidan på den svenske fiskebåten «Ingo» og på Volda mekaniske.

Han vart gift med Trude i 1969, og dei busette seg året etter på Eggesbønes. Dei vart foreldre fyrst til Jardar, så Gard (død 2016).

I 1971 opna han verkstad på Leinane (frå 1987 på Myklebust), der han etter eiga utsegn, og med glimt i auget, ikkje rustbehandla bilar, men antirustbehandla dei. I 1979 fekk han ein pris frå Tuff-Kote Dinol for beste kvalitet. Han pensjonerte seg i 2010.

Han spelte trekkspel og munnspel, var fysisk aktiv heile livet, men den beste rekreasjonen fann han i båten sin. Han fekk fem barneborn, og var sjeldan så sprudlande som når han var i lag med dei minste.

Kvardagshumoren var prega av praktiske spøkar og ikkje minst den turre, leikande replikken. «Ein bil kjem sjeldan åleine» sa han gjerne i kryssa.

Han døydde 14. juli 2018, snart 81 år gammal.

Nera

Nera, den eine av dei to kattejentene våre, verka fin og frisk, men ho var det ikkje. Det kom snikande, heilt til ho plutseleg vart veldig sjuk. Vi fekk behalde, og behandle, Nera i ei dryg veke etter diagnosen. Avliving vart planlagd onsdag 25. april, men vi rakk det ikkje. Nera døydde heime den natta kl. 05.54, nesten åtte år gamal, og systera Tigris er no einaste katt i familien. Dette fører her til ein bloggpost med gode minne, fordi det er enklare å skrive personleg, kall det indiskret, om ein katt enn om ho hadde vore menneske.

Det fulle namnet hennar var Nera Bianca Missydotter. Ho fekk det fordi ho var svart (Nera) og kvit (Bianca), og var dottera til Missy frå Meråker. Nera og Tigris kom til oss som kattungar i 2010. Sjølv om maktforholda nok kan vere asymmetriske, kan vennskapar gå på tvers av dyreartar. Var det noko gale med oss menneska, så sette Nera og Tigris seg attmed oss og såg roleg på oss. Slik var det til dømes den gongen eg beit meg så hardt i tunga at eg berre måtte leggje meg på senga.

Alle katteeigarar veit at kattar har personlegdom. Nera hadde mange særtrekk. Det eine var at ho alltid har vore forsiktig, og ho har vore blyg for framandfolk, medan Tigris er meir frampå. Då dei kom hit til oss, var det såleis Tigris som utforska den nye heimen fremst, med Nera rett bak. Ringjer det på døra, kjem Tigris springande nyfiken (om enn småskeptisk), medan Nera straks gjekk og gøymde seg.

Sovehjartet deira var òg forskjellig. Mest tydeleg var dette etter kastreringa. Tigris sov av seg narkosen på skikkeleg vis på badet. Nera stod opp etter få timar og insisterte sjanglande på å gå på do på vanleg stad i etasjen under, og nekta å bruke kattedoen på det som for henne var feil rom. Ho sjangla og halvvegs ramla ned trappa, og vi måtte springe etter med kattedoen for å nå fram i tide.

Nera, dersom ho fann plastfolie eller liknande, så var handleposen, dopapiremballasjen eller chilinøttposen snart gjennombora av skarpe tenner. Eg trur ho likte lukta av chilinøtter. Og ho lærte seg å opne både dører og skap. Ho laga ein krok av labben og drog til seg døra dersom opninga gjekk i den retninga. Judith blogga om skapopningane medan teknikken vart utvikla (her og her), og her er videoopptaket (opptak ved Judith P. Abrahamsen 2015, lisens CC BY-NC-SA):

Det er ikkje alltid det er praktisk for eit menneske at det ligg ein katt i vasken og slappar av. Men Nera gjorde slikt. I naudsfall skrudde eg derfor på vatnet for å halde henne unna. Fungerte det, då? Metoden resulterte i at Nera føretrekte å drikke vatn rett frå springen. Og ville ho ha vatn når det ikkje rann, så byrja ho å slikke på springen, for då ville det etter kvart kome rennande vatn der. Biletet er lånt frå Judiths twittermelding 11.4.2015, i dag dessverre utan biletet.

Ho drakk også av glas. Stod det eit glas med vatn på bordet, måtte ein vente å finne svarte kattehår som ein ring langs innsida av det etterpå. Eg har lånt biletet frå Judiths twittermelding 24.9.2015 med kommentaren «Vann er vann».

Kattar er til vanleg ikkje glade i våte omgjevnader. Men når vi dusja, stod Nera og venta på kos utanfor dusjkabinettet, og strauk seg gjerne mot eit vått andlet eller ein våt legg etterpå. Vart ho ekstra utolmodig, så kom ho like gjerne inn til oss straks vi skrudde av vatnet og opna døra. Ein pus friviljug i det nydusja dusjkabinettet, det er bra gjort. Andre stader rista dei begge på labben dersom dei trakka oppi noko vått.

«Nera-testen» er namnet på ein lokal hygienetest her i heimen. Var eg nokon gong i tvil om eg burde skifte sokkar, så stakk eg foten bort til Nera så ho kunne lukte på. Dersom ho pusta gjennom munnen etterpå, skifta eg sokkar, elles venta eg til neste morgon. Tigris har ikkje den eigenskapen. Ho berre kosar med sokken uansett. Eg har tidlegare blogga om Nera og tåfislukt her, og biletet er henta frå den posten.

Og så var det alle dei morgonane der Nera ikkje ville at eg skulle gå på jobb. Ho stilte seg mellom meg og døra. Prøvde eg å knyte skorne, tok ho det som ein invitasjon til å leike med skoreimane, med klør og tenner og liv og lyst, men alltid skånsamt mot fingrane mine. Straks eg tasta alarmkoden ved døra og det sa «plipp plipp» under tastetrykka, så byrja ho å mjaue sårt. Og når vi kom heim, stilte Nera og Tigris som velkomstkomité i fellesskap.

Ville Nera ha kos, skaut ho rygg når ho såg oss, eller la seg på sida framføre oss, slik mange kattar ville gjort. Men var ho ekstra kosete, dirra halerota hennar så ho gjekk hundar ein høg gang. I starten låg ho elles ofte på skuldra til Judith, men så slutta ho med det. Dei siste åra likte ho likevel veldig godt at vi heldt henne. I motsetnad til Tigris vart ho derimot aldri komfortabel med å liggje på fanget (med nokre få unntak i eitt spesielt tilfelle, nemleg etter dei hektiske vekene etter brannen), men ho la seg gjerne rett ved sida av oss i sofaen.

Dei to systrene kunne springe etter kvarandre, gjerne med fresing og pelsdottar i kjeften. Men dei snutehelste på kvarandre heile livet, og stelte kvarandre med tungevask i fjeset. Og gjorde den eine noko som dei visste dei ikkje fekk lov til, som å gå på bokhylla eller nærme seg skrivaren, så mjaua den andre dirrande: «Ikkje gjer det, vi får ikkje lov, no vert det skjenn.» Av og til vart det lange mjauedialogar av dette.

Då Tigris vakna frå rusen etter ei medisinsk undersøking, fekk Nera sjå henne, og då skjedde noko som ikkje hadde skjett dei gongene vi menneska var innom: Tigris prøvde desperat å reise seg og gå bort til systera si. Det var ikkje tvil om kven som stod Tigris nærast.

Nera la seg gjerne rett attmed oss i sofaen.
Her i lukkelegare tider i 2016 og med vaskeassistanse frå Tigris.

Sjukdommen til Nera kom snikande. Men plutseleg skaut han slik fart at han var umogeleg å ikkje oppdage. Då Nera vart synleg sjuk, heldt Tigris seg i nærleiken, ho slutta å erte systera si, men heldt fram med å vaske henne når Nera ikkje lenger orka det sjølv. Mjaua Nera, så kom Tigris springande.

Ho var rettnok i ei merkeleg god form. Nesten heilt til det siste hoppa ho via vindauget på gangen og heilt opp til toppen av skapet, ein av favorittstadene i heimen.

Nera fekk straks livsforlengjande behandling, men det var for seint. Etter omtrent ei veke kom vi til det punktet der neste steg ville vere å avlive henne. Men no var det like før stengjetid, og vi la ein plan i samråd med dyrlækjaren. Ho skulle avlivast neste morgon. Det gjekk dermed slik at ho fekk smertelindring heime utover den natta, medan vi veksla på å passe på henne. Før vi rakk å køyre nokon stad med henne, vart ho mykje dårlegare, og døydde. Klokka var 05.54 då ho pusta for siste gong. Eg skal vedgå at tårene sat laust.

Ein time seinare la eg henne varsamt i kassa som skulle vere kista hennar. Ho var så mjuk, med verdas mjukaste pels, og no heilt slapp i kroppen. Nera vart individuelt kremert same kveld hjå Smådyrkrematoriet Buvika. Der er det eit eige rom med plass til å ta skikkeleg avskil. Ho fekk avskil med mellom anna fire roser, dei var frå Tigris (som sat heime) og dei tre menneska i familien. Dei to kattesystrene har alltid vore så avhengige av kvarandre. Tigris har verka uroleg og litt forvirra etter at Nera vart borte, og ho mjauar meir, held seg meir nær oss, og søkjer kontakt meir aktivt. Vi prøver å halde henne godt med selskap.

Relatert:
Judith har i dag laga ei oversikt med lenkjer til bloggpostar og twittermeldingar som vi har skrive om Nera eller om Nera og Tigris sidan 2010. Les her: Nera.

Til minne om bror min / In memory of my brother

(Click here for the English translation below.)

(Vestlandsnytt 18. august 2017. Nettversjonen sløyfar namn på andre familiemedlemmer, og vert lagd ut på bloggen på dagen eitt år etter at vi bar han til grava.)
 

No i midten av august er det eitt år sidan bror min døydde, og 44 år sidan han vart fødd, Gard Abrahamsen Tuur-Eggesbø, tidlegare Gard Eggesbø Abrahamsen. Eg vil fortelje litt om han i rollene som bror, fagmann og menneske.

Eg var tre år gammal, men eg hugsar at eg tok mor mi på magen for å kjenne på babyen som sparka. Så vart han fødd, og eg hugsar at vi vitja mor og barn. Eg hugsar at vi trilla han i barnevogn, og eg hugsar fyrste gongen eg skuva til han så han datt på rumpa.

Som små sat vi ofte i same lenestol og såg Barne-TV og anna saman. Ein gong vart eg sur på han fordi han røpte ei overrasking nokre sekund før tida, nemleg fyrste ordet i namnet på programmet som snart byrja, «Universet». Eg sat der og venta med attlatne auge, men han var fem år, og hadde nettopp lært å lese, på eiga hand. Han har sidan gjeve storebror æra både for å lære han alfabetet munnleg i forvegen, og for seinare å introdusere han for datamaskiner og programmering.

Vi både krangla og leikte saman, sjølvsagt, og di eldre vi vart, di meir følte vi også på omsorga for kvarandre, anten det var ein ramp som hadde gjort ein av oss noko, eller det var foreldra våre som hadde grunn til å vere misnøgde. Ein gong tok han imot tidenes skjennepreike for telefonrekninga, utan å røpe at storebror var den skuldige. Ein annan gong skreiv eg ein seks sider lang rapport til hans forsvar, der eg problematiserte forståingsgrunnlaget for den påstanden at dagens ungdom sløser med pengane. Som ungdommar og unge vaksne spelte vi inn absurde humorvideoar saman (og saman med andre venner), eller gjennomførte diktanalyse på musikkvideoane frå MTV til langt på natt.

Som vaksne var den geografiske avstanden større, men det var alltid godt å snakkast. Vi hadde dessutan felles interesser, gav gjensidige råd, hjelptest åt, og hadde felles humor (av og til så intern eller sær på andre måtar at berre vi to forstod moroa fullt ut). Då Gard fekk sitt fyrste nettdomene, laga han ei feilmeldingsside med bilete av morgongretne meg i senga og teksten: «This page has not been awakened.» Då storebror fekk problem med den fyrste bilen, så stilte lisjebror med pengar. Då eg vart saman med henne som eg no er gift med, var Gard den fyrste som fekk vite det.

Gard programmerte frå han var 10 år gammal. I 1990, han hadde enno ikkje fylt 17, reiste vi saman til Unge Forskere-konkurransen i Oslo, der han vart premiert for eit komprimeringsprogram, og eg for noko språkleg. Han laga og fekk på nett ein av Noregs aller fyrste webserverar i 1994 (altså serverprogramvara), medan han studerte ved dåverande Møre og Romsdal ingeniørhøgskole. Dette tok høgskulen på senga, og førte til at han same år fekk ansvar for å setje opp den fyrste offisielle webserveren til det som den sommaren hadde vorte Høgskolen i Ålesund.

Våren 1995 var 21-åringen Gard med på å setje opp den fyrste vevtenaren til Møredata, med dei fyrste nettsidene til møbelindustrien i Sykkylven, som brukte hans tenarprogramvare. Også på høgskulen var programvara hans i bruk. Seinare det året laga han nettløysingar og nettsider for Ålesund bibliotek, m.a. med søk i bokbasen, og han hjelpte til med datainfrastrukturen i Ålesund kommune.

Den hausten, no 22 år gammal, vart Gard tilsett som spelprogrammerar i firmaet Gray Matter i Toronto, Canada. Eit par år seinare flytta han til Marietta utanfor Atlanta i USA som systemutviklar i MSI Solutions, og vart m.a. send på oppdrag til New Zealand, der han arbeidde med det nettbaserte fakturasystemet til New Zealand Post.

Men han hadde også eit liv utanfor datamaskina: Han byrja å skrive dikt og noveller som tenåring. Som 18-åring dikta han opp ein mytologi som bakgrunn for eit tidsskrift han gav ut på diskett. Det var mykje ein spøk, ja, men filosofien der om vidsyn og om inkluderande toleranse for andre menneske forheldt han seg medviten til resten av livet. I 1996 gifta han seg elles med den fyrste kona si (ein viktig grunn til å flytte vest for Atlanterhavet). Dei vart sidan skilde. I 1999 var Gard representert med eit dikt i ein amerikansk diktantologi.

Firmaet i Marietta vart kjøpt opp av Eclipsys i 1999, og Gard valde året etter å flytte tilbake til Toronto som programutviklar i Zox Technologies. I 2001 kom han tilbake til Noreg, og var tilknytt eit IT-firma i Ålesund, by.com. Samstundes starta han som konsulent i sitt eige IT-firma Stuffy Rabbit (humoristisk namneval med forhistorie), forgjengaren til det seinare føretaket Trollsilm. I 2003 fekk han jobb som IT-ansvarleg på Samisk vgs. og reindriftsskole i Kautokeino, og medan han budde der, gav han ut ei diktsamling på eige forlag. Undervegs hadde han byrja å måle. Han gifta seg med noverande kone i 2007, og endra samstundes etternamnet sitt. I 2008 flytta han tilbake til barndomskommunen Herøy med kona og då eitt barn. Der var han tilsett i stillinga som IKT-leiar i kommunen i 2008–2015, og fekk etter kvart oppleve arbeidsmiljøet i organisasjonen.

Mobbing er ein type overgrep som vi delte både røynsler med og interesse for. I 1999 samarbeidde vi om å starte e-postlista «Mobbelista» for mobbeutsette, bygd med Gards programvare for anonymisering av innlegg. I 2003 tok han initativ til lokalmøte for medlemmer av Mobbelista i Ålesunds-området. Fleire har fortalt meg at Gard har hjelpt dei etter mobbing eller andre vanskelege røynsler. Eg veit at han også hadde konkrete planar om meir systematisk mobberelatert arbeid, men han rakk det ikkje før han døydde.

I Kautokeino fekk han kjærleik til det samiske, og han melde seg etter kvart inn i samemanntalet då han fekk vite om ein del av slektshistoria som tidlegare generasjonar hadde gløymt. Han vart ein fantastisk far til fire kjekke gutar. Han snakka engelsk, tysk, estisk, litt nordsamisk, og var i gang med fleire andre språk. Han spelte fleire musikkinstrument, dei fleste byrja han med i vaksen alder.

Han sykla frå Paris til Amsterdam i 2011. Den fyrste lange sykkelturen hans hadde gått frå Montréal til Toronto i 1997, og han planla ein sykkeltur frå Milano til Taranto i Italia til tjueårsjubileet i 2017. Og eg var stolt av han då han skreiv det halvsidelange innlegget i Vestlandsnytt den 10. februar 2009 med tittel «Eg har vore mobbeoffer», der han nemnde seg sjølv berre knappast. Innlegget hans var sakleg, reflektert og informativt, og han fekk fort telefon frå ein skule der dei hadde diskutert konsekvensane av det som han hadde drøfta.

Han skreiv gjennomtenkte bloggpostar, mellom mykje anna om digitale distraksjonar, mobbing generelt, mobbing i arbeidslivet, dikt, langdistansesykling, sykling med astma, og om konsulentbruk og møtemaraton i det offentlege. Ein av dei siste bloggpostane hans handla om verdien av å lære om vektorar. For dersom du kan om vektorar, fortel han, så er det mykje enklare å programmere Playstation-spel med blodsprut.

Gard var oppteken av at alle skulle behandlast skikkeleg, jamvel dei som hadde gjort han vondt, elles ville jo vondskapen vinne. Dei som kjende han, skildrar han mellom mykje anna som snill, omtenksam, påliteleg og med solid integritet, inkluderande og fordomsfri, tolmodig, reflektert, leiken, indignert når andre vart behandla stygt, ein gledesspreiar, og full av overraskingar. Overraskingar ja? Ein venn på Canada-tur fekk eit plutseleg jobbintervju takka vere Gard. Sjølv fekk eg ei overrasking frå han ein morgon då telefonen ringde frå eit sesongstengt museum som opna dørene til utstillinga fordi eg og kona var i området.

Framfor alt vil mange såleis hugse Gard nettopp fordi han brydde seg. Mottoet hans på visittkortet var «Make a difference, not indifference». Og slik levde han.

___
Tidlegare: Bror min – Sorg – 13. august – Epilog til spelelista

 
– – –
 

In English: In memory of my brother

(The original Norwegian text was printed in the newspaper Vestlandsnytt on 18 August 2017, one week ago. It is posted on my blog one year after the day when we carried him to his grave. In the online version, the names of other family members have been left out. Gard had many friends who do not understand Norwegian, and I have written this English translation for them. Some nuances will inevitably be lost, and there may of course be a certain element of Norwegian accent.)
 

These days in the middle of August, one year has passed since my brother died, and 44 years since he was born, Gard Abrahamsen Tuur-Eggesbø, previously Gard Eggesbø Abrahamsen. I wish to tell a few things about him in his roles as a brother, a professional and a human.

I was three years old, but I remember touching my mother’s belly to feel the baby kick. He was born a few months later, and I remember that we visited my mother and my brother. I remember him in the pram, and I remember the first time I pushed him so he fell on his behind.

As small children, we often sat in the same chair watching television together. One evening, I got irritated at him because he had revealed a surprise just a few seconds too early, it was the first word of the tv programme that was about to begin: “Universet” (The Universe). I had closed my eyes in order to get surprised, but he was five years old and had just learnt on his own how to read. Later, he has given me credit both for teaching him the alphabet orally in advance, and for introducing him to computers and programming at a later stage.

We both quarrelled and played together, of course, and as we grew, also our care for each other grew, whether a badly behaved kid had done something to one of us, or it was our parents who had a reason to be dissatisfied. I remember once when he was given the rebuke of a lifetime for the phone bill, without revealing that his big brother was the guilty one. At another point in time, I wrote a six page report defending him, where I questioned the basis for the proposed understanding that the youth of today waste money. As teenagers and young adults, we recorded absurd humour videos together (and together with other friends), or we analysed the lyrics of MTV music videos until late at night.

As adults, the geographical distance was bigger, but it was always good to talk. Besides, we shared interests, gave each other advice, helped each other, and we had our common sense of humour (at times, it would be so strange, or the references would be so private, that only the two of us would fully understand the fun of it). When Gard got his first internet domain, he made a 404 page with a picture of me, grumpy in my bed one early morning, and the words: “This page has not been awakened.” When big brother got a problem with his first car, little brother provided the money. When I met my wife and became her boyfriend, he was the first to know.

Gard started programming when he was 10 years old. In 1990, he was still not 17, we went to the Young Scientists Contest in Oslo, where he was awarded for a compression program and I for something linguistic. He created and got online one of Norway’s very first web servers in 1994 (that is, the server software), while he was still a student at the college of engineering. This caught the college off guard, but as a result, the college asked him to install their first official web server later that year.

During the spring of 1995, the 21 year old helped install the first web server of the company Møredata, hosting the first web pages of the local furniture industry; they used his server software. His software was also utilised at the college. Later that year, he made web infrastructure and web pages for the Library of Ålesund, among other things with a search solution for the book database, and he helped develop the computer infrastructure for Ålesund Municipality.

That autumn, he was now 22, Gard was employed as a programmer at Gray Matter in Toronto, Canada. A couple of years later, he moved to Marietta near Atlanta in the US to be a systems developer at MSI Solutions, where they sent him to New Zealand to work on New Zealand Post’s online billing system.

But he also had a life outside the computer: He started writing poems and short stories as a teenager. At 18, he invented a mythology as the basis for a periodical that he published on floppy disks. Although much of this was meant as a joke, for the rest of his life he kept living by his mythology’s philosophy about inclusiveness and tolerance for other humans. In 1996 he also married his first wife (an important reason to move west of the Atlantic). They later divorced. In 1999, one of Gard’s poems was printed in an American antology of poetry.

The company in Marietta was acquired by Eclipsys in 1999, and Gard chose to move back to Toronto in the year 2000 to work as a software developer at Zox Technologies. He returned to Norway in 2001, where he was affiliated with an IT company in Ålesund, by.com. He also started his own IT company, Stuffy Rabbit (a humorous name with a history behind it), the predecessor of his later company Trollsilm. In 2003 he moved to Kautokeino/Guovdageaidnu to work as the chief technology officer at the Sámi High School and Reindeer Husbandry School. While he lived there, he published a collection of poetry. At some time, he had also started painting. He married his present wife in 2007, and also changed his last name accordingly. In 2008 he brought his wife and their child to Herøy, where he had grown up. He held the position as the chief technology officer at the municipality from 2008 to 2015, and got to experience certain workplace environment factors.

We shared experience with, and an interest in, the phenomenon that is bullying. In 1999, we started the “Mobbelista” (Bullying List) electronic mailing list together, for people who had been or were bullied; the list used Gard’s software to anonymise the e-mails. In 2003 he took the initative to local meetings for members of Mobbelista in the Ålesund area. Several have told me that Gard has helped them after bullying or other difficult experiences. I know that he also had concrete plans to work more systematically with bullying, but he died before he had the chance to realise those plans.

In Kautokeino/Guovdageaidnu, he fell in love with Sámi culture, and he was eventually enlisted in the Sámi electoral register after he was made aware of a part of our family’s history that previous generations had forgotten. He became a splendid father of four wonderful boys. In addition to his native language, Norwegian, he spoke English, German, Estonian, somewhat Northern Sámi, and he had begun learning several other languages. He played several musical instruments; most of them he started learning as an adult.

He biked from Paris to Amsterdam in 2011. His first long bike ride went from Montréal to Toronto in 1997, and for the twentieth anniversary in 2017 he had planned a ride from Milan to Taranto in Italy. And I was proud of him when he wrote his letter to the editor covering half a page in the local newspaper Vestlandsnytt on 10 February 2009. He gave it the title “I was bullied” (alternative links: 1, 2), but mentioned himself just barely. His letter was instructive and to the point, and he was soon contacted by a school where the staff had debated the consequences of what he had discussed.

Gard wrote talented blog posts about — among many other things — digital distractions, bullying in general, bullying at work, poems, long distance biking, biking with asthma, and about the use of consultants and endless rows of meetings in public administation. In one of his last blog posts, he told about the benefits of learning about vectors. Because, if you know how to handle vectors, blood splat programming just gets so much easier.

Gard wanted everyone to be treated decently, even those who had hurt him, because otherwise evil would win. Those who knew him, describe him among many other things as kind, considerate, reliable and with a firm integrity, inclusive and unprejudiced, patient, thoughtful, playful, annoyed when others were treated badly, a ray of sunshine, and full of surprises. Surprises? One of his friends visiting Canada was suddenly invited to a job interview because of Gard. And he surprised me one morning when I got a phone call from a museum that had closed their exhibition for the season, but that day they would open the doors just for me and my wife because they knew that we were in the area.

And so, above anything else, many will remember Gard because he cared. On his business card he had written his motto “Make a difference, not indifference”. This motto describes the way he conducted his life.

___
Earlier: My brother – Grief – 13. august – An epilogue to the playlist

Epilog til spelelista / An epilogue to the playlist

(Click here for an English version of the blog post.)

I dag er fødselsdagen til Gard, bror min. Han ville ha vorte 44 år.

Gard var medviten om verdien av å vere tolerant og aksepterande mot andre. Så tidleg som i 1992 slo han fast (sjølv om han sa det på ein meir humoristisk måte) at dette er eitt av kjenneteikna på det å vere eit sant menneske.

Ei finurleg side ved denne tidlege filosofien hans handla om evna til å ha ein vid og tolerant musikksmak. Ja visst, dette var mellom det han nemnde i 1992, delvis som spøk, delvis alvorleg. Anten det var med overlegg eller ikkje, så vart det slik at spelelista med musikkvideoar på nettstaden hans gjenspeglar denne innstillinga. Kvar laurdag, og på somme andre utvalde dagar, viste Gard oss ein ny musikkvideo frå ein eller annan stad på jorda: pop, rock, folkemusikk, kva no sjangeren eller stilen enn var. Nye videoar på spelelista vart annonserte på Twitter, og tweeten vart også lagd ut på Facebook.

For eitt år sidan i dag, berre nokre få dagar etter at han døydde, overraska han oss med ein ny video og tilhøyrande annonsering på Twitter og Facebook, og dermed fekk vi oppdage at han hadde automatisert prosessen.

I november 2016 vart spelelista framleis automatisk oppdatert, men videoane vart ikkje lenger annonserte på Twitter og Facebook. Og den 4. februar 2017 tok også spelelista slutt. Den siste videoen var «Arrival» av Joe Taranto. («Arrival», for eit høveleg val. Nevøen hans, altså sonen min, kom til verda berre nokre dagar tidlegare.)

Som epilog til spelelista hans vil eg gjerne presentere to videoar der Gard sjølv er med, og som han sjølv har lasta opp til YouTube.

Den fyrste videoen er mest til å le av, og vert framført av han sjølv, meg og ein venn av oss. Den andre videoen er ein abstrakt elegi skriven og framført av Gard. Begge videoane er på engelsk, og var med i den tre timar lange «O.U.C.H. Home Vid’ III»-videoen frå 1993, som hadde dei to nederlendarane Stefan og Richard frå ST News som tilsikta publikum.

Vi Ar Nårvikjens

Vi to og Hans Arild Runde laga denne musikkvideoen i 1991. Nokre år seinare vart han faktisk kringkasta på NRK, om enn med sensurert handleddsskjering (i staden for å skifte ut klippet med noko anna, så bad vi dei om berre å leggje på ein tekstplakat med «sensurert»). Det var Hans Arild som komponerte musikken og spelte instrumenta, medan alle tre skreiv teksten, song han og redigerte videoen.

Det har gått mange år sidan dette, så for dei som ikkje klarer å kjenne oss att: Gard er den yngste i gruppa (nesten 18 på den tida), eg er han med skjegg (21 år), og tredjemann er Hans Arild (19 år).

I songteksten brukte vi dårleg engelsk, til dels «Norwenglish» og norsk. Vi ville nemleg gjerne imitere innstillinga «å, eg mååå syngje på engelsk» hjå folk som eigentleg snakkar andre språk. Videoen prøver generelt å gjere narr av dei kommersielle trekka og dei låge kunstnariske kvalitetane i nokre av dei musikkvideoane som vart sende på MTV. (Dagens ungdom veit det kanskje ikkje, men på den tida sende faktisk MTV musikk.) Grensa mellom parodi, ovundring og kritikk er ustabil gjennom heile videoen vår.

Også tittelen på songen gjenspeglar den parodiske tilnærminga. «Vi ar nårvikjens» vert uttalt [ˈviː ˌɑːr nɔr⁠ˈviːc͡çɛns] (vi ar nårvitsjens), dvs. på engelsk men med ein kraftig sunnmørsk aksent.

Gard skreiv ein gong ein presentasjon av videoen på engelsk, og la denne ut på ein nettstad som ikkje finst lenger. Presentasjonen hans byrja slik:

To make this music video, we spent about five weeks of summer vacation making three hours of raw footage (and a lot of other videos) and some really long nights editing. The editing equipment consisted of a VCR and a video camera. The VCR was able to record the sound track and the picture separately. However, it was very painful to synchronize the picture for lip sync.

Credits:
Hans Arild Runde: Composing song, playing all instruments (keyboard plus computer)
Gard E Abrahamsen: Video editing, computer graphics
Jardar E Abrahamsen: Rhyme, rhythm and basic insanity
All three: Lyrics, vocals, direction, camera

I ein tidleg kladd til denne bloggposten tok eg med heile presentasjonen hans av songteksten og slikt som skjedde under opptaka, saman med nokre kommentarar for eiga rekning, men dette vart rett og slett for mykje. Det kan likevel nemnast at noko av teksten alluderer til andre songar (og eit par band). Medan opningsorda «O alack» var inspirerte av William Shakespeare sånn generelt (og ikkje alluderer til ein song), så viste «Games are played in thousand homes» til songen «Games» av gruppa New Kids on the Block, og sjølvsagt til «i de tusen hjem» i ein songtekst av Bjørnson. «Beds are burning midnight oil» burde vere sjølvforklarande, medan «Hills and mountains by the sea» er «Millom bakkar og berg utmed havet». Det finst nokre referansar til.

Eg har elles ei lita tilståing å kome med. «English e et fattig språk, det. / Ryggjej verte sabla låke» er forståeleg for norskspråklege, og vert sunge på sunnmørsk, nærare sagt ein varietet av Herøy-dialekten som finst på granneøyane. Men vi ville ikkje servere direkte bannskap, så derfor valde vi ordet «sabla» i staden for «jævla» eller liknande. Tilståinga er at eg på eitt eller anna vis «gløymde» å nemne for Gard og Hans Arild at ordet «sabla» kjem historisk av ordet «Satan».

Fill the Streets

Både Gard og eg byrja å skrive dikt medan vi gjekk på vidaregåande, han nokre få år etter meg. Men medan eg skreiv med versemål og rim på den tida, brukte Gard fri rytme og ikkje rim.

Gards dikt «Fill the Streets» er eit eksperimentelt dikt, framført her med piano i bakgrunnen. Gard har notert ein stad at han skreiv dette diktet før 1. januar 1992. Vi to tok opp den siste scena, den med stearinlyset, på rommet mitt eit år seinare, nyårsaftan 1992, og vi redigerte videoen ferdig neste dag, 1. januar 1993.

Eg veit dette ikkje berre fordi eg hugsar det (og eg hugsar det), men også fordi dette er ein av dei aller siste videoane i O.U.C.H. Home Vid’ III. Og i eit sanntidsbrev som vi skreiv saman i dei tidlege timane den 2. januar 1993, fortel Gard i innleiinga: «I take my computer to the kitchen after having completed O.U.C.H. home-vid’ III».

I videoen «Fill the Streets» les Gard sitt eige dikt, og det er også han som speler piano.

Gard har ikkje vilja fortelje så mykje om si eiga tolking av diktet. Han ynskte at publikum skulle få oppleve det på sine eigne premissar. Eg vil respektere dette, og seier då heller ikkje korleis eg sjølv les diktet. Men eg trur dei fleste vil sjå det som ein slags klagesong eller elegi. Då han døydde, kom eg stendig tilbake til verselina «They die so young».

Dette poetiske verket var den fyrste videoen Gard lasta opp til YouTube. Det skjedde på fødselsdagen hans i 2006, for elleve år sidan i dag.

Dei to videoane i denne bloggposten viser dei kunstnariske ytterpunkta i Gards liv: den humoristiske og leikne enden av skalaen, og dei alvorlege, djupe, abstrakte ideane som aldri kan uttrykkjast eksplisitt.

Vi saknar deg, Gard. Spelelista di har teke slutt, men eg skal fortelje om deg så lenge eg lever. Eg saknar deg, lisjebror.

 
– – –
 

In English: An epilogue to the playlist

(I have written the English version of the epilogue because Gard had many friends around the globe, not least in Canada and the US, where he lived for some years. English is not my native language, and in addition, some of the nuances will inevitably be lost.)

Today is my brother Gard’s birthday. He would have turned 44.

Gard was conscious about the values of being tolerant and accepting towards others. As early as 1992, he stated (though he did so in a more humorous way) that this is one of the signs of being a true human.

One almost surprising side of his early philosophy concerned the ability to have a wide and tolerant taste of music. Certainly, this was among the things he mentioned in 1992, in part as a joke, in part seriously. Whether it was deliberate or not, the music video playlist on his website mirrors this attitude. Every Saturday, and on some other selected days, Gard presented us with a new music video from somewhere on the planet: pop, rock, folk, whatever the genre or style. Each new video was announced on Twitter, and the tweet was also posted to Facebook.

One year ago today, only a few days after he died, he surprised us with a new video, which was also announced on Twitter and Facebook, and so we discovered that he had automated the process.

In November of 2016, his playlist was still automatically updated, but the announcements on Twitter and Facebook had stopped. And on 4 February 2017, also his playlist came to an end. The last video was “Arrival” by Joe Taranto. (“Arrival”, what an appropriate choice. His nephew, my son, arrived to this world only a few days earlier.)

As an epilogue to his playlist, I want to present two videos where Gard himself was involved, and which he himself has uploaded to YouTube.

The first video is a huge laugh performed by himself, me and a friend. The second video is an abstract elegy written and performed by Gard. They are both in English, and were included in our three hour long “O.U.C.H. Home Vid’ III” from 1993, which had the two Dutchmen Stefan and Richard from ST News as intended audience.

Vi Ar Nårvikjens

The two of us and Hans Arild Runde recorded this music video in 1991. A few years later it was actually broadcast on national television in Norway, although with the wrist-cutting clips censored (instead of replacing the clips, we asked that they simply black them out and write “sensurert”, i.e. ‘censored’, on the screen). The music was composed and the instruments played by Hans Arild, while all three of us wrote the lyrics, song it, and edited the video.

Many years have passed since then, so for those who are not able to recognise who is who: Gard is the youngest member of the group (almost 18 at the time), I am the one with a beard (21 years old), and the third one is Hans Arild (19 years old).

For the lyrics, we used a terrible form of English, in part Norwenglish and Norwegian. The reason was that we wanted to mimic the “oh I need to sing in English” attitude of non-native speakers of English. The video in general tries to poke fun at the commercial characteristics and low artistic quality of some of the music videos broadcast on MTV. (Young people may be surprised to learn that MTV actually aired music at the time.) The boundary between parody, admiration and critisism is unstable throughout our video.

The title too mirrors our parodic approach. “Vi ar nårvikjens” is pronounced [ˈviː ˌɑːr nɔr⁠ˈviːtʃɛns] (vee are norveechens), which is how people from our district would pronounce “We are Norwegians” if we add an extra dash of Norwegian accent to it.

Gard once made a presentation of the video in English, and published it on a website that is no longer online. His presentation started like this:

To make this music video, we spent about five weeks of summer vacation making three hours of raw footage (and a lot of other videos) and some really long nights editing. The editing equipment consisted of a VCR and a video camera. The VCR was able to record the sound track and the picture separately. However, it was very painful to synchronize the picture for lip sync.

Credits:
Hans Arild Runde: Composing song, playing all instruments (keyboard plus computer)
Gard E Abrahamsen: Video editing, computer graphics
Jardar E Abrahamsen: Rhyme, rhythm and basic insanity
All three: Lyrics, vocals, direction, camera

In an early draft of this blog post I included his entire presentation of the lyrics and things that happened while we recorded the song, with a few comments of my own, but this was truly too much. It can be mentioned, though, that some of the lyrics refers to other songs (and a couple of bands). While the opening words “O alack” were inspired by William Shakespeare in general (and do not refer to a song), “Games are played in thousand homes” refers to the song “Games” by New Kids on the Block, and “i de tusen hjem” (in the thousand homes) of the Norwegian national anthem. “Beds are burning midnight oil” should be self-explanatory, while “Hills and mountains by the sea” is understandable only to Norwegians (Millom bakkar og berg utmed havet). There are also a few other references.

I also have a small confession to make. “English e et fattig språk, det. / Ryggjej verte sabla låke” translates as ‘English is a poor language. / The back begins to hurt a lot’. This is in our local dialect of Norwegian, or rather in a variety of our dialect spoken on the neighbouring islands. We didn’t want to be too explicit in our swearing, though, so we chose “sabla” (extremely) instead of words like “jævla” (bloody; literally: devilishly) or similar. My confession is: I somehow “forgot” to mention to Gard and Hans Arild that the etymology of “sabla” is actually “Satan”.

Fill the Streets

Both Gard and I started writing poems while in high school, I first, then he a few years later. But while I wrote with metre and rhyme at the time, Gard used free verse and no rhymes.

Gard’s poem “Fill the Streets” is an experimental poem, performed here with a piano in the background. Gard has noted somewhere that he wrote the poem before 1 January 1992. The two of us recorded the final scene, the one with the candle, in my room one year later, on New Year’s Eve in 1992, and we finished editing the video the next day, 1 January 1993.

I know this not only because I remember (and I do remember), but also because this is one of the very last videos of O.U.C.H. Home Vid’ III. And in a real-time letter that the two of us wrote during the early hours of 2 January 1993, Gard states in the introduction: “I take my computer to the kitchen after having completed O.U.C.H. home-vid’ III”.

In the video “Fill the Streets”, Gard is reading his own poem, and he is also the one playing the piano.

Gard has been reluctant to give any details on his own interpretation of the poem, as he wanted people to experience it on their own terms. I will respect this and won’t say how I read the poem; I still believe most of us will see it as some kind of lament or elegy. When he died, I kept thinking of the line “They die so young”.

This piece of poetry was the first video that Gard ever uploaded to YouTube. He did so on his birthday in 2006, eleven years ago today.

The two videos in this blogpost demonstrate the artistic extremes of Gard’s life: the humorous and playful end of the scale, and the serious, profound, abstract ideas that can never be expressed explicitly.

We miss you, Gard. Your playlist has come to an end, but I will keep telling your story for as long as I live. I miss you, little brother.

13. august

Biletet er frå grava hans tidlegare i sommar.
The photo is from his grave earlier this summer.

Hundre år etter fonemet

I dag, 4. mai 2017, er det akkurat 100 år sidan Daniel Jones for fyrste gong brukte termen «phoneme», altså fonem, i den tydinga som folk kjenner i dag. Ein hundreåring er sjølvsagt ikkje akkurat siste skrik lenger, men av ulike grunnar lærer ein framleis om fonemet her og der, og det er mange språkfolk som har eit nært og godt forhold til det. Fonemet er ein svært viktig del av historia til fagfeltet fonologi. Mellom dagens fonologar har fonemet likevel for ein stor del gått av moten.

Det er fleire grunnar til at fonemet gjekk av moten, men det kan oppsummerast med at språk rett og slett ikkje oppfører seg heilt slik som fonemmodellen skulle tilseie.

Noko av dette gjeld sjølve det å ha fonemet som eit mellomnivå mellom det leksikalske nivået (slik som ord og andre element er lagra i det mentale ordtilfanget) og overflata/allofonnivået/«uttalenivået». Andre sider av saka gjeld t.d. den meir allmenne førestillinga om kva ein språklyd eigentleg er for noko.

Eg har skrive ein ørliten artikkel om kva som ligg i dette meir i detalj, og kva som har skjett i dei hundre åra som har gått etter at fonemet kom til verda. Det skal seiast her at eg er korkje norsklærar, lærar eller norskfagleg av meg, men skal ein nå eit fagleg orientert publikum som ikkje allereie er godt kjende med stoffet, og som heller ikkje allereie er så spesialiserte at dei berre er interesserte i heilt andre ting, så er bladet Norsklæreren/Norsklæraren ein god stad. Så i nr. 1/2017 stod artikkelen «Når verktya endrar seg: hundre år etter fonemet». Som det høver seg, var dette sjølve jubileumsnummeret av bladet, ettersom Landslaget for norskundervisning fyller 40 i år, så det eine jubileet fekk verte markert med eit anna.

Artikkelen er attgjeven som resten av denne bloggposten. Det er avklart med opphavleg publiseringskanal at eg har lov til å leggje ut artikkelen på denne måten. Nokre få vil kjenne att delar av teksten: Ein tidleg kladd stod i studenttidsskriftet riss for tre år sidan, med eit opplag på 100 (eitt hundre). Takk til Jan K. Hognestad for råd om framstillinga i delar av den endelege versjonen (ein fotnote med takk fall ut då teksten kom på prent). Ein pdf av den prenta versjonen ligg her.

– – –

Når verktya endrar seg: hundre år etter fonemet

Av Jardar Eggesbø Abrahamsen
Opphavleg publisert i Norsklæreren 1/2017 s. 213–219.

Fonemet fyller 100 år i 2017. Dei fleste som har studert språk, har lært om fonem, men i fonologisk faglitteratur i dag finn ein knapt fonemet nemnt. Her skal vi sjå litt forenkla på noko av det som har endra seg sidan fonemets glansdagar.

Fonemet

Dei to lydane [tʰ] og [d] er ulike nok til at dei kan skilje mellom tydingane til dei norske orda [tʰiː] ‘ti’ og [diː] ‘di’. Då seier vi at desse lydane i norsk sorterer under ulike fonem, som vi gjerne kan transkribere praktisk som /t/ og /d/. Eit fonem har fleire allofonar, dvs. konkrete uttalar, som vekslar mellom å representere fonemet sitt. Til dømes har /t/ allofonar som [tʰ], [t] og meir til, avhengig av nabolydar og plassering i ordet, og avhengig av presisjonsnivå i presentasjonen vår.

Termen «fonem» har tradisjonar heilt tilbake til 1870-talet, men med eit noko varierande innhald (sjå Dresher 2011 for ein gjennomgang). I vår moderne tyding har fonemet sterke band til strukturalistisk lingvistikk, og skal ha vorte brukt om lydfamiliar med distinktiv funksjon fyrste gong den 4. mai 1917 av den vidgjetne britiske fonetikaren Daniel Jones (1881–1967), jf. Jones (1967:260f).

Fonemet i denne tydinga har hjelpt oss med å skilje mellom konkrete lydar (fonetikk) og strukturane i lydsystema (fonologi), og er såleis ei uhyre viktig oppfinning i den språkvitskaplege faghistoria.

Problem med fonemet

Likevel dukka det snart opp problem med modellen. Eitt av dei mest kjende er nøytralisering, når to fonem vert uttalte på den same måten. Til dømes er /g/ og /k/ ulike fonem, og kan skilje mellom adjektivet trygg med [g] og imperativen trykk med [k]. Nøytralisering av denne fonemskilnaden oppstår når /g/ i trygt og /k/ i trykt vert uttalte likt som [k] pga. t-en som kjem etter dei: Brannvesenet fekk katten [trykt] ned. Eit problem her var at når skilnaden mellom to fonem vert oppheva, slik at dei høyrest like ut og dermed ikkje lenger i seg sjølve kan skilje mellom tyding, så kjem dette i konflikt med korleis fonemet er definert og avgrensa som nettopp tydingsskiljande ulikskapar.

Ein fann løysingar på dette. Likevel fekk ein aldri heilt bukt med at skotta mellom fonema ikkje er vasstette. Om vi skal tillate oss å hoppe over detaljane: Til dømes vil ei stemtheitsveksling som i bøyinga try[g] – try[g]e – try[k]t (trygg, trygge, trygt) også handle om at ordet som del av bøyinga vekslar mellom to røter, fonemisk /tryg/ og /tryk/, eller eventuelt transkribert /tryg/ og /tryK/, der stor /K/ symboliserer eit nøytralisert fonem. Vekslinga mellom dei to røtene /tryg/ og /tryk/ i ulike bøyingsformer kunne då reknast som ei veksling mellom ulike fonem, sidan /g/ og /k/ er forskjellige nettopp på fonemnivået. Dette er det vi tradisjonelt kallar ei morfofonologisk veksling, for det handlar om eit samspel mellom morfologi og fonologi: Ordbøyinga fører til fonemveksling og dermed til at ordet vekslar mellom to fonologisk ulike røter. Så langt er alt vel.

Men på ei anna side finn vi samstundes den tilsvarande stemtheitsvekslinga mellom t.d. bergensk tve[ʁ]e og tve[χ]t (tverre og tvert), med stemd og ustemd skarre-r. No har det seg slik at stemd og ustemd skarre-r berre er to uttalevariantar (allofonar) av eitt og same fonem /r/. Dette bergenske tilfellet ville då vere ei reint fonologisk avhengig uttaleveksling (også kalla allofonveksling), sidan stemd og ustemd skarre-r ikkje er separate fonem. Den morfologiske rota /tvær/ er altså fonologisk konstant, og har dei same fonema heile tida, berre med litt forskjellig uttale i dei ulike bøyingsformene, avhengig av korleis nabolydane verkar inn. Vekslinga i uttale av fonemet /r/ er dermed ei sak for fonologiske uttalereglar åleine, og påverkar ikkje dei morfologiske forholda, sidan rota er fonemisk konstant.

Slike forhold skapte problem for analysemodellen. Eitt og same fenomen, i vårt tilfelle stemtheitsassimilasjon ved /t/, måtte forståast som to urelaterte prosessar, knytte til ulike nivå i språket: morfofonologisk fonemveksling i tilfellet «trygt», fonologisk allofonveksling i tilfellet «tvert». Og dette var berre eitt av problema med fonemmodellen, om enn kanskje det mest kjende problemet. Sjå t.d. Dresher (2011:256ff) og Carr & Montreuil (2013:79ff) for djupare drøftingar.

Slikt gav då ei uhaldbar forståing av korleis språk oppfører seg, og situasjonen hadde oppstått fordi modellen har eit fonemnivå mellom det leksikalske nivået (korleis orda er lagra i det mentale ordtilfanget) og allofonnivået (uttalen). I løpet av 1960-talet førte dette oss over i generativ fonologi, med Chomsky og Halle (1968) som klassikaren. Kort sagt finst ikkje det mellomliggjande fonemnivået lenger. Røter som trygg og trykk er lagra mentalt, i den «underliggjande repesentasjonen», med sine respektive /g/ og /k/ (skråstrek i formalismen tyder altså noko anna no enn tidlegare), men så kjem /g/ i visse fonologisk definerte situasjonar til overflata som [k], utan at dette får andre konsekvensar enn nettopp det.

Segment eller ikkje

Å avskaffe fonemnivået løyste ein del problem. Men fonologisk teori sleit framleis med ein annan arv frå faghistoria: segmentet. Eit segment er ei lydeining, i fonemmodellen altså eit fonem eller ein allofon. Tanken hadde vore at segmenta, fonologisk sett, kom på rekkje og rad som klart avgrensa lydeiningar, omtrent som bokstavar i alfabetiske skriftspråk. Kvart segment kan rettnok analyserast som oppbygt av massevis av såkalla trekk, slik som stemtheit, nasalitet og artikulasjonsstad, men desse trekka held seg på plass innanfor det segmentet som dei utgjer.

Illustrasjonen her er ein tradisjonell såkalla trekkmatrise som viser fonologiske trekk som ein kunne rekne som involverte når vi skal lage segmentet /n/. Detaljane kan variere litt mellom analysane, og trekka har til dels andre etikettar enn den «stemde alveolare nasalen» som vi er vane med frå fonetikken. Men poenget her er at trekka held seg samla og innanfor segmentet, at eit segment er eit segment, og ferdig med dét.

Det er berre det at språk ikkje oppfører seg heilt slik.

John Goldsmith kom med sin autosegmentale representasjonsteori i 1976, og sjølv om mykje i fagteorien har endra seg sidan den gong, er hovudbodskapen framleis: Segmentet er ikkje ein bunt med trekk som alltid høyrer saman. Trekka, til dømes nasalitet, stemtheit og artikulasjonsstader, samarbeider om å lage det som vi oppfattar som segment, men trekka kan også leve sine eigne liv. I staden for éin streng med ferdige og klart avgrensa lydar kan ein enkelt sagt rekne med parallelle og separate men tidssamordna sjikt med lydbyggjesteinar, altså trekk. Dermed vert det klassiske segmentet litt tvilsamt.

Eit fenomen som illustrerer den sjølvstendige rolla til trekk godt, kan vere nasalar i lombardisk, eit romansk språk i Alpane, her Milano-dialekten. Vi skal sjå på korleis sjølve nasaliteten oppfører seg der, og skal ikkje bry oss om andre einskildtrekk (analysen min her er noko forenkla og utnyttar ikkje dei nyaste verktya, som ville ha gjeve ein nesten motsett prosedyre; takk til Jørgen G. Bosoni for milanesiske uttaledata):

Språket har ein litt spesiell nasal konsonant, la oss kalle han /N/, som i akkurat denne dialekten berre kan opptre i stavingsopptakt, dvs. til venstre for vokalen, og då med uttalen [n]. Hokjønnsforma av adjektivet ‘god’ er [ˈbuna] med [n] til venstre i stavinga [na]. Vokalen [a] her er bøyingsendinga for hokjønn. I hankjønn finst ikkje den endinga, og ein kunne ha venta [ˈbunː] eller liknande (lang [nː] av urelaterte grunnar), men det er ikkje dette vi får. Hankjønnsforma er i staden [ˈbũː] med nasal vokal. Mesteparten av den nasale konsonanten vert altså utelaten, men sjølve nasaliteten finst likevel, og legg seg på vokalen.

Ei klassisk segmentbasert tilnærming ville vere meir komplisert, for dersom nasaliteten t.d. er ein del av konsonanten, så må ein framleis forklare at det er den synkrone og fonologisk motiverte konsonantutelatinga som utløyser vokalnasalering. Med strengt avgrensa segment skulle det å utelate konsonanten også ha utelate nasaliteten, men det skjer jo ikkje her. Det viser seg òg at vokalen vert nasalert berre når konsonanten ikkje er der, dette heng altså saman. Når vi av ulike grunnar har former der ein nasal konsonant til samanlikning framleis er til stades, som i [ˈʃima] ‘fjelltopp’, [ˈʃimː] ‘fjelltoppar’, [ˈanː] ‘år’ (sg. og pl.) og altså [ˈbuna], får dialekten heller ikkje nasal vokal. Alt i alt lever nasaliteten sitt eige liv, og vekslar i former som [ˈbuna] og [ˈbũː] mellom å vere knytt til ein konsonant og å vere knytt til ein vokal, alt etter kva som er tilgjengeleg i den aktuelle posisjonen i stavinga.

Også norsk språkhistorie har døme på trekk som ikkje held seg innanfor segmentet sitt, t.d. omlydar, slik som eintalsforma strand mot fleirtal strender. I dag er dette ei reint morfologisk vokalveksling. Men den historiske bakgrunnen for denne vokalvekslinga finn vi i den urnordiske fleirtalsforma som kan rekonstruerast som strandiʀ. Det fanst ein fonologisk finesse på den tida som gjorde at den fremre vokalen /i/ i endinga påverka den bakre vokalen /ɑ/ til å verte uttalt som ein fremre vokal à la [æ]. Den regelen finst ikkje lenger, men dei historiske forholda er i dag gjenspegla av «e» i strender. På den tida var altså ikkje den fremre kvaliteten til /i/ avgrensa til sin eigen vokal. Liknande fenomen med vokalar som på visse vilkår påverkar kvarandre på avstand, finst i det synkrone språksystemet i mange nolevande språk.

Både einskildtrekk og grupper av trekk kan vere aktive i fonologiske prosessar i ulike språk, og det finst mange døme på slikt som vil vere vanskeleg eller meir omstendeleg å behandle i strengt lineære modellar, der ein lyd er ein lyd, finst på éin avgrensa plass, og ferdig med dét. Segmentomgrepet er likevel praktisk å bruke, og det finst gode faglege grunnar til å ta vare på det. Ikkje minst finst fenomen som metatese, altså lydomskifting, som då kross vart til kors i delar av skandinavisk, eller når born vil ta på seg stølvane. Skal segment skifte plass på slike måtar, treng vi at segmenta faktisk finst i språkstrukturen. Men vi veit altså at det fiks ferdige og klart avgrensa segmentet ikkje er heile historia.

Og om det då skulle verke framandt at lydane altså ikkje treng å vere faste og einskaplege klumpar med fonologiske trekk, så tenk på dette: I taleorgana finn vi den fonetiske kjelda til stemtheit på ein heilt annan stad enn kjelda til nasalering, osb. Det skulle ikkje overraske at ein kan finne spor av dette også i dei mentale representasjonane av lydsystemet, altså fonologien. Trekk- og segmentteori har forresten òg utvikla seg mykje dei siste førti åra, dette er ikkje dekt av gjennomgangen over.

Prosodi

Tonale vekslingar har vore viktige i fagutviklinga: Norsk er rettnok ikkje eit tonespråk, men har tonar. Tenk på den stigande tonen i vokalen i austlandsk sol, mot låg + høg tone i sola. Tonane her er ikkje knytte til vokalane men til stavingane, og i sol er låg + høg berre pressa saman på éi staving. Tonane lever altså sitt eige liv. Tonane er rettnok avhengige av å ha stavingar med lydar (segment) for å kunne høyrast, men dei kan fordele seg på desse stavingane avhengig av kor mykje lydmateriale som er tilgjengeleg. Det vert altså ein parallell til det lombardiske dømet med nasalar over.

Og sameleis som i dømet med nasalar over, så er det vanleg i tonespråk at ein tone overlever sjølv om stavinga (vokalen) skulle forsvinne, t.d. i ewe (Ghana): Possessivpartikkelen /ɸé/ er leksikalsk spesifisert for å ha ein høg tone, markert med akuttaksent i lydskrifta. Men partikkelen misser vokalen sin når substantivet etter byrjar på vokal, t.d. /awu/ ‘klede’, som berre har låge tonar. Dermed finst ikkje den stavinga lenger som skulle hatt høg tone. Men til saman vert dei to orda i fellesskap likevel uttalte [ɸáwu] i samanhengande tale, med høg tone frå den sletta vokalen, men no plassert fremst i substantivet (Motte 2013:80 og personleg). Vokalen frå det fyrste ordet vert altså utelaten, men tonen finn seg ein annan vert.

Med autosegmental teori fekk vi på kjøpet ei solid utvikling av prosodisk teori også meir generelt, altså trykk, tonar, moraer, stavingar og større prosodiske domene. Vi har fått verkty til å analysere trykkplassering, intonasjon (setningsmelodi) og meir. Det lombardiske dømet over var eit samspel mellom stavingsstruktur og segmentalfonologi.

La oss ta endå eit døme frå norsk: I mange norske dialektar uttaler ein den bundne forma båten som båt’n [¹boːtn̩] med stavingsberande [n] i siste staving, utan vokal. Det er derimot ikkje mogeleg å lage ei trykksterk staving utan vokal på norsk: Smått om *snn fekk eg *vndt i *tnna mi.

Dette òg er eit spørsmål for prosodien, i dette tilfellet det som fagsjargongen kjenner som ulike sonoritetstersklar for staving og fot (Zec 2003). Dette handlar om kor mykje klang, etter visse faglege definisjonar, som trengst for å få ei staving sånn generelt, kva som trengst for å få meir spesifikt ei trykkstaving, og eigentleg meir til. Slikt varierer frå språk til språk, men i norsk er det altså slik at trykkstavingane insisterer på å innehalde ein vokal (mykje klang), medan trykklette stavingar kan nøye seg med visse slags klangsterke konsonantar (mindre klang enn vokalar). Igjen har vi altså eit samspel mellom prosodi og einskildlydar.

Stoda i dag

Fonologisk teori har vorte stendig meir typologisk orientert, og dreg såleis vekslar på innsikter frå ulike språk – og på allmenn fonetikk og andre fag – for å forstå kva som skjer. Dei siste litt meir enn tjue åra har ein også byrja å gå bort frå fonologiske reglar (at /g/ vert til [k] i ordet trygt fordi /t/ dikterer det), og har teke i bruk eit optimalitetsteoretisk rammeverk (at /g/ vert til [k] fordi dette er den minst uheldige løysinga i den aktuelle situasjonen) med eit meir direkte forhold til dei innebygde kreftene i fenomenet menneskespråk, uavhengig av kva syn ein måtte ha på trekk og segmentstruktur.

Eg skal ikkje utdjupe teorien i dette, anna enn at det dreier seg om å kartleggje dei språkspesifikke styrkeforholda mellom ulike og presumptivt universelle krefter i språket som kan trekkje i kvar si retning. I dag kan ein knapt lese fonologisk faglitteratur utan å forhalde seg til optimalitetsteori.

Kvar vart det så av fonemet på vegen? Det finst framleis i kulissane, særleg på innføringsnivå og i språkfag der ein ikkje ser for djupt på den fonologiske materien. Fonemet kan nemleg vere nyttig til sin bruk, m.a. gir det praktiske innleiande oversyn over lydsystema i språk, og er ein viktig del av faghistoria. Ein må berre hugse at modellen hadde sine klare grenser og gav eit problematisk bilete av korleis språk oppfører seg. Slik vil det alltid vere med vitskaplege modellar, og også dei nyare teoriane og analysemodellane har sine utfordringar. Det skulle berre mangle.

Litteratur

Carr, Philip & Montreuil, Jean-Pierre 2013. Phonology. 2. utg. Houndmills: Palgrave Macmillan.

Chomsky, Noam & Halle, Morris 1968. The Sound Pattern of English. New York: Harper and Row.

Dresher, Elan 2011. The Phoneme. I Marc van Oostendorp m.fl. (red.): The Blackwell Companion to Phonology. Volume I: General Issues and Segmental Phonology. Wiley-Blackwell, 241–266. (På nett her.)

Goldsmith, John 1976. Autosegmental Phonology. Doktoravhandling, MIT. New York: Garland Press, 1979.

Jones, Daniel 1967. The Phoneme. Its Nature and Use. Tredje utgåve. Cambridge: W. Heffer & Sons.

Motte, Mercy 2013. Vowel Hiatus Resolution in Ewe. Masteroppgåve. Trondheim: NTNU, Department of Language and Literature. (På nett her.)

Zec, Draga 2003. Prosodic Weight. I Caroline Féry og Ruben van de Vijver (red.): The Syllable in Optimality Theory. Cambridge University Press, 123–143.

– – –

Tidlegare bloggpostar om fonologi med relativt fagleg vinkla innhald, men hakket meir popularisert enn dagens bloggpost, er mellom anna:

Skrik (20.11.2009) • Å gjere vestlending av statsministeren (15.12.2011) • Makaber onstag (23.4.2012) • Eit optimalt jubileum (1.7.2013) • Å gjere austlending av statsministeren (14.2.2016) • Meir her: språk

Kattetisshjarte

Når tisseklumpen i kattedoen ser ut som eit hjarte. ♥
Wenn der Urinklumpen im Katzenklo wie ein Herz aussieht. ♥
When the urine clump in the cats’ litter box looks like a heart. ♥
Kiam la pisbulo en la kata necesejo aspektas kiel koro. ♥